Trenger vi virkelig 500 statsansatte som gransker den til enhver tid sittende regjering?
Riksrevisjonen er det kontoret i Norge som skal passe på at departementene følger opp Stortingets vedtak, og at regjeringen bruker og forvalter penger slik Stortinget har bestemt.
Helt i det stille har Riksrevisjonen vokst til å bli en byråkratisk mastodont. Det jobber i dag rundt 500 personer med kontroll og revisjon i Riksrevisjonen. Det er flere ansatte i Riksrevisjonen enn i hele Kunnskapsdepartementet og hele Olje- og energidepartementet til sammen, to av de største fagdepartementene vi har. Det er i dag én ansatt i Riksrevisjonen per åtte departementsansatte. Til sammenligning har barnehagene i dag krav om én pedagog per ni småbarn. De siste 15 årene har Riksrevisjonen vokst med 25 prosent. Til sammenligning har alle departementene samlet vokst med åtte prosent.
Hvordan kan dette skje? Hvem fører kontroll med at ikke kontrollvirksomheten vokser oss over hodet?
Veksten skyldes først og fremst måten midlene til Riksrevisjonen bestemmes på. Riksrevisjonen har en snarvei til budsjettmidler som nesten ingen andre statlige etater har. Det vanlige er at etater og departementer får sine budsjetter vurdert og foreslått av regjeringen, og deretter diskutert og vedtatt av Stortinget, i åpne budsjettinnstillinger hvor partienes vurderinger er synlige. For Riksrevisjonen er det helt annerledes: Det er Stortingets presidentskap, som i lukkede møter, og etter innspill fra Riksrevisjonen, bestemmer hvor mye Riksrevisjonen skal få: Hvert år får presidentskapet en beskjed fra Riksrevisjonen om hvor mye de trenger. Deretter sender presidentskapet en beskjed til regjeringen om hvor mye penger Riksrevisjonen trenger. Så foreslår regjeringen formelt dette beløpet, som Stortinget deretter vedtar.
Derfor er sammensetningen av presidentskapet viktig. Presidentskapet består av seks stortingsrepresentanter, hvor partibakgrunnen deres gjenspeiler partienes størrelse, og hvor lederen er hentet fra det største flertallspartiet. I perioden 2006-2013 har derfor riksrevisor Jørgen Kosmo, tidligere Arbeiderpartistatsråd, kunne gå til lederen av presidentskapet, også han fra Arbeiderpartiet, for å argumentere for mer penger til Riksrevisjonen. Fra 2006 til 2009 var det Kosmos gamle sjef og statsminister Thorbjørn Jagland som var leder av presidentskapet. Fra 2009 til 2013 var det Kosmos partifelle Dag Terje Andersen som var stortingspresident. Det har ikke vært til ulempe at Kosmo selv er tidligere stortingspresident.
Nå som Norge har fått en ny riksrevisor og ny regjering, er vi i samme posisjon, bare med nye navn: I april 2014 kommer tidligere presidentskapsmedlem og tidligere stortingsrepresentant for Høyre i 32 år, nå riksrevisor Per-Kristian Foss, til å gå til sin gamle kollega, stortingspresident Olemic Thommessen fra Høyre, for å fortelle hvor mye penger han trenger for å drive Riksrevisjonen. Og presidentskapet kommer til å gi regjeringen beskjed om hvor mye penger Riksrevisjonen trenger. Regjeringen kommer til å gjøre som presidentskapet sier. Og Stortinget kommer til å gjøre som regjeringen foreslår, som de alltid gjør i denne saken.
Riksrevisjonen sitter i et meget behagelig smørøye. Ingen tør kutte. Fordi et regjeringsparti som går offentlig ut og kutter i Riksrevisjonens budsjetter ville straks bli kritisert og slaktet for å ville unndra seg ubehagelig kontroll. Et slikt kutt gjør et regjeringsparti bare ikke. Et opposisjonsparti vil på sin side heller ikke kutte i Riksrevisjonen - ikke så lenge Riksrevisjonen kontinuerlig bruker 500 statsansatte på å granske deres argeste motstander, den sittende regjeringen. Dette kan ikke fortsette.
