Ingeniørmakt

Det er ingeniører som bygger atomkraftverk, motorveier og vannkraftanlegg.

Derfor er det lett å mene at ingeniøren representerer en sterk reaksjonær politisk kraft. 

Og derfor er det lett å være kritisk til ingeniøren som idé. 

Det blir for enkelt. Det er ikke slik at ingeniører har en plan om et atomkraftverk, og får dette gjennomført og satt opp på fritida. Eller en motorvei. Eller legger fosser i rør.

Dette er politisk bestemte vedtak, vedtatt av politikere - utført av ingeniører. 

Skyt ikke på pianisten.

Ingeniører kan ha presset på politikere, selvsagt. De kan ha ligget i buskene og heiet da veien ble vedtatt. Men om man er mot en motorvei, fordi man heller mente pengene burde vært brukt på tog, så er rette instans politikerne. Det er de som er ansvarlig for de politiske avgjørelsene.

Og hadde det blitt tog for pengene, hadde vi også trengt den samme ingeniøren. 

Det som er et større problem enn å ha en ingeniør i busken er å ha en økonom i plenen. For mens ingeniørene lusker beskjemmet langs veggene får økonomiteoretiske ideer utilslørt bestemme hvordan samfunnet skal være: Pensjonsreformen, kvotesystemet, næringsnøytralitet. 

Derfor er det så befriene å høre SVs Alf Holmelid si til Teknisk Ukeblad at samfunnsdebatten trenger noen andre stemmer enn økonomenes.  

Skal vi løse klimautslippene holder det ikke å gjøre utslipp om til reversible forbud, innstramminger og kvotesystemer. Det eneste som er irreversibelt er teknologien.

Da trenger vi ingeniørene.