Fattigdom på en ny måte

SSB måler feil. Med dagens måte å måle fattigdom på er Kjell Inge Røkke fattig. 

Hvor fattig skal man være for å være fattig?

Det offisielle svaret er at om du tjener mindre enn 60 prosent av gjennomsnittsinntekten, korrigert for familiestørrelse, er du fattig. I praksis betyr dette at et par i Norge med ett barn må tjene rundt en halv million kroner i året før skatt for å ikke være fattig. En enslig forsørger med to barn må tjene mer enn 400 000 kroner for å ikke være fattig. 

Dette er en internasjonal anerkjent standard for fattigdom. I Norge er det rundt 8 prosent av befolkningen som regnes som fattige med denne måten å regne på.  

60-prosent regelen er enkel og anvendbar. SSB bruker den. Det er mye bra med dette målet. Ved å bruke inntekt, ikke lønn, regner den inn overføringer som barnetrygd og bidrag i tillegg til lønn. Det gir et mer realistisk bilde av disponible midler for den enkelte. Og den bruker "inntekt etter skatt", som betyr at det er netto penger mellom hendene man måler.   

Dagens definisjon er likevel lite anvendbart, av tre sammenhengende årsaker.  

For det første at den kun måler personinntekt. Det betyr at personer som Kjell Inge Røkke, med null i inntekt og 7 milliarder i formue og 11 soverom i godset på Konglungen, rent statistisk regnes som fattig. Store formuer regnes ikke inn i forskjellsmålet. Man kan eie hus, jetfly og hele fjell og ha millioner av kroner i banken og samtidig være "fattig", om man ikke har personinntekt.

For det andre er det en rekke offentlige tjenester som er finansiert av felleskassa, som folk (fattige som rike) har gratis tilgang på, og som man slipper å betale for. I Norge har alle familier tilgang på gratis skole, billig barnehage, billig lege og gratis sykehus og utdanning. Disse tjenestene har en stor "inntektsverdi" for lavinntektsfamilier, fordi de måtte ha betalt mer for disse tjenestene enn det de betaler i skatt. Det er en inntektsoverføring. Likevel spiller ikke disse "inntektene" noen rolle i et fattigdomsperspektiv. Dagens måte å måle forskjeller på sier ingenting om hvordan velferdsstaten bidrar til å redusere forskjeller. 

For det tredje assosierer folk fattigdom med absolutt fattigdom, mens det vi måler er relativ fattigdom; hvor mye mindre folk tjener i forhold til andre. Dagens fattigdomsmål er egentlig et mål på forskjeller. Mange ser feilaktig for seg fattige folk i filler og kalde hus når man snakker om lavinntekt. Men faktum er at i Norge er det bare rundt én prosent som sier de ikke har råd til å varme opp huset. Det er for mange (og Husbanken har innført støtteordninger for folk som sliter med strømregninga), men det er likevel bare en brøkdel av de åtte prosentene med lavinntekt. Med Norges høye inntekter er det fullt mulig å tjene en god del og samtidig være fattig. Hvor mange er det som vet at et par med fire barn må tjene over 700 000 kroner for å ikke regnes som fattige? Dette er ikke så mye et måleproblem som et kommunikasjonsproblem. Derfor har SSB konsekvent gått over til å snakke om "lavinntekt" og ikke fattigdom. Det er klokt.    

SSB bør nå gå videre og utvikle en ny fattigdomsdefinisjon, som tar hensyn til mer enn inntekt. Verdien av formue og verdien av offentlige velferdstjenester er to variabler som er spesielt aktuelle. Vi står i en brytningstid hvor formue skal skattes mindre, og fellesskapet skal reduseres. Det er nå det hadde vært interessant å se på den totale fordelingseffekten av de store forskyvningene av verdier som regjeringen, KrF og Venstre nå holder på med, men som i dag ikke fanges opp av statistikken.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 7.4.2014 (faksimile)