Vi kan bare gjette hvor mye ekstra byråkrati Riksrevisjonen skaper, målt opp mot nytten deres. 500 ansatte er kun en del av dette. Hvor mye ekstratid går med i departementene til å følge opp arbeidet med Riksrevisjonen? Hvor mye tid går med til opplæring av ansatte i Riksrevisjonen? Dette går utover tid som skulle vært brukt til å iverksette regjeringens politikk, som er departementenes kjerneoppgave. Hvor mye tid bruker Stortinget på å behandle hver eneste rapport som Riksrevisjonen produserer? Riksrevisjonens aktivitet og omfang burde rett og slett vært revidert, opp mot deres nytte.
Riksrevisjonen er også en pådriver i en samfunnsutvikling der kun det målbare er viktig, og hvor det som ikke kan måles ikke er viktig. Dette gjør noe med oss som samfunn. Vi ser de samme uttrykkene vokse fram innen helse, skole, politi. Denne trenden gjør noe med det faglige engasjementet for de kontrollerte, deres rammer til å gjøre selvstendige vurderinger, og til å gjøre jobben uten å måtte bekymre seg for at hver detalj skal etterkontrolleres av nitide byråkrater som ikke alltid kjenner saksfeltet, men som har makt til å felle endelig, uimotsigelig dom.
Vi skal fortsatt ha en riksrevisjon. Men Stortinget kommer ikke til å kutte uoppfordret. Derfor bør riksrevisor Per-Kristian Foss i forbindelse med sin aprilhenvendelse til presidentskapet om budsjettet for 2015 gi åpent beskjed om at han ønsker et budsjettkutt på 100-150 stillinger, med forslag til hvilke oppgaver i Riksrevisjonen som kan kuttes tilsvarende. Det vil bringe Riksrevisjonen ned på et mer anstendig omfang, det vil gi departementet mer arbeidsrom til sitt politiske arbeid, og det vil bygge opp under regjeringens ambisjoner om å kutte i statsbyråkratiet.
Kronikken sto på trykk i Dagsavisen 7.4.2014 (faksimile forside + kronikk)
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettKommentar del 1
SvarSlettHvor mange skal kontrollere staten? Det er et betimelig spørsmål. Svaret på det ligger ikke i å sette antall ansatte i Riksrevisjonen opp mot hvor mange som jobber i regjeringen og i departementene. Svaret ligger, etter min mening, i hvordan regjeringen, departementene og underliggende etater leverer i forhold til bestilling og rammebetingelser og i forhold til hvor mye ressurser vi bruker på å kontrollere og bekrefte dette. Hvilken effekt får vi ut av Riksrevisjonens arbeid?
Utgangspunktet for kritikken av Riksrevisjonen er at 500 ansatte skal kontrollere regjeringen og departementene og at det er et for stort antall. Dette utgangspunktet krever presisering. Riksrevisjonen reviderer ikke bare departementer. Riksrevisjonen reviderer også de underliggende etatene hvor de store volumene av ansatte sitter og hvor de store pengene forvaltes. Riksrevisjonen bruker for øvrig de fleste av sine ansatte til å revidere regnskap, store regnskap i store etater, slik riksrevisor Per-Kristian Foss presiserte i Dagsnytt 18. I forhold til revisjonsplikt i privat sektor tror jeg ikke dette forholdstallet er så galt (antall revisorer per krone omsatt/ansatt).
