Ingen penger - ingen mat

Hvorfor er universitetene offentlig eide, men ikke butikkene? Hvorfor skal det være mer kvalitet på det vi putter i hodet enn det vi putter i magen? 

Man kan si my om Maslovs behovspyramide, men de alle fleste rangerer behovet for mat som viktigere enn behovet for selvrealisering. Mat er noe alle må ha, og for de fleste er det slik at det er først når behovet for mat, drikke og bolig er dekket at man kan begynne å tenke på selvrealisering. 

Ikke desto mindre brukes det i dag milliarder av kroner på å sikre norske innbyggere gratis rett til utdanning (som er bra, selvsagt) - mens primærbehov som mat og bolig er noe du må ordne opp selv. For å ha mat, drikke og bolig er du overlatt til deg selv. Ingen penger - ingen mat. 

Og de aller fleste greier det. Det går ikke store flokker av sultne og tørste i Oslos gater. Det står 500 i kø hver helg i fattighuset i Oslo. Hver av dem er en enkelt skjebne. Men de er ikke dominerende. De aller fleste har en inntekt, stor eller liten. Det går sin skakke gang. 

Men for alle, uavhengig av hvor mye du får utbetalt, gjelder følgende prinsipp: Om du ikke har penger, får du ikke mat. 

Er lommene tomme - uansett hvor mye du tjener - så har du ikke rett til mat. 

Det er jo litt underlig at vi har organisert oss på en slik måte at utdanning skal være gratis (som er bra), mens mat er noe du må ha råd til. 

Hva er det som gjør at mat - politisk sett - rangeres som lavere enn utdanning? (Nei, jeg inkluderer ikke landsbruksstøtta i dette; den er først og fremst innrettet for å gi norske bønder et levebrød, ikke for å gi oss billig mat). 

Problemstillingen er spesielt interessant, når man er hvor mye de som driver med mat tjener. Reitan-familiens REMA-imperium verdsettes i dag til 14,4 milliarder kroner av bladet Kapital. Stein Erik Hagen, som gjorde seg rik på RIMI, omtrent det samme.

Fordi det betyr at etter at vi har tjent lønna, betalt vår skatt, betalt strømregninga og årsavgiften på bil, så skal du bruke det som er igjen til å kjøpe den maten du MÅ ha for å leve et liv - den maten som prismessig har fått et påslag for at grossistene får råd til ei ny hytte i Kragerø-skjærgården. 

Noe er galt i matriket Norge. 

Og la meg slå fast med en gang: Det skyldes ikke for lite konkurranse mellom de private aktørene, eller for få kjeder. LIDL har prøvd å utfordre de fire store, men ga opp og solgte butikkene til REMA. 

Like forbanna er det klart at butikkeierne tjener milliarder på folks behov for mat. 

Paradoksalt nok kan mye tyde på at det i dagligvarehandelen er tilstrekkelig priskonkurranse, men for høye marginer. 

Det høres ut som en selvmotsigelse. Ikke desto mindre er det mye som i virkeligheten tyder på at dette er situasjonen (de tjener penger som gress, samtidig som LIDL ikke greier seg).   

Svaret ligger gjemt i flere forhold:  

• Ingen butikkjeder er i bransjen med mindre de tjener nok penger. Det går alltid en grense for hvor lite påslag man vil gi varene.  
  
  
• Hver butikk er sitt lille nærmonopol, på den måten at de færreste kjører rundt og leter etter den billigste butikken - de handler der de bor. 

• Hver kjede er sitt monopol. For en underleverandør - av ost, melk, kjøtt, brus - vil det å bli nektet adgang til 15, 18, 25 prosent av omsetningen være en katastrofe. Det vet kjedene, og presser derfor prisene til leverandørene (som fører til press på lønninger, kvalitet og ingredienser, som ikke er bra).

Hva kan vi gjøre med dette? Hvor går vi fra her? Kan vi få mer kvalitet og lavere pris? 

Regjeringen har satt ned et utvalg som skal se på matmakten. Utvalget ledes av Einar Steensnæs (KrF) og skal "kartlegge styrkeforholdene, vurdere utviklingen og foreslå tiltak som ivaretar forbrukernes interesser med tanke på pris, vareutvalg, kvalitet og tilgjengelighet. Samtidig skal utvalget også belyse mulighetene for åpenhet og innsyn i hele matvarekjeden for å sikre tilfredsstillende samfunnsmessig kontroll". 

Det kan bli bra å få sett nærmere på dette. Men det har vært gjort før, uten særlig suksess.

Det skyldes at politikere står uten mål - eller snarere for mange mål: norsk mat skal ha svenske priser, tyske mengder, fransk utvalg og italiensk kvalitet. Det skal mer til enn et utvalg for å rydde opp i de innebygde motsetningene mellom disse målene. 

Og det skyldes at ingen har tidligere tatt til orde for å ta ondet ved roten: Faktum er at utviklingen innen matindustrien de siste årene har vært at stadig mer av omsetningen skjer i profesjonaliserte, private kjeder som eier grossistleddet, som preges av høy omsetning av ansatte med lav organiseringsgrad, og mindre og mindre vekt på ekthet og kvalitet i mathyllene. Utfordringen er fortsatt at ingen butikkjeder er i bransjen med mindre de tjener nok penger, at hver butikk er sitt lille nærmonopol, og hver kjede er sitt monopol.  

Og skal maten bli billig og i tillegg holde seg frisk i butikkhyllene i uker og måneder, kreves det tilsetninger av konserveringsmidler, spesialbehandlet fett, farge og kunstig smak. Noe av dette er ufarlig, noe usunt og noe direkte helseskadelig.

Det skal mer til enn et utvalg for å snu disse trendene. 

Det eneste som virkelig kunne gjort vei i vellinga, hadde vært en ny, non-profitt matkjede. 

Det kunne betydd mer utvalg og bedre kvalitet, men først og fremst at prisdifferansen mellom produksjonskostnader for produsentene og salgspris ut til kundene hadde vært mye mindre enn de er i dag.

Sannsynligvis burde den vært offentlig eid, av hensyn til målet, og av hensyn til å gi kjeden en finansiell sikkerhet i ryggen. 

Spørsmålet Einar Steensnæs bør stille seg, er følgende: Hvorfor skal det være mer kvalitet på det vi putter i hodet enn det vi putter i magen?