lørdag 27. februar 2010

Ingen penger - ingen mat

Hvorfor er universitetene offentlig eide, men ikke butikkene? Hvorfor skal det være mer kvalitet på det vi putter i hodet enn det vi putter i magen? 

Man kan si my om Maslovs behovspyramide, men de alle fleste rangerer behovet for mat som viktigere enn behovet for selvrealisering. Mat er noe alle må ha, og for de fleste er det slik at det er først når behovet for mat, drikke og bolig er dekket at man kan begynne å tenke på selvrealisering. 

Ikke desto mindre brukes det i dag milliarder av kroner på å sikre norske innbyggere gratis rett til utdanning (som er bra, selvsagt) - mens primærbehov som mat og bolig er noe du må ordne opp selv. For å ha mat, drikke og bolig er du overlatt til deg selv. Ingen penger - ingen mat. 

Og de aller fleste greier det. Det går ikke store flokker av sultne og tørste i Oslos gater. Det står 500 i kø hver helg i fattighuset i Oslo. Hver av dem er en enkelt skjebne. Men de er ikke dominerende. De aller fleste har en inntekt, stor eller liten. Det går sin skakke gang. 

Men for alle, uavhengig av hvor mye du får utbetalt, gjelder følgende prinsipp: Om du ikke har penger, får du ikke mat. 

Er lommene tomme - uansett hvor mye du tjener - så har du ikke rett til mat. 

Det er jo litt underlig at vi har organisert oss på en slik måte at utdanning skal være gratis (som er bra), mens mat er noe du må ha råd til. 

Hva er det som gjør at mat - politisk sett - rangeres som lavere enn utdanning? (Nei, jeg inkluderer ikke landsbruksstøtta i dette; den er først og fremst innrettet for å gi norske bønder et levebrød, ikke for å gi oss billig mat). 

Problemstillingen er spesielt interessant, når man er hvor mye de som driver med mat tjener. Reitan-familiens REMA-imperium verdsettes i dag til 14,4 milliarder kroner av bladet Kapital. Stein Erik Hagen, som gjorde seg rik på RIMI, omtrent det samme.

Fordi det betyr at etter at vi har tjent lønna, betalt vår skatt, betalt strømregninga og årsavgiften på bil, så skal du bruke det som er igjen til å kjøpe den maten du MÅ ha for å leve et liv - den maten som prismessig har fått et påslag for at grossistene får råd til ei ny hytte i Kragerø-skjærgården. 

Noe er galt i matriket Norge. 

Og la meg slå fast med en gang: Det skyldes ikke for lite konkurranse mellom de private aktørene, eller for få kjeder. LIDL har prøvd å utfordre de fire store, men ga opp og solgte butikkene til REMA

Like forbanna er det klart at butikkeierne tjener milliarder på folks behov for mat. 

Paradoksalt nok kan mye tyde på at det i dagligvarehandelen er tilstrekkelig priskonkurranse, men for høye marginer. 

Det høres ut som en selvmotsigelse. Ikke desto mindre er det mye som i virkeligheten tyder på at dette er situasjonen (de tjener penger som gress, samtidig som LIDL ikke greier seg).   

Svaret ligger gjemt i flere forhold:  

  • Ingen butikkjeder er i bransjen med mindre de tjener nok penger. Det går alltid en grense for hvor lite påslag man vil gi varene.  

  • Hver butikk er sitt lille nærmonopol, på den måten at de færreste kjører rundt og leter etter den billigste butikken - de handler der de bor. 
  • Hver kjede er sitt monopol. For en underleverandør - av ost, melk, kjøtt, brus - vil det å bli nektet adgang til 15, 18, 25 prosent av omsetningen være en katastrofe. Det vet kjedene, og presser derfor prisene til leverandørene (som fører til press på lønninger, kvalitet og ingredienser, som ikke er bra).

Hva kan vi gjøre med dette? Hvor går vi fra her? Kan vi få mer kvalitet og lavere pris? 

Regjeringen har satt ned et utvalg som skal se på matmakten. Utvalget ledes av Einar Steensnæs (KrF) og skal "kartlegge styrkeforholdene, vurdere utviklingen og foreslå tiltak som ivaretar forbrukernes interesser med tanke på pris, vareutvalg, kvalitet og tilgjengelighet. Samtidig skal utvalget også belyse mulighetene for åpenhet og innsyn i hele matvarekjeden for å sikre tilfredsstillende samfunnsmessig kontroll". 

Det kan bli bra å få sett nærmere på dette. Men det har vært gjort før, uten særlig suksess.

Det skyldes at politikere står uten mål - eller snarere for mange mål: norsk mat skal ha svenske priser, tyske mengder, fransk utvalg og italiensk kvalitet. Det skal mer til enn et utvalg for å rydde opp i de innebygde motsetningene mellom disse målene. 

Og det skyldes at ingen har tidligere tatt til orde for å ta ondet ved roten: Faktum er at utviklingen innen matindustrien de siste årene har vært at stadig mer av omsetningen skjer i profesjonaliserte, private kjeder som eier grossistleddet, som preges av høy omsetning av ansatte med lav organiseringsgrad, og mindre og mindre vekt på ekthet og kvalitet i mathyllene. Utfordringen er fortsatt at ingen butikkjeder er i bransjen med mindre de tjener nok penger, at hver butikk er sitt lille nærmonopol, og hver kjede er sitt monopol.  

Og skal maten bli billig og i tillegg holde seg frisk i butikkhyllene i uker og måneder, kreves det tilsetninger av konserveringsmidler, spesialbehandlet fett, farge og kunstig smak. Noe av dette er ufarlig, noe usunt og noe direkte helseskadelig.

