Kan vi stole på Keynes?

Da regjeringen la fram sin krisepakke i 2009 mente selv Høyre - partiet som i alle år har gått til valg på redusert offentlig sektor og mindre statlig inngripen - at ikke engang 55 milliarder kroner i krisehjelp var tilstrekkelig. Tittelen på pressemeldingen til Jan Tore Sanner var "full krise - halv pakke".

På denne måten illustrerte Høyre poenget om at vi alle er keynesianister nå, og at vi alle er enige om at for mye høyrepolitikk skapte finanskrisen. Høyre har tatt tegninga. Utad framstår Høyre nå som om de kappes med den rødgrønne regjeringa om å hylle velferdsstaten, bejuble Keynes og ta avstand fra de nyliberale markedsteoretiske dogmene.

Det er ingen tvil om at Keynes' ideer om å bruke mer penger i motgangstider lå bak det faktum at Norge kom seg gjennom finanskrisen bedre enn mange andre land. Keynes var nødvendig.

Men er Keynes tilstrekkelig? Holder det med Keynes for å forklare - og dermed skape - vekst? Kan vi stole på Keynes?

Det er to årsaker til at svaret er nei. Den første årsaken er at Keynes ikke har historien på sin side. På 70-tallet forlot man Keynes til fordel for markedsliberalismen, nettopp fordi motkonjunkturpolitikken førte til at mange land fikk økt gjeld og galopperende inflasjon. Keynes løste ikke problemene.

I 2010 er vi ved samme situasjon, bare med motsatt fortegn: Vi forlater markedsliberalismen, til fordel for Keynes, fordi markedsliberalismen ikke virker, og fordi vi tror Keynes virker (med et mulig unntak for Siv Jensen, som fortsatt sverger til Ronald Reagans begredelige Laffer-kurve fra åttitallet).

Er det noen grunn til at det bør virke bedre denne gangen? Norge, med en særegen situasjon med penger på bok, kan tale for ja. Men det er unntaket. Økende gjeld i en rekke europeiske land, som gjennomfører store offentlige budsjettkutt for å komme i balanse etter å ha brukt mer penger enn de har, peker mot nei.

Den andre årsaken er at Keynes ikke representerer en politikk for økt produktivitet, teknologisk endring og økt konkurranseevne. Keynes' politikk kan like gjerne brukes til å argumentere for flere fregatter til den norske marine som å bygge lyntog som å ruste opp skolene. Den kvalitative delen - hva er det av dette som skaper størst sivilisatorisk framgang og mest produktivitetsutvikling på sikt, bør i praksis være en viktig del av vurderingene. Men det er ikke en viktig del av teorien. Motkonjunkturpolitikkens viktigste mål er pengestrømmen; å bruke mer penger når det går dårlig, og sørge for at folk får jobb, bruker penger og holder sirkulasjonen av penger oppe.

En teori som vektlegger volum framfor kvalitet kan selvsagt bidra til at ledigheten går ned på kort sikt - man kan låne seg ut av det meste, om bare tidsperspektivet er kort nok. Men vil det vare?

Vi lever i en historisk tid, på den måten at vi igjen - som på søttitallet - står ved et veiskille i hvor økonomifaget skal reise.

Finner vi den tredje veien?