Drømmen om Sherwood-skogen

"Du skal få beholde mer av egen inntekt". Det har vært Frps og Høyres begrunnelse for å senke skattene i Norge.

Budskapet mellom linjene er at skatt er penger som staten tar fra deg, og at den vanlige arbeider vil få det mye bedre om man slipper unna med mindre skatt.

Dette narrativet treffer noe i oss. Det er fordi fortellingen er hentet fra eventyrene om Robin Hood. Her gjør sheriffen av Nottingham (staten) livene til et strevende og hardt arbeidende folk enda verre ved å ta inn skatt fra dem. De får lite og ingenting igjen for pengene. Det er et liv i hardt arbeid, trange kår og urettferdighet.

Så kommer Robin Hood inn fra høyresida, for å bekjempe den urettferdige skatte­innkreveren, for å gi pengene tilbake til de rettmessige eierne, og for å sikre at rettferdigheten endelig seirer. Uten urettferdig skatt er det glede i landsbyen. Hattene kastes i luften.

Fortellingen om Sherwood-skogen er en genial fortelling for den politiske høyresida. Alle er på lag med Robin Hood. Alle er enige om at sheriffen av Nottingham er en skurk.

Staten: Ond sheriff som stjeler penga til folk
(foto: skjermdump fra Disneys Robin Hood)

Likevel halter sammenlikningen, på to måter.

Den viktigste forskjellen er at vi ikke lenger lever i middelalderen. Kongene brukte skatter, sølv og gull på stående armeer, slott og seg selv. Slik er det ikke lenger. I virkelighetens verden går skatte­pengene til skole, sykehus og utdanning. Skatt har blitt sivilisasjon. Skatt gjør oss til et bedre samfunn. Skattepengene kommer tilbake til oss selv.

Det betyr også at et skattekutt kommer tilbake til oss selv - i form av mindre penger til fellesskolen, gratis utdanning og statlige syke­hus.

Den andre forskjellen dreier seg om hvem som blir pint under skattene. Det underliggende premisset i fortellingen fra Sherwood-skogen er at vanlige folk skattes høyt og urettferdig. Det er feil.

Skatt på vanlige inntekter i Norge­ er progressive, på den måten at jo mindre man tjener, jo lavere prosentsats betaler man i skatt. En person som tjener 300.000 betaler om lag 60.000 kroner i skatt. En person som tjener ti ganger så mye, betaler om lag 20 ganger så mye skatt. Det er de aller rikeste som virkelig betaler mye skatt.



Det er dette som gjør Robin Hood-lignelsen så fatalt feil. Når Høyre og Frp setter i verk ­planen om at «Du skal få beholde mer av egen inntekt», er det Holmenkollåsen, ikke Holmlia som feirer. Formuesskatten er en sterkt medvirkende årsak til dette. Den gjør at personer med store formuer, i praksis de som eier mange aksjer og mye eiendom, er de som betaler mest i skatt. Når formueskattekuttene blir store, er det de som betaler mest skatt som får mest. Folk flest får hundrelapper tilbake.




Ikke helt i tråd med drømmen om Sherwood-skogen.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 15.12.2014

Personvernpanikk

Slapp av. Livet ditt er ikke så interessant som du tror.  

Facebook vet hva du vil kjøpe, Twitter vet hvor du er, Google vet hvor du har vært. Panikken brer seg. Personvernpanikk. 

Denne panikken er det liten grunn til. Bruken av big data er vår tids sivilisatoriske mulighet. Massedata om forbruk, livsstil, ønsker og moral burde danne grunnlaget for innsikt og handling, ikke panikk. 

Massedata kan legge grunnlaget for politiske beslutninger om transportbehov, matsikkerhet og helse. Det kunne gi oss reell kunnskap om folks vaner, interesser, behov, og gi oss bedre helseløsninger og trafikkløsninger som folk trenger. 

Bedrifters kunnskap om forbruk, interesser, livsstil, ønsker og grenser, burde være det naturlige grunnlaget for hvordan man produserer, markedsfører og utvikler nye produkter, og forbedrer de eksisterende.  Det er bra at butikken vet hva du vil spise, at busselskapet vet hvor du reiser, at bomselskapet vet når du passerer. Ikke fordi DU er interessant. Men fordi du inngår i et større datasett som sier noe om de store bevegelsene. 

Alle som har sittet med et datasett med litt størrelse vet hvilke store muligheter som finnes. Man finner de store bevegelsene, man finner mønstre, man lærer noe om massene, om de store tallene, man kan konstruere arketyper med felles trekk, og lete etter samvariasjoner i måter å oppføre seg på. Det viktigste kjennetegnet ved et stort datasett er rett og slett én ting: Det er de store tallene som virkelig forteller noe. Individene er ikke interessante. 

Personvernforholdet i dette blir forsvinnende lite. Det er først når folk opptrer kollektivt at man er interessant - ikke som individ, men som en gruppe.  

Bekymringen til de fippskjeggbekledde Venstre-hipsterne bremser denne utviklingen. Den bygger på en feiloppfatning: Ideen om at selskaper bruker og setter sammen informasjon om DEG og MEG, og snart vet de alt om MEG og DEG. Det er feil. Å tro at ens personlige eget liv er så unikt og spesielt og interessant at noen bryr seg, er i overkant naivt. Det har aldri vært verken Google, Facebook eller Twitters mål å bruke tid på individet. Rett og slett fordi ingen bryr seg om deg - før du er en del av noe større. Det er her pengene er. 

I dag bremses de sivilisatoriske mulighetene innenfor big data av en liten gerilja liksomliberalere, som svarer "personvern" før de har hørt spørsmålet. Det er utelukkende intellektuell tagging: Det viktigste er at man markerer ofte, framfor å tenke på den faktiske konsekvensen av innholdet.  

Slapp av. Livet ditt er ikke så interessant som du tror.

Innlegget sto på trykk i Dagbladet 30.11.2014

Bakstreversk, Sande

For oss som elsker fagforeninger er det trist å se at LO-forbundet Industri Energi (IE) og Leif Sande stadig setter nye rekorder i politisk bakstrevervirksomhet.  

Oljesektoren er den sektoren med de største og mest økende klimautslippene i hele Norge. De er fordi de fleste oljeplattformene har gassturbiner som lager strøm til eget bruk. Å legge kabler med elkraft fra land til nye plattformer er det minste man kan gjøre for å få ned framtidige utslipp. Derfor har Stortinget vedtatt at det nye gigantfeltet Sverdrup og de andre feltene på Utsirahøyden skal bygges med strømkabel fra land. 

Det liker ikke IE. I en rapport de nettopp har fått laget, sammenlikner de strømkabler fra land med bruk av gassturbin. Her finner de argumentasjon for sitt eget syn om at det er klimamessig smartere med gassturbin. Argumentet er at gassen som ikke blir brent på sokkelen, blir brent i Europa. IE bruker rapporten til å uttale seg skråsikkert: "Nå trenger vi ikke å tro lenger. Nå vet vi". 

En slik skråsikkerhet er det ingen grunn til: 

· Teknisk Ukeblad har gått gjennom rapporten, og kritiserer IE for å forutsette en kunstig høy virkningsgrad på plattformturbinene. IE setter 80 prosent. Det mest realistiske er under halvparten. 

· IE reflekterer ikke over usikkerheten ved hvorvidt norsk gass til utlandet faktisk erstatter kull, eller om den erstatter fornybar energi. Her burde skråsikkerhet bli til usikkerhet. 

· Gasskraftverk på Johan Sverdrup vil tilføre atmosfæren en million tonn CO2 i året i mange tiår framover. Det er nesten like stort som samlede klimautslipp fra Oslo.  Oljefeltet har en beregnet levetid på 50 år. 

Faksimile BT 5.12.2014

· IE beskriver elektrifisering som "å tappe fastlandet for strøm”. Det er feil. Vi har et betydelig strømoverskudd i Norge. Energi Norge regner med et kraftoverskudd i Norge på mellom 20 og 50 Twh innen 2020. Haugaland Kraft sier til NRK at ”verken elektrifisering av plattformene eller Hydros utbygging på Karmøy har noen betydning for kraftprisen. Forbruket vil øke, men (…) kraftprisen vil gå ned”. 

Det er ikke bare tallene som er feil. Industri Energi forsøker seg på omkamp på ikke bare ett, men to stortingsvedtak med brede flertall. 

· Elektrifisering av Utsira er allerede vedtatt av Stortinget. Dette kjemper IE mot. 

· Stortinget har vedtatt at Norge skal redusere sine egne utslipp med rundt 10 millioner tonn innen 2020. Klimautslippene øker, spesielt fordi utslipp fra turbinene på oljeplattformene øker. Elektrifisering vil bidra til å redusere framtidige utslipp. Dette kjemper IE mot. 

Det IE dermed egentlig sier, er at de ikke bryr seg om det Stortinget vedtar. Det er flaut og arrogant av en fagforening ikke å kunne forholde seg mer oppegående til to vedtak fattet av landets nasjonalforsamling med overveldende flertall.

Innlegget sto på trykk i Bergens Tidende 5.12.2014

KS må omorganiseres

Etter at det er varslet 5500 streikende lærere har KS nå sagt at de er villige til å forhandle. Det er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. KS må ta et oppgjør med måten de styres på. 

KS ledes av et hovedstyre bestående av personer fra alle store politiske partier. KS sitt styre har for eksempel fire medlemmer fra Ap, tre fra Høyre, en fra KrF og en fra Venstre. Styret ledes av et medlem fra Høyre og en nestleder fra Ap.  

Det er dette hovedstyret som bestemmer hva KS skal mene og kreve i de nasjonale forhandlingene med lærerene. Alle disse politiske partiene i KS' styre har fått drive fram lærerstreiken, samtidig som andre personer fra nøyaktig de samme partiene har fått hykle i vei om at de forstår lærerne så alt for godt. Det er en demokratisk skandale; en tverrpolitisk, flau strøm av politiske krokodilletårer. Det gjelder Venstre, KrF, Ap og Høyre som jeg har lagt spesielt merke til i sommer (jeg gjør et hederlig unntak for SVs Ivar Johansen, som har vært redelig nok til å stå konsekvent og fast mot KS' linje). 

Noe må forandres. Måten dette praktiseres på idag er en hybridløsning som i bestefall skaper forvirring, i verste fall forakt, for det politiske systemet. 

Spørsmålet man må stille seg i KS nå er: Er det viktig at styremedlemmene i KS kommer fra et parti? Er det viktig hva disse partiene står for? Sitter de der fordi de representerer et parti og dets meninger? Hvis ja, så må sommerens lærdom være at nå må vi få se i praksis at disse politikerne står for den politkken de er valgt på og det programmet partiet deres representerer. Høyre står for eksempel for "mer fleksibel arbeidstid for lærerene". I KS, hvor Høyre altså har styreleder, gjør Høyre det motsatte.

Enten må hovedstyrets medlemmer begynne å oppføre seg mer i tråd med sine programmer, siden de tross alt er valgt inn der FORDI de kommer fra et parti. Eller så må KS kaste ut politikerne. 

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 9. august 2014

Vigeland sentrum - taust og vindusløst

Dette innlegget sto på trykk i lokalavisen Lindesnes Avis juli 2014, og er skrevet i kjærlighet til det stedet jeg er oppvokst på. 

Å gå en kveldstur gjennom Vigeland sentrum burde være en hyggelig opplevelse. Det er det ikke. Noen gresstuster og en pliktskyldig statue her og der kan ikke rettferdiggjøre at store deler av Vigeland sentrum nå ser ut som en nedlagt russisk containerhavn. 

Det største problemet er store, tause og vindusløse veggflater ut mot de mest sentrale delene av der hvor folk passerer: 

Remebygget, en bauta over mislykket funksjonalisme og åndsfraværende kommunal sentrumsplanlegging, burde vært revet for mange år siden. Istedet får bygget stå, og brødrene Reme får la deres arkitektoniske grusomhet peke nese til de laverestående byggene som ligger bakenfor - kommunens kulturhus, bibliotek og rådhus. 

I hele første etasje i Remebygget har det nå blitt butikk. For å gi etter for butikkens krav om innvendig hylleplass langs ytterveggene er hele første etasje ut mot Spangereidveien blindet og vinduene fjernet. Sett utenfra er det trist, upersonlig, avvisende og kaldt. At byggets fasade er forsøkt hippet opp med en glassinnrammet trapp som trekker blikket i høyden er som å plastre et hjerteattakk. På baksiden av bygget er det like goldt. Store asfaltflater og sterile, uendelig lange vindusløse, gråhvite veggplater med brudd hensetter i beste fall assosiasjonene til et slitent mottaksanlegg for fisk. 

Like ved ligger Rema-bygget, som ble reist på tomta til Eigedal for noen år siden. Heller ikke her er det vinduer inn fra Spangereidveien. En lang, hvit israelmur forteller deg at her er det ingen grunn til å dvele, ingenting å se, gå et annet sted. Går man tyve meter til kommer man til Coop, som ligger med solfalmet og slitt fasade ut mot Spangereidveien, og omtrent vindusløs på de tre andre ytterveggene. 

Bankboksen, på motsatt siden av veien, ser ut som den alltid har gjort: Noe som ble plassert på Vigeland fordi Lyngdal sa nei. 

Dette er ikke et melankolsk innlegg om at alt var bedre før. Vigeland sentrum har aldri vært pent. Men man har hatt mulighetene. Dèt viser alt som har blitt bedre med Vigeland de siste årene. Stranda, gangbroa over elva, Ellas hage og kulturhuset tyder på politikere som vil og kan noe. 

Men rundt og langs Spangereidveien har kommunepolitikerne latt hensynet til næringslivet, bilistene og butikkene veie tyngst. Det meste av sentrum er nå nedasfaltert. Vigeland sentrum er blitt et ukoselig sted man av nødvendighet kjører bil til for å handle, ikke for å trives. 

Vigeland trenger politikere som mener at sentrumsutvikling er noe større enn å gjøre det som Reme og Rema vil. Hvem tør plante trær og anlegge park? Hvem tør rive Remebygget for å gi sentrum mer luft? Hvem tør å pålegge butikkene i første etasje vindusfasader? 

Hvem tør å lage et Vigeland sentrum til et litt mer trivelig rom å oppholde seg i for folk? 

Thor Egil Braadland, oppvokst på Vigeland

Norske verdier

I tredve år har jeg hørt Frp snakke og snakke om "norske verdier". Da ville det kanskje vært å forvente at Frp i regjering faktisk gjorde en jobb for å fremme norske verdier - ved å definere dem, ved å stå for dem og ved å kjempe for dem.

Hva med litt norsk humanisme i Nansens ånd og tradisjon? Det hadde vært en real norsk verdi å stå for. Istedet får vi regjeringens flaue flyktningepolitikk overfor krigsskadde fra Syria, og et nasjonalt tiggeforbud for å kaste ett bestemt folkeslag ut av syne og ut av landet.

Hva med ta på alvor at Norge er ett av de landene hvor likestillingen er kommet lengst, og styrke denne verdien i Norge - framfor å kutte i pappapermen, kutte i likestillingspolitikken, underfinansiere barnehagene og gjøre det mer lønnsomt for mor å være hjemme lenge med barn? 

Hva med å jobbe for den norske verdien i at alle skal ha like muligheter - framfor å svekke arbeidsmiljøloven for vanlige folk, kutte lønna til vikarene og sende milliarder av skattekroner til de som har mest fra før? 

Hva med de norske verdiene som respekt for FN og menneskerettigheter, framfor å se en annen vei når Israel mer enn noen gang trenger en norsk fordømmelse når de torturerer og dreper palestinsk ungdom, nekter å anerkjenne Palestina som stat, og bygger nye 1200 boliger på okkupert, palestinsk jord? 

Faktum er at Frp selv står helt fjernt fra norske verdier. De står for en republikansk amerikanisering, ikke en fornorsking, av Norge.  Norske verdier er for Frp noe utlendingene må lære seg for å ikke bli kastet ut - men som Frp selv ikke trenger å bry seg om. 

Som om dobbeltmoral var en viktig norsk verdi. 

Innlegget sto på trykk i Dagbladet 9. juli 2014

Mindre religionsundervisning

I løpet av sin tid på grunnskolen skal en elev bruke like mye tid på religion som på naturfag. ­Det er en helt feil prioritering. 

Utdanningsdirektoratets fag- og timefordeling for den norske grunnskolen sier at alle elever skal gjennom 584 skoletimer med religionsundervisning i løpet av sin tid på grunnskolen.

Dette er nøyaktig like mye tid som de skal bruke på naturfag.

Det er flere timer enn de bruker på musikk og mat og helse til sammen. Det er omtrent like mye tid som de skal bruke på engelsk. Er religionen virkelig så viktig?

Viktig rolle. 

Det er ingen tvil om at religion spiller en viktig rolle i samfunnet. Spørsmål om hvordan man forholder seg til og forstår hvordan religionen virker i samfunn, kulturer og konflikter er sentralt for enhver som er opptatt av hva som skjer i samfunnet. Religioner utgjør institusjoner og verdisett som er en viktig del av verdens kulturarv, religioner forklarer kriger, landegrenser og maktkamper, de bygger opp og kanaliserer håp, følelser og verdistrømninger. I mange samfunnsaktuelle verdispørsmål, som for eksempel abort, prevensjon, likestilling og homoseksuelles rettigheter har religionen vært en fyrlykt, formidler og forsterker av politiske standpunkter. Religionen er uhyre interessant som en kanal i samfunnet for oppsamling og utøvelse av politiske verdier.

Faksimile Vårt Land 26. juni 2014

Nettopp fordi det er religionens samfunnsmessige og politiske betydning som er interessant, er det opplagt at elever skal undervises i religion som samfunnsfenomen.

Verdier. 

Religion som samfunnsfenomen bærer med seg en rekke interessante spørsmål: Hvor viktig er religion, satt opp mot andre kanaler for politikk og maktbruk; politiske partier, sivile organisasjoner, universiteter, nasjonalstaten, globaliserte foretak, styrtrike, private eiere, FN? Hvem blir medlem av et trossamfunn? Hvorfor? Hva motiverer dem? Hva betyr religioner for statsdannelser? Hvilke verdier står religionen for, opp mot andre maktinstitusjoner og verdibærere? Hva gjør religionen med hvilke verdier man står for? Blir religion mer eller mindre viktig over tid? Hva betyr økt utdanning og utviklingen av internett for maktbalansen mellom religion og de andre aktørene? Hvordan er utviklingen på ulike steder i verden? Spiller religionen noen steder den rollen som organiserte partier gjør andre steder i verden? Hvorfor har vi ikke et eget muslimsk parti i Norge, når vi har flere kristne partier?

Man trenger ikke et eget fag for å stille disse spørsmålene. Tvert i mot er dette spørsmål som enhver oppegående samfunnsfagslærer vil be sine elever diskutere i løpet av de 641 timene med samfunnsfag som en elev på grunnskolen skal gjennom. Samfunnsfag er allerede et fag på skolen.

Ubalanse

Derfor følger det andre spørsmålet naturlig av det første: Hvorfor er religionene i en slik særstilling i samfunnet at de krever et eget fag?

Svaret på dette er dessverre enklere enn mange liker å tenke på. Dagens RLE-fag er en bastard og et kompromiss som ingen hadde som førstevalg. Den omfattende religionsundervisningen er på den ene siden et resultat av en lang, norsk historie med et omfattende og forkynnende kristendomsfag i skolen. På andre siden står de som har kjempet for en konfesjonsfri skole. Kompromissresultatet er en konfesjonsfri skole med et svært omfattende religionsfag (og hvor minst 55 prosent av undervisningen skal være om kristendom i KRLE, slik ­regjeringen har avtalt med KrF).

Regjeringen bør ta tak i denne opplagte ubalansen.

Ett forslag vil være å ta noen av timene som i dag brukes på religionsundervisning, og bruke dem på et utvidet samfunnsfag, hvor religion som samfunnsfenomen har - som før - en naturlig plass sammen med en rekke andre viktige samfunnsspørsmål. Avtalen med KrF sier at KRLE-faget skal inneholde minst 55 prosent kristendom. Men den sier ikke noe om hvor mange timer KRLE det skal være i løpet av et skoleløp.

Asia-kunnskap. 

De resterende timene bør brukes på å gjøre norske elever mer forberedt på framtiden. Bård Vegar Solhjell (SV) har tatt til orde for å styrke Asia-kunnskapen og -språk i skolen. Det er en utmerket idé. En annen måte å forberede norske elever på framtiden på, er å innføre et praktisk teknologifag som gjør elever enda mer interessert i praktisk realfag og teknologi. Noen av dagens timer i religionsundervisning kunne opplagt vært brukt til dette.

Det ville ikke minst vært en naturlig oppfølger av ­regjeringserklæringen, som ­sier at «Innovasjon, kunnskap og teknologi er nødvendige ­satsingsområder for å møte morgendagens konkurranse i en globalisert verden».