Vannbacon, fosfatfisk

"Konkurranse gir mangfold, riktig pris og kvalitet" heter det gjerne. Dette er teorien. I praksis ser vi helt andre resultater. På grunn av økt priskonkurranse på matmarkedet pumpes kjøtt og fisk full av vann for å få prisen ned og fortjenesten opp. Varene tilsettes også fosfater, E 450, for å holde på dette kunstige vannet. Resultatet er så semmert at selv folk i bransjen nekter å spise produktene de selger. 

Høyresiden har hele tiden backet opp en slik strategi, fordi de mener priskonkurranse er bra for kundene, og fører til innovasjon. Men hvilke innovasjoner? Å montere en vann- og fosforinjisator på produksjonslinja gir selvsagt noen slags nye produkter - vannbacon og fosfatfisk - men er det smart? Er det sunt? Er det bra for forbrukerne?

Selvsagt ikke. Den som taper på dette, er kundene. Både fordi de får i seg kunstige stoffer - og fordi de betaler kilopris for fisk og bacon, mens det de får er bare vann.

Landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) har helt rett når han sier at maten er for billig. Mat skal ikke være først og fremst billig. Den skal være først og fremst sunn, trygg og ren. Vi må alle komme oss ut av det blindsporet som sier at om bare konkurransen er hard nok, så blir alt billig og bra. Slik er det ikke.

Beviset finner du i nærmeste lavpriskjede. 

Se etter E 450. 

Fra tro til viten på universitetene

Både universitene og studentene har vært negative til å opprette imam-skoler på universitetene, med begrunnelse i at det finnes et viktig skille mellom det vi vet, og det vi tror. Universitetene skal drive med viten, ikke tro. Prinsippet er også nedfelt i universitets- og høyskoleloven.

Det er et prisverdig prinsipp at det finnes viktige, tydelige og operative forskjeller på vitenskap og tro. Men er universitetene rede til å ta den fulle konsekvensen av sine egne prinsipper? Enn si konsekvensene av lovverket? Tør de sette sin vanligvis kritiske lupe på seg selv, og stille et spørsmålstegn ved de fag som i dag driver forkynnende virksomhet?

I dagens markedsteori, som undervises med universiteter og høyskoler, eksisterer det en nærmest religiøs tiltro til markedsteoriens dogmer, som er og blir uforenelig med de kravene som i dag settes til en vitenskap: Troen på de statiske likevektsidealene, i et samfunn som først og fremst preges av endring og utvikling, bygger på et så mekanisk, antikvert og nedstøvet perspektiv på økonomi at man kan bare undres hvorfor det har overlevd.

Når markedsteorien i tillegg kan brukes til å "bevise" at konkurranseutsetting er smart (selv om det oftest er kostbart), "bevise" at fellesskap ikke lønner seg (selv om det motsatte er tilfelle) eller "bevise" at fagforeninger er hemmende for samfunnsutviklingen har vi for lengst forlatt grensen for kriteriene til hva som definerer en vitenskap. V

i er snarere skremmende nær den konklusjonen at markedsteoriens viktigste funksjon er å være et faglig alibi for høyrepolitikk.

Konfesjonsstudier har ikke noe på et universitet å gjøre.

Innlegget sto på trykk i Dagbladet lørdag 18.10.2010

Hva er Sørlandets prosjekt?

Kun to av regjeringens nærmere nitti statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere er fra Sørlandet, kan Fædrelandsvennen rapportere.

Det høres selvsagt altfor lite ut, selv om det faktisk ikke er så himla galt, sammenlignet med innbyggertallet i landsdelen. Både regjeringsandelen og innbyggerandelen utgjør om lag 2,3 prosent.

La oss likevel ta Fædrelandsvennens budskap på alvor. Det burde vært flere sørlendinger i regjering.

Men hva så? Hva i all verden skulle disse eventuelle sørlendingene i regjering være med og kjempe for, for Sørlandet? Hva er egentlig Sørlandets store fellesprosjekt? Finnes den saken? Jeg kan i hvert fall ikke peke på hva dette skulle være.

Å rette ut veien mellom Kristiansand og Lyngdal er ikke et slikt nasjonalt prosjekt. Slike veiprosjekter har alle fylker. De som lykkes er de som har sine nasjonale prosjekter, og som står sammen om dem og slåss sammen for dem. Fylker, som regioner, som interesseorganisasjoner. Trondheim kjempet for nasjonale saker som rockemuseum, domstolsadministrasjonen og arbeidsstedet for kirkens preses. To av dem er allerede vunnet, den tredje like om hjørnet.

Miljøorganisasjonene kjemper for oljefritt Lofoten og Vesterålen – med hard og felles innsats blir den kampen vunnet.