Påstanden om at Riksrevisjonens rapporter gir mye merarbeid i departementene og dermed er en bremsekloss for Regjeringen er interessant. At revisors vurderinger gir merarbeid for eier tyder på at revisor påpeker mange svakheter. Bør ikke regjeringen og etatsledere ta dette inn i styring av egen sektor og den aktuelle etat? Jeg mener de bør det. Økning i rapporterte svakheter fra revisor kan tyde på svak styring og det mener jeg det bør være takhøyde for å rapportere og behandle selv om det ikke er å «utføre regjeringens politikk». Det handler jo om å utføre regjeringens politikk innenfor gjeldende regelverk? Spørsmålet blir vel heller i hvilken grad Stortinget realitetsbehandler rapportene (de rapportene som går til Stortinget) og korrigerer regjeringen etter behov? Riksrevisjonens funksjon faller jo bort dersom det rapporteres til Stortinget uten at noen bryr seg, fordi det er til hinder for å utføre regjeringens politikk? Her må vi klare å kjøre heis og tygge tyggis samtidig, som en tidligere kollega så fint sa det en gang.
Som skattebetaler og borger er jeg gitt et sett med grunnleggende rettigheter. Dersom statsforvaltningen ikke holder sitt virke innenfor Stortingets vedtatte rammer (ikke bare økonomiske rammer) ønsker jeg at Stortinget får vite om det slik at representantene kan ta stilling til det som rapporteres og eventuelt følge opp regjeringen. Dersom Stortinget vedtar regelverk som ikke forvaltningen etterlever må den situasjonen korrigeres. For å kunne korrigere, må avviket gjøres kjent. Dersom ikke Riksrevisjonen skal gjøre det, blant annet fordi det gir mye arbeid i departementene, hvem skal da gjøre det? Hvorfor kan vi ikke heller se litt på årsakene til at riksrevisor finner det nødvendig å rapportere til departement eller til Stortinget? Hva er riksrevisors budskap? Når revisjonsrapporter fører til mye «armer og ben» kan det være et symptom på mangel på kompetanse.
At Riksrevisjonen kontrollerer og dermed er til hinder for at regjeringen kan utøve sin politikk blir etter min mening et galt utgangspunkt for denne debatt. Det betyr derimot ikke at jeg er uenig i at det er viktig med en debatt om hvor mye ressurser vi skal bruke på kontroll og måling. Jeg mener bare at for å svare på slike spørsmål må vi se på hvilken effekt vi tar ut av kontrollvirksomheten.
Kommentar del 2
SvarSlettMin erfaring med offentlig sektor, både som ansatt, rådgiver og bruker er at budskapet i slike rapporter forsvinner blant lister med operative tiltak som blir utarbeidet for å gjøre revisor fornøyd. Da har vi misforstått og da er det ikke rart det koster mye tid og penger å følge opp en revisjonsrapport. Dersom den reviderte heller ser på de store linjene, hvorfor det er blitt slik at riksrevisor er nødt til å rapportere svakhetene videre, er min påstand at det enkelte departement eller den enkelte etat kan gjøre store forbedringer med relativt små grep. Det forutsetter imidlertid et par elementer: Den reviderte må forstå hva riksrevisor faktisk sier, og riksrevisor må kommunisere på et språk som er lett forståelig, på et nivå som treffer på rett sted hos den reviderte. Med den reviderte mener jeg departements- og etatsledelse, ikke medarbeider eller leder på lavt nivå som får i oppgave å utarbeide tiltaksplaner og gjennomføre tiltakene som følge av at øverste ledelse har «delegert ansvaret». Å delegere ansvar er ikke å lede!
Når det gjelder spørsmålet om det utarbeides for mange revisjonsrapporter, og om det utføres for mye revisjon, så kan jeg være tilbøyelig til å si ja. Jeg kan være enig i at vi kontrollerer mye, men kan ikke en årsak til at det utarbeides så mange rapporter være at de behandles på feil nivåer og ikke gir nødvendig effekt? Blir statsforvaltningen bedre av at riksrevisor (eller andre tilsynsmyndigheter for den saks skyld) fortsetter å rapportere de samme svakhetene i flere rapporter etter hverandre? Sannsynligvis ikke. Da blir det bedre med færre og bedre revisjoner og rapporter. Rapporter som er mer direkte i sin tilbakemelding og som kanskje til og med er dristige nok til å gi anbefalinger til hva et departement eller en etatsledelse bør gjøre?