På begynnelsen av nittitallet hjalp jeg til på konsertstedet Cosmopolite, med alt det som trengtes for å få arrangert konserter og få sjappa til å gå rundt: Klargjøre sal og scene, hente og bringe artister, ordne innkjøp, stå i baren.
En dag skulle vi ha konsert med en ny afrikansk artist som nettopp hadde gitt ut en spennende plate, og jeg fikk beskjed om å hente henne og hennes franske agent på Oslo Sentralstasjon. De hadde nettopp vært i Sverige på konsert, og siden hun var gravid kom de to med toget, resten av bandet tok fly.
Jeg dro ned til Sentralstasjonen i sjefen, Miloud Guiderk, sin gamle, rustspiste gule volvo (det vil si, det var vel egentlig bilen til ekskona hans, det var trange tider på den tiden - jeg og flere jobbet gratis for å få stedet til å gå rundt), og ventet på dem på perrongen.
Sammen med meg ventet det to herremenn, jeg husker den ene av dem hadde en sid, grå frakk og kunne minne om franske Simenon's politiinspektør Maigret.
Stockholmstoget ankom, og folk kom av toget. Ingen av de som gikk av toget hadde tilsynelatende noen avtale med de to mennene. Alle hvite passerte oss som ventet. de to mennene sto rolig og så folkemengden passere.
Helt til sist kom den lille afrikanske damen og hennes agent.
Da våknet de ventende to mennene, gikk mot dem, og stoppet dem. De forklarte at de kom fra utlendingsmyndighetene, og ba henne om identifikasjonspapirer, om forklaring på hvorfor hun var her, hvem hun skulle treffe og hvor lenge hun skulle være her. De forklarte seg, og jeg bidro med forklaringen, viste dem legitimasjon, ga dem telefonnummer til Cosmopolite.
Etter et kvarters samtale fikk vi gå videre, og jeg fikk satt dem i bilen og kjørt dem taust til Hotell Gyldenløve i Bogstadveien.
Jeg var flau på vegne av Norge. Den eneste afrikaneren på toget var den eneste som ble stoppet.
Og hva pokker skal man si? Skal man beklage sine egne myndigheter overfor sine gjester? "Ja, vi liker det ikke, men det er bare sånn det er"? Som om jeg levde i et land hvor myndighetene gjorde noe annet enn det folket ville? Å beklage ville også gjort meg til ingenting annet enn en slags defaitistisk undermåler av en festpapegøye, som kun prater alvorlig om hvor strenge Norge er på innvandringfsfeltet, men som aldri setter pengene der munnen er og jobber politisk for et annet Norge?
Jeg sa ingenting. Fordi jeg også var flau på vegne av meg selv.
Den lille afrikanske artisten var Angelique Kidjo, og var ennå ikke blitt kjent i verken Norge eller verden. Hun har vært i Norge en rekke ganger etter dette. Jeg tviler på at hun blir hentet i et rustvrak av en volvo lengre. Hun har spilt på Nobelkonserten i 2002, vært et par ganger på Rockefeller. Som verdensartist har hun også blitt ambassadør for UNICEF og har gitt ut en rekke plater etter Logozo i 1991.
Men den norske grensekontrollen har ikke blitt mindre streng.
Og jeg er fortsatt flau.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar