Finanskrisa skapte behovet for politikk langs to linjer:
- Reparasjon: En motkonjunkturpolitikk som demmet opp for ringvirkningene, først og fremst den økende ledigheten.
- Forebygging: Strengere nasjonale og internasjonale tiltak overfor finansnæringa som sørget for at en slik finanskrise ikke skulle få gjenta seg igjen.
Det er ingen tvil om at regjeringens politikk har vært knall god på den første, og litt mer forsiktig på den andre.
Det første først: Norge er blant de landene i verden som har brukt mest penger på å dempe effektene av finanskrisa. Og det har vært en sann fryd å se hvor mye SV-politikk som har kommet ut av dette.
- Skolebygg blir pusset opp, og det blir bygget flere studentboliger og eldreboliger.
- Det er blitt mer penger til energieffektivisering, 1,3 mrd kroner til jernbanen. 500 millioner kroner på gang- og sykkelveier og 340 millioner kroner til naturforvaltning og kulturminner.
- I tillegg ligger inne det bevilgninger til bioenergi, grønn energiforskning og ladestasjoner for el-biler. Og avskrivningssatsene for næringslivet er blitt bedret, det har kommet bankgarantier, eksportgarantier og garantier for fiskeriene.
Vi har vært flinke på å reparere.
Når det gjelder forebygging har vi ikke vært fullt så flinke.
Det som i praksis har skjedd, er at regjeringen har satt ned et finanskriseutvalg, som skal levere en rapport innen desember 2010. Finanskrise utvalget skal "...få belyst finansmarkedets virkemåte, årsakene til dagens finanskrise, og hva vi kan gjøre for å sikre et forsvarlig regelverk for finansmarkedene i fremtiden".
Hvor drastiske tiltak kan man vente?
Det kommer til å framsettes to grunner til at de bør være forsiktige:
Den ene er at Norge kom bedre gjennom krisa enn andre land fordi vi hadde et bedre kontrollregime med finanssektoren, bedre politisk styring, mer tøyler. Finanskrisa ble skapt i USA, ikke Norge.
Det andre er størrelsen på behovet for å regulere mer må være proporsjonalt med den effekten finanskrisa har slått inn med i Norge. Og det har vært smått. Fordi motkonjunturtiltakene virket. Vi har vist at vi kunne reparere.
Men så enkelt er det nok ikke.
Hvorfor ikke heller stille det omvendt, og si som følger: Størrelsen på hjelpetiltakene som regjeringa har satt i verk, er et bilde på hvor galt det har vært - hvor mye som måtte repareres. Pakkenes størrelse er et mål på vår sårbarhet.
De norske bankpakkene er et monument over at også norsk finansnæring ikke fungerte godt nok.
Vi må selvsagt jobbe internasjonalt for et strengere regime. Jeg forventer at finanskriseutvalget kommer med forslag til hvordan Norge kan bidra til en strengere regulering av internasjonal finansøkonomi.
Men vi må også tørre å innrømme at Norge ikke er et beskyttet, sosialdemokratisk øyparadis.
Norge er også et land hvor finanskonsernet DnB sin sjef har betydelig innflytelse på regjeringens politikk, hvor spekulanter tjener store penger, hvor boligmarkedet er deregulert, hvor det er lov å kjøpe derivater som er forbudt å markedsføre, og hvor det er lov å låne mye mer penger for å spille på børsen enn det Bjarte Baasland spilte bort på gambling.
Og dette er viktig. Fordi dette betyr at mange av de tingene som startet finanskrisa i USA har vi sterke trekk av i Norge.
Det er derfor gode grunner til å stramme inn overfor finansnæringa.
La meg gi noen eksempler på hva som kan gjøres:
- Skatt på finanstransaksjoner. Det funker i London, hvorfor ikke i Norge? Der vi betaler opp til 25 % moms for nesten all annen handel, er handelen på Oslo Børs helt avgiftsfri. En skatt på finanstransaksjoner på børsen er lett å administrere, lett å gjennomføre. En slik skatt vil bremse spekulasjonen, og bidra til økonomisk utjevning. Attack Norge støtter dette forslaget.
- Stramme inn på kredittswaps (kredittbytteavtaler). Kredittbytteavtaler er en type derivat hvor man kan vedde på at en institusjon (bank) vil gå konkurs. Hvis dette skjer blir penger utbetalt, tilsvarende en forsikring (bare med den forskjellen at om man hadde kalt det for ”forsikring” hadde det vært helt andre lover som hadde virket).
- Forby shorting. Shorting er å vedde på at aksjekursen faller: Du låner noen aksjer, som du selger. Så kjøper du disse tilbake på et senere tidspunkt til en lavere kurs, og gir aksjene tilbake til den du lånte dem av. I stort omfang kan shorting bli selvforsterkende, på den måten at om mange nok tror at aksjen skal synke – så synker den. Etter finanskrisa har shorthandel blitt midlertidig forbudt i mange land, i Norge på finansaksjer.
- Stramme inn på mulighetene for gearing. Gearing er å spille på børsen med lånte penger. Gearing inngår gjerne i strukturerte produkter, som ikke lenger er lov å markedsføre. Men gearing er fortsatt fullt lovlig.
- Skjerpe insentivstrukturen. Det er provoserende at de som solgte Terraproduktene er de eneste som har tjent på affæren, mens både eiere/innbyggere og ansatte i kommunene og bankvesen må bære kostnadene. Incentiv- og belønningssystemer i hele finansnæringen, meklerhus og eiendom må gjennomgås med sikte på en konsekvent regulering og skille mellom rådgivning og salg/markedsføring.
Det siste punktet er hentet fra LOs Stein Reegaard, som har skrevet bra om finanssektoren. Reegard sitter også i finanskriseutvalget som skal lage rapporten. LO er også enig i at det er behov for en gjennomgang av hedgefondenes rolle og metoder og vurdere eventuelle reguleringstiltak, og at det er behov for å vurdere et mer permanent og omfattende forbud mot shortsalg.
Jeg er imidlertid redd for at når vi kommer til 2010 så er finanskrisa glemt, og at modigheten i finanskriseutvalget står i perspektiv til fryktnivået ett år fram i tid.
Altså lavt, begge deler.
Det bør de ikke være.
Tiltakspakkene har vært plaster og reparasjon. Størrelsen på plasteret er en indikasjon på hvor mye vi bør stramme inn overfor finanssektoren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar