2020 - en arveavgift?

"Arveavgift". Bare ordet er nok til å få krampe. I beste fall høres det ganske treigt ut. I verste fall ganske dyrt. Noen kaller arveavgiften en "skatt på død". Haha. 

Og hvor lite man enn måtte elske arveavgiften, så kommer man ikke unna at arveavgiften har en viktig funksjon. Arv er nemlig en av de største årsakene til at forskjellene forblir store. Rikdom går i arv. Stor arv er med på å sementere forskjellene mellom folk og opprettholde klasseskiller.

Derfor finnes det arveavgift, for å redusere forskjellene. 

Det er i all hovedsak en avgift for de rike. Jo mer arv, jo mer avgift. For en moderat arv på rundt en million kr. betales det i dag håndterbare førti tusen kroner i arveavgift. For en arv på ti millioner betales det i dag rundt én million kr. i arveavgift. For en arv på 100 millioner betaler arvingene i dag en arveavgift på nesten 10 millioner kr. 

På samme måte som formuesskatten. Det er også en klasseskatt. Formueskatten er i dag en skatt for de rikeste. De som har under 470.000 i formue slipper formuesskatt, og hus og hytter verdsettes mye lavere enn markedsverdi. Men de 32 rikeste i Norge betaler rundt 800 millioner i formuesskatt i året. 

Og derfor vil det å fjerne arveavgiften være det samme som å subsidiere de aller rikeste arvingene med svært store verdier. Å fjerne formuesskatten vil være det samme som å gi de rikeste i Norge (se lista over hvem det er her, side 3) i snitt 25 mill kr. hver i året rett i lomma. 

Og derfor synes jeg at næringsminster Trond Giskes såkalte 2020-gruppa (ja, det utvalget som kronkrins Håkon måtte ut av, ja) er herlig politisk ukorrekt.

Utvalget skal bestå av såkalte "yngre ledere". Men først og fremst preges gruppa av mye nedarvet moro. 

Milliardarving Cecilie Fredriksen, datter av skatteflyktning og mange milliardær John Fredriksen, er med i utvalget. Milliardarving Ole Robert Reitan, sønn til REMA-Reitan, er med. Olav H. Selvaag, er med, arving til Selvaag Gruppen. Thomas Wilhelmsen er med. De fleste på lista lista har milliardformuer. Mange av dem er arvet. 

Derfor er det ikke vanskelig å være kritisk til denne gruppa. For hva i all verden kan disse milliardærene, disse arvingene, ha felles som politisk  prosjekt? 

Fjerning av arveavgiften og formuesskatten er begge deler klassiske høyreprosjekter (som Høyre forøvrig aldri har fått gjort noe med, faktisk er det den rødgrønne regjeringa har gjort det som Høyre burde gjort for mange år siden, nemlig å øke bunnfradragene - som er bra for folk flest - og gjøre skatten skarpere for de som har mest). 

Som en slags trøst kan man kanskje nevne at gruppen "ikke (skal) komme med anbefalinger til strategier eller tiltak" i følge oppdraget.

Altså har Giske opprettet en prateklubb på milliardærnivå. Sikkert morsomt. Men hva er da vitsen? Herlig, politisk hjelpesløst på sitt vis. 

Jeg ser likevel noen glimt av lys bak ideen om gruppen. 

Det som teller positivt, er at om dette ikke er framtidens ledere så vil de hvertfall være ledere i framtiden. De vil jobbe i og eie store bedrifter i årene som kommer.

Og store bedrifter tar store avgjørelser. For å få til samfunnsendring må de store bedriftene være med. Om Giske har en næringspolitisk plan, så er det bra å ha med seg de store bedriftene. Og man kan mene hva man vil om medlemmene, men at de fleste av dem er praktikere, er ikke til å komme forbi. Dette er eiere, styremedlemmer, operative folk som ukentlig tar stilling til veivalg og praktiske problemstillinger. Om Giske har en plan så sitter gruppa på viktig operativ kunnskap som kan bli nyttig. 

Nå gjenstår det bare å lage en plan. 

Da bør Giske ta et dypdykk i de enkelte arbeidsprogrammene til de partiene han er i regjering med. Her finnes det mange gode gjennomtenkte ideer og prosjekter, foretatt i skjæringspunktet mellom mellom prinsipper og praktikk.

Og ikke minst fordi det er i arbeidsprogrammene man finner prosjekter og planer som er sprunget ut av demokratiske prosesser, ikke vedtatt av en håndfull styremedlemmer som først og fremst får bestemme fordi de har penger og arvet makt.