Bistandsorganisasjonene har slåss for gjeldslette til u-land i en årrekke. Sammen med bistandsminister Erik Solheim fikk de det til. Gjelden ble slettet med et pennestrøk.

Felles for dem alle er at for å få noe til, må man ville noe. Sørlandet må derfor skaffe seg et slikt nasjonalt prosjekt. Noe som alle vil, og som landet trenger. Hvor er visjonene, de store tankene, samlingen om de spenstige ideene?

Det kunne for eksempel vært et nasjonalt forskningssenter for miljøteknologi. Eller det kunne være noe annet. Jeg nevner likevel miljøteknologi, av flere årsaker. Fordi Sørlandet har både meritter og muligheter på dette området. Bedrifter som Elkem Solar, Metallkraft, Vestas og Returkrafts forbrenningsanlegg er eksempler på at miljøteknologi skaper mange arbeidsplasser lokalt, og at Sørlandet er gode på dette. Bedre enn mange andre. Det kunne vært et prosjekt, fordi Regjeringen har sagt de vil satse på miljøteknologi. Og det kunne være et prosjekt fordi Agder er velsignet med stortingsrepresentant Alf Holmelid (SV) fra Vest-Agder, som på kort tid har bidratt til å skape mer oppmerksomhet rundt Sørlandet som en miljøteknologisk spydspiss enn det en rekke andre representanter har greid på flere år.

Sørlandet har muligheter. Men for å skape fremtidsrettede arbeidsplasser og inntekter må nok prosjektet være større, bedre og mer spenstig enn å ville bygge en vei som gjør det enda morsommere å kjøre raskt gjennom Agder-fylkene.

Innlegget sto på trykk i Fedrelandsvennen 22.4.2010

Det ene unntaket?

For en stund tilbake viste Dagens Næringsliv hvordan støtten til Color Line og andre norsk-eide ferjerederier i utenriksfart overgikk landbruksstøtta, om man fordelte de respektive statlige støttemilliardene på antall norske årsverk de representerer. Color Line er et av de ferjeselskapene som årlig mottar hundrevis av millioner for å sysselsette nordmenn på skipene. I tillegg har rederiene nå helt spesielle skatteregler som i praksis gjør at de omtrent ikke betaler skatt, til forskjell fra omtrent alle andre selskaper i Norge.

Rederiene er ikke de eneste som nyter godt av statlig næringsstøtte. Alle norske aviser nyter godt av momsfritak, som gjør dem mer konkurransedyktige opp mot andre varer. Med unntak av bøker, da. Forlagsbransjen har også et tilsvarende momsfritak, som sender et lass av gratis, ikke-øremerkede millioner av kroner rett inn i bunnlinja på de store forlagene. Da har jeg ikke begynt å snakke om oljeindustrien, som gjennom å avskrive alle investeringer - og dermed også overskridelser - på skatten, gjør at det er norske skattebetalere som i praksis tar regninga for alle oljeoverskridelsene.

Eller verftsstøtta, som koster noen hundre millioner kroner i året. Eller alle pengene som kanaliseres gjennom Innovasjon Norge hvert år. Eller milliardstøtteordningene gjennom Norges Forskningsråd, til alle bedrifter som driver med forskningsbasert utvikling. Regjeringens milliardfond for fornybar energi skal bidra til å skape nye arbeidsplasser og mer kraft fra framtidsrettede energier, som vind, sol og bølge.

Mye næringsstøtte er god og berettiget. Noe kunne sikkert vært avviklet, eller endret. Men det blir uansett feil av Fædrelandsvennens kommentator Vidar Udjus å tirsdag 27. juli påstå at landbruket er den siste mottaker av næringsstøtte. Avisen han jobber i er bare ett av mange eksempler på det motsatte.

Innlegget sto på trykk i Fedrelandsvennen 21.8.2010

Surr i avtaleform

Man sier at det er mye surr med de rødgrønne. Og det er det også, i nær sagt alle materialer og mineraler. Master i stål, kjeder av gull og tepper av ull.

Det går over - fordi det er politikken, retningen og sakene som står seg på sikt.

Men det som ikke går over, er min bekymring for det surret som Høyre og Frp finner på sammen.

Jeg kan ikke fri meg fra å fortelle en liten historie om da de borgerlige lagde sitt siste statsbudsjett i 2005. Da inngikk Bondevik-regjeringen en budsjettavtale med FrP. I denne avtalen var det spesielt to punkter jeg la merke til:

Punkt 3: ”Regjeringen skal gjennomgå rammebetingelsene for sjokolade og sukkervareindustrien, for at de skal bli mer konkurransedyktig med Sverige”

Punkt 10, litt lengre ned: ”Legge fram forslag til Nasjonal Plan for forebygging av diabetes”.

