Vitenskap

Noe av det som skiller vår tidsalder fra andre er troen på at det finnes kunnskap som har en viss grad av uimotsigelig sannhet i seg. Store deler av den vestlige sivilisasjonen - læreplaner i skolen, universitetsundervisning, forskning - er bygget opp rundt denne ideen; at det er et klart skille mellom tro og viten. At det finnes noe som vi vet - og noe annet som vi bare tror. Som forskjellen på astronomi og astrologi.

Det vi vet, kalles vitenskaplig kunnskap. Man kan si at vitenskap - i motsetning til synsing, tro og antagelser - bygger på ideen om at noe er sant, fordi det faktisk er sant.

Og nettopp i denne enkle, skjøre sirkelslutningen ligger vitenskapens tre svøper.

For det første at Det Som Er Sant sjelden er varig over tid, selv ikke i vitenskapen. Etablerte sannheter endrer seg. Vitenskaplige sannheter endrer seg. Fra Newton til Einstein. Fra Marx til Smith.

For det andre at Det Som Er Sant er noe relativt over utstrekning. Dette rommet kan være alt fra forskjellen mellom verdensdeler til individer.

Ett eksempel: For noen er religion og religiøsitet kun anti-naturvitenskapelig visvas. For andre er religiøsitet en personlig opplevelse som oppleves helt riktig for dem det gjelder, noe som finnes, og som er logisk, fornuftig og rasjonelt.

Og, for det tredje, at det er mye lettere å motbevise Det Som Er Sant enn det er å bevise det. Et viktig vitenskaplig prinsipp er nemlig at en sannhet kun er en påstand som fortsatt ikke er motbevist.

Det er dette som er vitenskapens jernlenke: At man egentlig ikke forvalter Sannheten, kun påstander som ennå ikke er motbevist (således er det paradoksalt nok et klart skjebnefellesskap mellom vitenskaplig kunnskap på den ene siden, og tro og antakelser på den andre. Begge er feil. Den første er bare ikke motbevist ennå).

Å la være å snakke usant er en del av allmennmoralen. Men ærlighetskravet i vitenskapelige sammenhenger er strengere, skriver filosofen Knut Erik Tranøy (sitert her): ”Når du legger frem data og argumenter i en sak, skal alt med, også det som taler mot din egen tese… Dette kan gjøre det berettiget å bruke et litt gammeldags ord som ”sanndru”: det passer på den som søker og elsker sannheten.”

Det finnes ett "vitenskaplig" fag som etter min mening har et mye mer avslappet forhold til sanndruelighet enn andre. Fagets teoretiske grunnlag er så mange ganger motbevist at det er ikke lenger en vitenskap. Faget burde vært erstattet med nye og bedre hypoteser, teorier og perspektiver.

Jeg snakker selvsagt om økonomifaget. De siste hundre årene har økonomisk teori skapt et vitenskapelig bilde av «markedet» som en motor for vekst. Hvert år lærer flere tusen studenter ved norske høyskoler og universiteter at «markedet» er en motor for vekst og utvikling. På ethvert økonomistudium heter det at når flere enkeltstående, private aktører konkurrerer vil priser presses og samfunnet går fremover. Jo mer privat sektor og jo mer konkurranse, jo mer vekst.

Stadig flere erfaringer sier at økonomisk teori tar feil.

• En omfattende privat sektor er ikke noen forutsetning for vekst. Det er en myte at vestlige land med mer omfattende offentlige velferdssystemer og mindre konkurranseutsetting enn andre har lavere vekst, ifølge professor Peter Lindert i boken Growing Public (2004).
  
• Konkurranse gir ikke lavere priser. I mange tilfeller er konkurranse kostnadsdrivende, på grunn av økt anbuds- og kontrollbyråkrati. En rapport fra Asplan Analyse dokumenterer hvordan anbud gjør varer og tjenester mellom fem og ti prosent dyrere. Hvert år kjøper offentlig sektor for over 200 mrd. kroner. Om Asplans tall er riktige betyr dette at offentlige anbud koster hver nordmann tre–fire tusenlapper i året.
  
• Det er ingen nødvendig sammenheng mellom banebrytende teknologisk endring og privat eierskap. Norsk dagligvarehandel er privat eid, men er mindre innovativ enn offentlig administrasjon. Internett ble utviklet av ansatte i offentlig sektor, ikke av private selskaper. Den amerikanske månelandingen i 1969 ble finansiert av offentlige midler og gjennomført under ledelse av et stor statseid foretak. Det samme gjelder den norske månelandingen på Mongstad i 2011.
  
• Det var for mye marked, ikke for lite, som skapte finanskrisen. Den amerikanske husbanken Fanny Mae var privatisert og konkurranseutsatt, og lånemarkedet liberalisert. Alt var gjort etter boken. Likevel falt det sammen.

I markedskryssets religiøse ikonografi finnes det ikke ett eneste element av det som vanlige folk forholder seg til når de beveger seg i virkeligheten: tid, sted, utvikling og endring av produkter, endring av preferanser. Ingenting.

For å få logikken til å gå opp må nemlig økonomisk teori ty til en konstruksjon hvor «perfekt konkurranse» innebærer at priser, produkter og teknologi er livløse, uendrede, stillestående, statiske – herav ordet «likevekt».

For at konkurranse skal bli logisk defineres konkurranse slik den ikke kan eksistere i virkeligheten. De religiøse parallellene er skremmende nære. De politiske implikasjonene er glassklare. Det er tro - ikke viten.

Det pikante er at ifølge norsk lov skal norske universiteter og høyskoler sørge for at fagene det undervises i følger vitenskapelige prinsipper. Ett av disse prinsippene er at om observasjoner motsier teorien, må teorien forkastes eller modifiseres.

Norske universiteter og høyskoler har i pinlig liten grad greid å vise at de tar konsekvensen av økonomifagets vitenskapelige mangelfullheter på alvor. Og det betyr at de ikke tar loven på alvor.

Lærebøker må skrives om, kurs må designes på nytt og fremtidens økonomiprofessorer må få helt andre ben å stå på enn i dag. Det er ingen liten jobb å ta fatt på. Men den må starte nå.

Mindre tro. Mer vitenskap.