Posten skal fram - og tilbake

Det er muligens riktig tenkt at hensynet til postansatte, hyppig postombæring og distrikskontorene kunne vært sikret innenfor ramma av EUs postdirektiv, gjennom strenge konsesjonsbetingelser og krav til de som ønsker å konkurrere med Posten Norge.

Men slike konsesjoner gjør imidlertid ingenting med den grenseløse idiotien det er å sette flere, konkurrerende infrastrukturselskaper opp ved siden av hverandre for å gjøre nøyaktig den samme jobben, selskaper som skal arbeide parallellt med nøyaktig de samme oppgavene.

For hvor ligger egentlig den industrielle fornuften i at en rekke konkurrerende postselskaper skal investere hver sine sett med postbiler, hver sin sorteringsterminal, ha hver sine ansatte, og hver sine sett med distrikskontorer?

Må jeg som kunde vite hvilket selskap som har kontor i Bodø, Bergen eller Barkåker for å få sendt et brev dit? Eller skal de ulike selskapene forhandle med hverandre om prisen for å levere den andres brev? Eller skal alle fire selskapene ha hvert sitt postkontor i Bodø, Bergen og Barkåker?

Skal hvert selskap måtte ha hver sin postbil med hver sin postmann - med med krav om at alle fire kjører nøyaktig den samme ruta hvert eneste sted i Norge?

SV, Ap og Sp står nå sammen om å si nei til EUs postdirektiv. Det er godt tenkt - av hensyn til forbrukerne. Kostnaden ved å bygge opp parallelle og dobbeltarbeidende infrastrukturselskaper er dyrt og tungvint, og dermed utvilsomt svært lite kunderettet.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 13.4.2011