Svaret på spørsmålet om handlingsregelen er død er imidlertid uinteressant, så lenge man ikke tar et skritt tilbake og spør seg selv om handlingsregelen egentlig er så smart.
Hva sier handlingsregelen?
Den sier kort fortalt at man over tid skal bruke fire prosent av oljefondets grunnkapital inn i statsbudsjettet. Vokser oljefondet, så vokser oljepengene vi kan bruke.
Det er tre grunner til at dette er en ikke så smart regel.1) Dårlig motkonjunturpolitikk: Antall oljekroner som kan brukes er nærmest totalt frikoblet fra tilstanden i norsk økonomi. Det er størrelsen på fondet, og ikke tilstanden i norsk økonomi, som avgjør de store linjene i bruken av oljepenger. Fire prosent av en milliard er 40 millioner kroner, og fire prosent av det dobbelte er 80 millioner, uansett om det går bra eller dårlig i Norge.
Og hva bestemmer oljefondets størrelse? Oljefondets størrelse bærer preg av å være litt KENO, bestemt som det er av den til enhver tid gjeldende oljepris, dollarkurs (vi får betalt for olja i dollar), oljefondaksjemarkedets utvikling, og hvor mye olje- og gass Norge produserer og selger og setter på bok.
I et motkonjunkturperspektiv ("bruke mindre penger i dårlige tider, bruke mer penger i dårlige tider") er handlingsregelen derfor nærmest ubrukelig. Det eneste frikortet man har er å si at det skal være fire prosent "over tid". Så kan man bruke litt mindre penger i gode tider og litt mer i dårlige. Men forholdsvis små avvik fra dette tallet gir forholdsvis små avvik i pengebruken. Det er jo først når avvikene er store at det monner - men da har vi heller ingen handlingsregel lenger...
Man kan faktisk argumentere for at handlingsregelen tenderer til å være medsyklisk. Når det er gode tider for Norge er oljeprisene høye. Da vokser også oljefondet raskt, og fire prosent av et raskt voksende fond blir mer penger å bruke i gode tider.
2) Samfunnsbehovene styrer ikke. En annen grunn til at dette er en ikke så smart regel er at det ikke er behovene i samfunnet som bestemmer hvor mye oljepenger vi skal bruke, men hvor stort oljefondet er. Som sagt: Det er når oljefondet vokser at oljepengene vi kan bruke, øker.
La oss si at det er smart for framtida å forske mer. Eller å utdanne flere ingeniører. Eller å bygge flere studentboliger, bygge flere vindmøller, styrke høyskolene, få flere lærere i skolen, eller sørge for at ansatte i helse og omsorg får et lønnsløft.
Nøyaktig hvor i handlingsregelen finner man hjemmel for å gjøre dette?
Ingen steder.
Fordi handlingsregelen ikke er konstruert for å gjøre det som er viktig, men for å begrense bruken av penger.
(Så kunne man selvsagt heller satt opp skattene, for å få råd til alt man mente var lurt. Det synes imidlertid ikke så realistisk, enn så lenge alle partiene på Stortinget har lovet å ikke øke skattene).
3) Rentespørsmålet. Handlingsregelen er altså konstruert for å begrense bruken av penger. Hvorfor skal pengebruken begrenses?
Det er det egentlig bare én årsak til, og det er frykten for at renta skal gå opp.
Oljepenger betyr mer penger å bruke. Mange nye penger på én gang betyr at man plutselig skal kjøpe mye mer av noe. Men dette "noe" er det ikke alltid man automatisk kan produsere mer av like raskt som det kommer mer penger for å kjøpe det for - for eksempel asfalt, snekkere, forskere, mat, ansatte på sykehusene. Da vil prisene og lønningene stige.
Når prisene stiger våkner sentralbanksjef Svein Gjedrem til live. Hans oppdrag er nemlig å holde prisstigningen på rundt 2,5 prosent i året. Når prisene stiger vil han derfor øke rentene, for at det skal bli dyrere å låne penger (ja, er det ikke underlig at en haug med penger plutselig kan bli en utgift...?). Så øker han rentene til han ser at prisstigningen er under kontroll (ja, er det ikke underlig at en sentralbanksjef kan trumfe regjering og Storting...?)
Rentespøkelset er diskutabelt.
I en analyse som SSB gjorde av Frps alternative statsbudsjett 2008, omtalt blant annet på Hegnar, hvor de ønsket å bruke 7,4 mrd kroner (eller var det enda mer?) mer enn regjeringen, skriver SSB følgende: "Den økte etterspørselen rettet mot både varer og tjenester bidrar til økt produksjon, sysselsetting og investeringer i privat sektor. (...) Det er nærliggende å konkludere med (...) en litt lavere rente" (ingen ting å overraskes over at oppfinneren av handlingregelen Arbeiderpartiet på det sterkeste har imøtegått SSBs analyse).
En annen som har imøtegått rentetrusselen, er økonomen Erik Reinert. Han mener det kan brukes mye mer oljepenger, men starter med et litt annet utgangspunkt enn SSB.
Han sier (til det nå nedlagte tidsskriftet Memo (artikkelen er ikke på nett)) at økte investeringer i forskning, utdanning og tekniske innovasjoner vil bety økt produktivitet, og smartere måter å gjøre ting på.
Det betyr at man på sikt bruker ansatte, råvarer og andre innsatsfaktorer bedre og mer effektivt enn før, fremfor å ensidig etterspørre flere ansatte, flere råvarer og andre innsatsfaktorer (som er klassisk Keynes). Økt produktivitet betyr at prisene ikke stiger så mye. Og når prisene ikke stiger, vil heller ikke rentene stige. Kort fortalt: Ved å satse på innovasjon vil velferden stige raskere enn prisene og rentene.
Oppsummert og veien videre:
- Det er ingen grunn til å bære over seg om handlingsregelen er i ferd med å forsvinne, men det forutsetter at vi alle har et øye på innovasjon og utviklinga i produktiviteten. Inkludert sentralbanksjefen. Men det har han ikke. Hans oppdrag er, tillegg til å holde fokus på at prisstigningen er 2,5 prosent, bidra til stabil produksjon og sysselsetting. Og stabil produksjon er jo det motsatte av endring, utvikling, smartere måter å gjøre ting på. Burde han ikke fått et mandat som går mer i retning av å bidra til økt produktivitet?
- I dag produserer vi olje for å sette pengene på bok. Det er jo helt merkelig. Jeg forstår at folk reagerer. Handlingsregelen sier i dag noe om hvor mye oljepenger man kan ta ut. Hvorfor har vi ikke heller en regel som sier noe om hvor mye oljepenger vi kan produsere? En handlingsregel for hvor mye vi putter inn, ikke for hvor mye vi tar ut?
- Det bør være et mål å øke forutsigbarheten for oljefondets størrelse. Som sagt; I dag er KENO-faktoren for oljefondet litt for høy; utviklinga i oljepris, dollarkurs, utviklingen i oljefondaksjemarkedets og norsk produksjonsnivå påvirker alle oljefondet. Vi bestemmer i høyden én av dem selv. For å øke stabiliteten burde derfor spekulasjonsgraden reduseres, olja burde kjøpes og selges i euro framfor dollar, og Norge burde ha tettere samarbeid med OPEC-landene om produksjonsnivået. Det siste ville sannsynligvis øke oljeprisen.
Det hadde vært bra for Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar