torsdag 18. februar 2010

På båten

Noen dager treffer deg i magen mer enn andre. 

Sist fredag var en slik dag. Fredag den tolvte. 

Det var dagen da stemmen til én høyesterettsdommer kosta norske skattebetalere 14 milliarder kroner. Det var dagen da 5 høysterettsdommere mente at regjeringa bare måtte kreve inn de 14 milliardene i utsatt skatt, slik som rederne hadde fått beskjed om. 

Og 6 dommere mente at det kunne regjeringa ikke. 

Boom. 

6-5 i redernes favør. 

14 milliarder kroner (pluss sju miliarder til miljøfomål, til sammen 21 milliarder) er veldig mye penger. Selv fordelt over ti år. 1,4 milliarder kroner i året.

I det store budsjettet er det ikke mye penger. 

Men statsbudsjettene avgjøres ikke i det store. Det avgjøres i det små. Marginene. 

Jeg har sett stortingsrepresentanter grå av harme i ansiktet fordi de ikke fikk kjempa gjennom 300.000 kroner, noen usle småpenger i det store bildet, til et lokalt lite restaureringsprosjekt av en gammel, verneverdig båt i sitt fylke. Et museumsfartøy. Lokale ildsjeler, hardt arbeid, noen forventninger, noen som trenger et bidrag til noe de tror på. 

Nå kan du ta den verneverdige båten i det ene fylket og bare gange opp. Sjutusen av dem. I året.

Så mye tilsvarer det den ene høyesterettsdommeren kosta oss. Så mye skal rederne beholde, og så mye skal vi ikke bruke på å utvikle velferdsstaten. 

Noen båter er mer verd enn andre. 

Og så ser jeg at Eivind Smith karakteriserer dette som en seier for rettsstaten; at Høyesterett trumfer flertallet i Stortinget (Klassekampen papir i dag). 

Det er tøys.

Hadde Høyesterett vært enstemmig, kunne jeg kanskje vært enig. Det var de ikke. De var delt på midten. 

Hadde ikke hver eneste dommer som tidligere var utpekt av Høyre stemt for rederne, hadde jeg kanskje vært enig. Men det var de. Og det var Høyre og Frp som jublet høyest da staten tapte og rederne vant. 

Det var ikke en seier for rettsstaten.

Det var en seier for rederne. 

11 kommentarer:

  1. Jeg har gjort en rettelse. Det sto opprinnelig "Hadde ikke hver eneste dommer som stemte for rederne vært utpekt av Høyre...".

    Dette er feil. Det riktige er at alle som var utpekt av Høyre stemte for rederne. To som stemte for rederne var ikke utpekt av Høyre.

    SvarSlett
  2. Synes det er synd at det begynner å bli en vane å finne feil og omtrentligheter her. Tønder og Tjomsland utnevnt av den rødgrønne regjeringen, Utgård av en sentrumsregjering. Skulle man brukt dette argumentet, ville det vært at alle som stemte for den rødgrønne regjeringens forslag var utnevnt av AP-regjeringer.

    Det er klart at om det over tid etablerer seg politiske grupperinger i høyesterett med svært forskjellig syn på retten, og politikere utnevner ut i fra dette kriteriet, da kan dette være problematisk. Slik er det imidlertid ikke. Fredrik Sejersted ser ut til å mene at det er et problem at høyesterett dømmer i en politisk kontroversiell sak. Det er det selvsagt ikke: Kan den ikke gjøre det, er det ingen rettsstat. En hver potensielt grunnlovsstridig lov en regjering gjør, vil selvsagt være kontroversiell. For meg er dette en sikring på at vi har en rettsstat som også kan slå det ned hvis for eksempel en regjering vil forby minareter.

    Jeg må si jeg synes det er ualminnelig trist at det er såpass få på venstresiden som er i stand til å akseptere legitimiteten til domstolsavgjørelser.

    SvarSlett
  3. Hei, Nils August og takk for innlegg.

    Selvsagt er det ikke et problem at Høyesterett dømmer i en sak som noen mener strider mot grunnloven. Det som er problemet er Høysterett ikke helt er enig med seg selv hva som er riktig svar, når så godt som halvparten av høyesterettsdommerne mente at regjeringen hadde rett, mens halvparten + 1 mente de ikke hadde rett.

