Velferdsstatens rolle for fattigdom

Forskjellene mellom de 10 prosent fattigste og de 10 prosent rikeste i Norge reduseres med 75 prosent når man tar hensyn til velferdsstaten.

Bekjempelse av fattigdom er ett av regjeringens viktigste mål. både i Norge og i resten av verden.

Derfor er bistanden økt til over én prosent av BNI (norsk bruttonasjonalinntekt), som betyr over 25 milliarder kroner i året over bistandsbudsjettet, mesteparten kanalisert gjennom FN og andre internasjonale organer.

Og derfor har vi i Norge økt bostøtta, holdt barnehageprisene og arbeidsløsheten lave, gitt arbeidsledige feriepengene tilbake, gitt tilbud om gratis leksehjelp til elever på barneskolen, innført gratis kjernetid i barnehager i bydeler med høy grad av innnvandrerbarn, økt minstepensjonene, økt uføretrygden for de yngste, bygget rekordmange studentboliger.

Selv om fattigdomsbekjempelse er et viktig mål, er det imidlertid liten debatt om hva fattigdom er, og hva god fordeling er. Hvor lite må man tjene før man er fattig? Hvem er fattige i Norge? De arbeidsledige? Innvandrerne? De som tjener under 250.000 kroner i året? Minstepensjonistene? Studentene?

I Norge sier vi at folk er fattige om de tjener under 60 prosent av den mest vanlige inntekten i landet, i praksis rundt 235.000 kroner, ifølge Wikipedia.

En svakhet med dagens måleapparat er at vi måler fattigdom på den angloamerikanske måten, nemlig bare ved å se på markedsinntekt.

Men når man ser på markedsinntekt mister man to viktige aspekter, som begge dreier seg om velferdsstatens omfordelende effekt.

• For det første at vi har et såkalt progressivt skattesystem, dvs at man betaler en stadig høyere prosent i skatt jo mer man tjener. Det gjør forskjellene mindre.


• Og for det andre ved at alle har tilgang til gratis skole, gratis biblioteker og gratis sykehus, og sterkt subsidierte barnehager og helsetjenester. Det gjør også forskjellene mindre.

Begge deler bidrar til å gjøre forskjellene mindre enn de ser ut til, om man bare ser på markedsinntekt.

Men hva betyr dette for omfordeling? Hva skjer med forskjellsindikatoren om man tar hensyn til velferdsstaten? Hvor mye omfordeler velferdsstaten?

Ganske mye, viser det seg. Ta en titt på figuren under, som viser inntektene i ti ulike inntektsklasser. Den grå linja viser inntektene ”før velferdsstat” (dvs. markedsinntekt), den sorte ”etter velferdsstat”.

Det interessante her er ytter-endene av linjene; de fattigste og de rikeste. Tallene viser kort fortalt at når man korrigerer for statlig og kommunal velferd (og skatter) så minsker inntektsforskjellen i Norge betydelig. Det som opprinnelig er en forskjell mellom de fattigste og de rikeste på 1:17 (forskjellen mellom toppunktet og bunnpunktet i den grå linja) reduseres til en forskjell på 1:4,5 (sort linje), når man altså tar hensyn til velferdsstatens omfordelende effekt.

Figuren sier to viktige ting:

• At velferdsstaten i Norge spiller en stor for omfordeling. Forskjellene mellom de 10 prosent fattigste og de 10 prosent rikeste reduseres med 75 prosent når man tar hensyn til velferdsstaten (fra 1:17 til 1:4,5).
  
• At de fattigdomsmålene vi bruker i dag ikke er gode nok. Velferdsstatens rolle er ikke bare underkommunisert, den er ikke engang med i det tallgrunnlaget som brukes når man måler forskjeller.

Tallene er henta fra Regjeringens Perspektivmelding fra 2009, som siterer 2006-rapporten til Rolf Aaberge og Audun Langørgen “Measuring the Benefits from Public Services: The Effects of Local Government Spending on the Distribution of Income in Norway” The Review of Income and Wealth" 52(1), 61-83, 2006.