Det ene unntaket?

For en stund tilbake viste Dagens Næringsliv hvordan støtten til Color Line og andre norsk-eide ferjerederier i utenriksfart overgikk landbruksstøtta, om man fordelte de respektive statlige støttemilliardene på antall norske årsverk de representerer. Color Line er et av de ferjeselskapene som årlig mottar hundrevis av millioner for å sysselsette nordmenn på skipene. I tillegg har rederiene nå helt spesielle skatteregler som i praksis gjør at de omtrent ikke betaler skatt, til forskjell fra omtrent alle andre selskaper i Norge.

Rederiene er ikke de eneste som nyter godt av statlig næringsstøtte. Alle norske aviser nyter godt av momsfritak, som gjør dem mer konkurransedyktige opp mot andre varer. Med unntak av bøker, da. Forlagsbransjen har også et tilsvarende momsfritak, som sender et lass av gratis, ikke-øremerkede millioner av kroner rett inn i bunnlinja på de store forlagene. Da har jeg ikke begynt å snakke om oljeindustrien, som gjennom å avskrive alle investeringer - og dermed også overskridelser - på skatten, gjør at det er norske skattebetalere som i praksis tar regninga for alle oljeoverskridelsene.

Eller verftsstøtta, som koster noen hundre millioner kroner i året. Eller alle pengene som kanaliseres gjennom Innovasjon Norge hvert år. Eller milliardstøtteordningene gjennom Norges Forskningsråd, til alle bedrifter som driver med forskningsbasert utvikling. Regjeringens milliardfond for fornybar energi skal bidra til å skape nye arbeidsplasser og mer kraft fra framtidsrettede energier, som vind, sol og bølge.

Mye næringsstøtte er god og berettiget. Noe kunne sikkert vært avviklet, eller endret. Men det blir uansett feil av Fædrelandsvennens kommentator Vidar Udjus å tirsdag 27. juli påstå at landbruket er den siste mottaker av næringsstøtte. Avisen han jobber i er bare ett av mange eksempler på det motsatte.

Innlegget sto på trykk i Fedrelandsvennen 21.8.2010