    SvarSlett
  4. Men en domstol vil selvsagt av og til være delt. Det ligger i sakens natur. Hadde det vært to faste grupper som alltid stemte ulikt, og overprøvde regjeringen gang på gang, ville det kunne være problematisk. Men 6-5 dommer som dømmer noe grunnlovsstridig er ualminnelig sjelden.

    SvarSlett
  5. "Stortinget er delt på midten, 86-83 for regjeringen. At Stortinget ikke enstemmig støtter regjeringen er en skandale"

    Du driter deg ut

    SvarSlett
  6. Selv om det ikke finnes så mange 6-5 dommer om grunnlovsstrid, er det jo ganske vanlig at domstolen er splittet i to fraksjoner i slike spørsmål. Helt siden prøvingsretten for lover slo gjennom etter 1850 finnes eksempler på saker avgjort med bare én stemmes overvekt den ene eller andre veien.

    Du skriver at det som for deg er problemet, er at Høyesterertt ikke er enig med seg selv. Ville du blogget om din bekymring for rettsstaten også dersom saken var blitt avgjort med bare én stemmes overvekt i statens favør?

    SvarSlett
  7. Hei, Anine. Sannsynligvis ikke, fordi da ville flertallet i Høyesterett vært enig med regjeringa. M

    en det virker som om mange tror at FORDI Høyesterett var uenig med regjeringa, så har rettsstaten seiret. Hva slags bevis er dèt?

    Skulle man da mene at så lenge dommerne markerte uenighet så var de uavhengige?

    Det faktum at Høyesterett er delt i to forteller to ting:

    1) At "det riktige svaret" ikke er opplagt, selv ikke for Høyesterett, og

    2) At selv ikke Høyesterett består av en objektiv, upolitisk, interesseløs sammensetting av mennesker. Hadde det vært det ville de alle vært enige.

    SvarSlett
  8. Men med det resonnementet er rettsstaten kun ønskelig når den er enig med regjeringen. Hvorfor skal vi ha den da?

    SvarSlett
  9. Thor Egil-
    At det riktige svaret i kontroversielle spørsmål ikke er opplagt, og at mennesker er mennesker og ikke juridiske maskiner, er truismer som ikke kommer som noe sjokk på dem som har fulgt rettsstatsdebatter de siste 400 år. Det er altså på tross av dette, og med vissheten om at dommere iblant kan ta avgjørelser man selv er uenige i, den siviliserte del av verden har funnet det riktig å binde seg i rettsstater, der lovgivende og utøvende makt for en tid kan bremses av domstoler.

    Nei, seieren for rettsstaten er ikke det at høyesterett dømmer mot en regjering, men det er at slike dommer er mulige, og, at i de tilfeller hvor det skjer, og på tross av truismene 1) og 2), regjeringen erkjenner at dommen er legitim og ikke forsøker å undergrave legitimiteten til rettsstaten og maktfordelingsprinsippet.

    Sånn sett var dette bare en halv seier, fordi såpass mange på det tapende laget har vært ute og prøvd å skade dommens legitimitet.

    SvarSlett
  10. Herregud, tror du at Stortinget kan sitte og vedta grunnlovstridige vedtak med den selvfølgeligste støtte fra domstolene?

    Tips: ikke uttal deg om de deler av politikken du ikke har peiling på.

    SvarSlett
  11. Til flere. Det virker på meg som om dere ønsker en stat hvor høyesteretts avgjørelser ikke skal kunne diskuteres. Det er kort fortalt stikk i strid med det jeg mener. Når høyesterett selv er så fantastisk uenig med seg selv i denne avgjørelsen, er jo grunnlaget for debatt spesielt godt. Og jeg synes det svekker motpartens argumenter at flere av de som støtter avgjørelsen på prinsippielt grunnlag egentlig var mot rederiskatten i utgangspunktet.

    Jeg forstår selvsagt at en høyesterettsavgjørelse må stå, og det er ingen som tar omkamp på dette. Målet nå er å finne ut hva som er mulig innenfor ramma av avgjørelsen.

    Med vennlig hilsen Thor Egil

    SvarSlett