Hva kan vi bruke OECD til?

Den åttende mars i år legger OECD, organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, fram sin nye rapport om Norges økonomi. De kommer med 18 måneders mellomrom. Den forrige kom i august 2008. 

Hva betyr en slik rapport? Er den viktig? Blir den lyttet til? Er OECD et upolitisk refereanseorgan og en 'fasit' i politiske og økonomiske spørsmål? Kan OECD bestemme noe?

Kort fortalt: Kan OECD bruke til noe fornuftig? Og hva er egentlig OECD? 

Er OECD en prateklubb for de rikeste landene i verden? Et kontor som promoterer høyreorienterte politikkanbefalinger? Et organ som blir stadig mindre viktig, fordi mer og mer av verdenshandelen skjer i land utenfor OECD? Et alt for stort byråkrati? 

Ja, det er et byråkrati uten sidestykke. Det jobber 2.500 personer i OECDs sekretariat (Paris). Det eksisterer 278 komiteer og arbeidsgrupper på ulike temaområder, og i løpet av ett år er det 40.000 delegater på besøk hos dem (f.eks. var Norges landbruksminister der nylig på et ministermøte for å diskutere matsikkerhet). 

Ja, det er en klubb for de rikeste. OECD ble opprettet i 1948 for å gjennomføre Marshall-hjelpen, og består i dag av de fleste rikeste landene i verden. USA er et selvsagt medlem, og den dominerende kraften (de betaler 25 prosent av OECDs budsjett på 2,6 mrd kroner) sammen med Japan. Ellers er de fleste vest-europeiske land medlem, som Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Nederland, Norge, Spania, Storbritannia og Sveits. Og noen til, tilsammen 31 (inkludert Chile og Sør Korea, samt Mexico som blir medlem så snart de ratifiserer avtaleteksten). 

Ja, det er en prateklubb, fordi de såkalte "landrapportene" er kun anbefalinger, ikke ordre. Det er frivillig om et land ønsker å følge anbefalingene og rapportene opp (et lands delegasjon til OECD er ofte med på å behandle anbefalingene før den endelige rapporten foreligger, og kan således dytte dem i retning av sin regjerings faktiske politikk). 

Et godt eksempel er landrapporten for Norge fra 2008. Her heter det at "OECD uttrykker bekymring for at enkelte velferdsordninger gir for svake insentiver til å arbeide, og argumenterer for endringer i enkelte av disse ordningene".

Sagt med andre ord: Arbeidsledighetstrygd, pensjoner og sykepenger bør av prinsipp ikke være for høye, for da blir folk opportunistiske og utnytter systemet.

Som altså er stikk motsatt av det mange mener nettopp er de gode kjennetegnene ved det norske velferdssystemet: En samfunnskontrakt hvor man skal være sikret økonomisk selv om man havner utenfor (jfr debatten om the five percent community). 

Den rødgrønne regjeringen har derfor valgt å ikke følge opp anbefalingene fra OECD på dette området. 

OECD anbefalte også i samme rapport lavere oljepengebruk ("...bruken av petroleumsinntekter i en periode med høy oljepris og rask vekst i Statens pensjonsfond – Utland bør ligge lavere enn 4-prosentbanen").

Den norske regjeringa fulgte heller ikke her opp anbefalingene, ikke minst fordi finanskrisa var et faktum like etter. 

Den nye landrapporten kommer blant annet til å inneholde anbefalinger om nedsalg av statens aksjer i DnBNOR. Også her står regjeringen fritt til å velge hvordan de vil følge opp anbefalingene. 

At OECD er først og fremst en prateklubb gjør den mer søt enn farlig. Men det er likefremt en høyreorientert prateklubb. En organisasjon som på såkalt 'faglig grunnlag' ofte fremmer høyrepolitikk. 

Og med 2.500 ansatte, med delegasjoner fra alle medlemslandenes regjeringer til stede, med rapporter og anbefalinger som blir behandlet på regjeringsnivå, er det ikke feil å si at OECD spiller en viktig rolle i å sementere et perspektiv om at det er høyresiden som egentlig har den riktige økonomiske politikken. 

Det synes jeg er alvorlig. Spesielt når vi vet at det var for mye høyrepolitikk som skapte finanskrisa, når Høyres salg av kraftverk betyr at kommuner har tapt millioner, når vi vet at skattelettene Høyre ønsker å gjennomføre for de rikeste betyr at velferden reduseres for oss alle.

Kort sagt: Høyresida har ikke monopol på sannheten. Da kan vi heller ikke institusjonalisere oss som om de har rett. 

Og om OECD institusjonaliserer høyrepolitikk, da blir spørsmålet: Hva gjør vi med OECD? Kan OECD brukes til noe fornuftig? 

Det strategiske valget for de som mener OECD av i dag ikke er noe særlig å heie på, står vel mellom å melde Norge ut, og endre OECD mer i retning av sitt bilde. 

Det første sporet synes nok mest urealistisk, all den tid at ingen partier tar til orde for å melde Norge ut av OECD. SVs arbeidsprogram nevner ikke OECD med ett ord. 

Svaret ligger nok derfor i å forsøke å flytte OECD mer i vår retning. 

Et eksempel er området for internasjonal sammenliknbar statistikk knyttet til utdanning og skole. Jeg er en av de som sammen med mange lærere griner blod hver gang OECD legger fram nye skoletall som rangerer land etter hvor bra de slår ut på PISA-testene.

PISA skal måle kunnskap i lesing, matte og naturfag, men er i Norge mye kritisert for å gjøre skolen mer karakterfokusert og mindre verdiorientert (jfr PISA vs formålsparagrafen i den norske opplæringsloven), gjøre skolen mer PISA-fokusert (tilpasse undervisningen til testene), og at undersøkelsene ikke måler det som er er viktig (evne til å diskutere og bryte meninger, evne til å samarbeide, evne til å resonnere), som er er verdier som man gjerne tror Norge slår høyere ut på. 

Spørsmålet blir derfor ikke å si nei til PISA, men om det er mulig å endre disse testene slik at nettopp evne til å diskutere og bryte meninger, evne til å samarbeide, evne til å resonnere, blir fanget bedre opp i de framtidige PISA-undersøkelsene. Her er det fullt mulig å få ting til å bli bedre. Men det greier vi ikke uten å være med der diskusjonene tas. 

Det samme gjelder land-rapportene og den økonomiske politikken. Mange land ser mot den økonomiske suksessen de nordiske landene har hatt; en offensiv velferdsstat i kobling med høy produktivitetsutvikling, lav arbeidsledighet, sunne budsjetter, og en meget godt håndtert finanskrise av en sosialistisk finansminister.

Spørsmålet blir hvordan vi kan endre OECD fra å komme med høyrepolitiske anbefalinger som ikke virker - til å komme med venstrepolitiske anbefalinger som faktisk virker? Her er det et meget spennede lerret å bleke framover.