Så sier de at vi surrer. Ja, av og til gjør vi det. Men dette er surr i avtaleform.

Les hele avtalen her

Tomra-dom i gråsone

Det sies at de store selskapene som næringsministeren skryter av foran sine utenlandske kolleger er nøyaktig de samme selskapene som gjerne blir gransket av konkurransemyndighetene.

Således er Tomra-dommen fra EU-domstolen illustrerende. Det norske panteautomat-selskapet Tomra har blitt dømt av EU-domstolen til å betale 200 millioner kroner i bot for brudd på den europeiske konkurranseloven. Samme dag blir det også kjent at meieriet TINE er dømt til å betale 30 millioner kroner i bot for brudd på den norske konkurranseloven. Dette er begge dommer som aldri burde falt.

Dommene faller på bakgrunn av uklar jus i både norsk og europeisk konkurranselovgivningen, og bygger på et virkelighetsfjernt grunnlag. Den norske og den europeiske konkurranseloven har til felles at det er forbudt for bedrifter å misbruke sin markedsmakt. Det er altså ikke forbudt å skaffe seg markedsmakt, utvikle markedsmakt eller ha markedsmakt - det er bare forbudt å misbruke den.

Spørsmålet blir da hvor grensene går - mellom det å utvikle markedsmakt, og det å misbruke en slik markedsmakt. Bruker TINE markedsmakt om de forhandler seg fram til en avtale om å være eneleverandør på gulost hos Rema - eller er det å misbruke markedsmakt? Er det å skaffe seg eneavtaler for panteautomater på det europeiske markedet å bruke markedsmakten - eller er det å misbruke denne makten? I både Tomra-dommen og TINE-dommen er kjernespørsmålet om man skal regne en ekslusivitetsavtale, en rabattavtale, en lojalitetsavtale for noe negativt.

I begge rettssakene har svaret på dette vært ja. Begrunnelsen er at det hindre konkurranse. Men det paradoksale er at dette er eksempler på avtaler som er inngått i et forutgående konkurransemarked. Markedet var der. Det er først når avtalene først er inngått, at de andre leverandører er ute. Er ikke nettopp en viktig del ved konkurranse at noen også må få vinne - og dermed holde konkurrentene borte?

Faste avtaler over en viss tid også har opplagte industriell fordeler, for både kjøper og selger. De mest opplagte er forutsigbarhet og stabilitet, og rom til å videreutvikle produktene. Kan man med hånden på hjertet si at dette ikke skjedde i tilfellet Tomra, i tilfellet Tine?

Loven forutsetter også at det er bra at nykommere i en bransje alltid er bra - uavhengig om de har et produkt som er teknologisk interessant eller om de er ute etter å skumme fløten av de som gikk foran. Har EU-domstolen foretatt denne vurderingen, eller er det antall konkurrenter som har vært avgjørende?

Konkurranse har den egenskapen at noen faktisk vinner konkurransen. Og de som er vinnere, vokser. Konkurranse innebærer per definisjon at noen selskaper som er bedre enn andre tjener mer penger enn andre, at de blir større enn andre, at de får større markedsmakt enn andre. Konkurranse fører således til nye monopoler. Vet domstolene og konkurransemyndighetene egentlig nok til å skille teknologiske vinnere fra andre typer monopoler? Kan de skille markedsmakt fra misbruk av markedsmakt? Kan domstolene uten rimelig tvil slå fast at Tomra ikke er en teknologisk spydspiss? Vet EU-domstolen at det er industrielt riktig med fire og ikke én eller to leverandører av pantemaskiner?

Hele konkurransejussen er en stor, åpen gråsone. For selskapene er dette terningkast i millionklassen.

Kampen mot okkupantene

Max Manus setter publikumsrekord; heltefilmen om den nasjonale kampen mot de utenlandske okkupantene og for frihet går for fulle hus. Mange tenker med stolthet på at noen risikerte livet sitt for noe de trodde på, en kamp på livet mot en urett de var mot. Men omtrent samtidig minner utenriksminister Jonas Gahr Støre oss om at i kampen mot de utenlandske okkupantene og for frihet et helt annet sted og en helt annen tid - nemlig i Palestina i dag - gjelder det litt andre regler.

Når motstandsbevegelsen heter palestinerne har de «selv et betydelig ansvar» for at sivile nå blir bombet og drept av israelske okkupanter, i følge utenriksministeren. Hvem ville i dag på alvor våge påstanden om at ansvaret for den tyske avrettelsen av norske motstandsmenn og -kvinner under andre verdenskrig lå hos den norske motstandsbevegelsen, og ikke hos tyskerne?

Innlegget sto på trykk i Adresseavisa 5.1.2009