Det skal mer til enn et utvalg for å snu disse trendene. 

Det eneste som virkelig kunne gjort vei i vellinga, hadde vært en ny, non-profitt matkjede. 

Det kunne betydd mer utvalg og bedre kvalitet, men først og fremst at prisdifferansen mellom produksjonskostnader for produsentene og salgspris ut til kundene hadde vært mye mindre enn de er i dag.

Sannsynligvis burde den vært offentlig eid, av hensyn til målet, og av hensyn til å gi kjeden en finansiell sikkerhet i ryggen. 

Spørsmålet Einar Steensnæs bør stille seg, er følgende: Hvorfor skal det være mer kvalitet på det vi putter i hodet enn det vi putter i magen? 

6 kommentarer:

  1. Butikkene i DDR ble drevet uten krav om profitt. Det endte med tomme hyller og endeløse køer. Utrolig hvordan venstresiden gang på gang ignorerer virkeligheten, og ser seg blind på sine egne dogmer.

    Terje

    SvarSlett
  2. Hei Terje, og takk for kommentaren. Det er selvsagt ingen som tar til orde for tomme hyller og endeløse køer. Spørsmålet er om dagens system er bra nok. Utvalg? Pris? Service?

    Vinmonopolet er ikke profittdrevet, men gjør en super jobb ifht pris, kvalitet og service. Det viser at det er mulig å kombinere offentlig / nonprofitt eierskap og sunn butikkvirksomhet.

    med vennlig hilsen Thor Egil

    SvarSlett
  3. Hei Thor Egil, takk for at du gidder å svare.

    Hvis regjeringen brydde seg om høye matpriser, hadde dere fjernet tollmurer og importkvoter.

    Polet har verdens høyeste priser. Hvis ikke servicen og og utvalget hadde vært OK, hadde folk aldri funnet seg i monopolet.

    Dessuten er det andre ting enn å drive matbutikk skattepenger bør brukes til.

    Terje

    SvarSlett
  4. Hei igjen. Prisene på polet skyldes avgifter, ikke at de ikke er effektive. Snarere gir størrelsen dem mange prisfordeler som få andre får.

    Heller ikke enig med deg i du bare kan anta at en non profitt matbutikk vil koste skattepenger.

    Mitt poeng i artikkelen var å svare på spørsmålet om hva vi skulle gjøre med marginene i dagligvarehandelen. Reduserte tollsatser vil ikke automatisk endre disse, snarere tvert i mot.

    mvh thor egil

    SvarSlett
  5. Jeg fikk ikke helt tak i om du ønsker å erstatte dagens kjeder og butikker med butikker fra en statlig eid og kontrollert kjede, eller om denne nye kjeden skal komme som et supplement til butikkene i dagens marked.

    Begge alternativene byr på utfordringer. Dersom staten innfører en ny kjede med butikker, som ikke har til formål å tjene penger, ser jeg for meg det blir vanskelig for dagens butikker å overleve med staten som konkurrent. Dersom staten skal erstatte dagens butikker og være eneste tilbyder av mat reises en rekke spørsmål:

    Hva vil skje med prisene? Vil prisene faktisk gå ned som følge av mangel på ønske/behov om profitt, eller vil prisene faktisk stige som følge av at de leverandører som ikke får levere mat til den nye kjeden faller fra og det blir utøvd mindre prispress på leverandørene? Og; dersom staten skal kjøpe ut dagens butikker og kjeder, og de er verdsatt til flere milliarder hver, blir det ikke da allikevel skattebetalerne som finansierer ordningen?

    Hvordan skulle staten forvaltet ansvaret den tok på seg med å tilby de ulike matvarene folk vil ha? Skulle det være en, to eller tre leverandører av kjøtt? Hvem velger leverandør? I dag er det slik at forbrukeren kan velge hvilken butikk man vil handle i basert på flere kriterier enn pris. Dersom en kjede i dag utelukker leverandører, og dermed er sitt eget monopol som du sier, så kan forbrukeren velge en annen kjede, et annet monopol.

    Hvilke kriterier ville ligget til grunn for valg av leverandører og produkter? Vil det kun være objektive kriterier som pris og leveringstid? Eller vil det innføres mer subjektive kriterier som at man ikke liker politikken som føres i produksjonslandet som diskvalifiserer en vare? Hvem bestemmer hva som er godt nok utvalg? Ta et så banalt produkt som ketchup som eksempel; Hvor mange merker skal vi ha? Skal vi ha ett? Da velger vi kanskje Idun siden det er norsk og vi dermed verner om norske arbeidsplasser. Kanskje skal vi velge Heinz siden det er størst internasjonalt og dermed flere folk som er vant til dette produktet? Hva om en forbruker ønsker å kjøpe en økologisk ketchup som er laget i Brasil, og som forbrukeren ønsker å kjøpe fordi han ønsker å støtte jordbruket i Brasil?

    Så når det gjelder dette med marginer; jeg tror det er mer riktig å fokusere på marginen til den enkelte butikk enn å se på hva som blir profitt på kjedenivå. Jeg tror ikke den enkelte butikk har særlig stor profitt sammenliknet med andre butikker som selger andre varer. Det å henge ut et par familier på bakgrunn av at de har tjent mye penger på at et marked har endret seg, det synes jeg vi kan holde oss for gode til...

    Avslutningsvis vil jeg også si at sammenlikning med Vinmonopolet er lite relevant fordi det er enighet om at tilgang til vin og brennevin skal være begrenset, og at man derfor aksepterer en begrensning i utvalg og antall utsalgssteder.

    Preben

    SvarSlett