Samfunnsutvikling

For mange er konkurranse og samfunnsutvikling to sider av samme sak. Økt konkurranse betyr mer velferd, større kake og lykkeligere liv for flere. 

Dette er teorien.  

Det er egentlig bare én ting som viser at dette er feil. Og det er virkeligheten. 

Det er jo ikke slik at vestlige land som er mer til høyre, mer liberaliserte og mer konkurranseutsatte gjør det økonomisk bedre enn andre land (se for eksempel Peter Linderts bok "Growing Public" som dokumenterer dette bra). Det blir ikke mer samfunnsutvikling jo mer høyrepolitikk man fører. 

Snarere tvert i mot. 

Et godt eksempel er den norske skolen. Nasjonale utdanningspolitiske mål trues konstant. For å unngå taperstempelet må skolene tilpasse seg nasjonale og internasjonale testregimer, som betyr at nasjonale læreplaner som styringsdokument er svekket (herregud, opplæringslovens formålsparagraf er så vakker, du må lese den).

PISA-undersøkelsene betyr at skolene må konsentrere ressurser og aktivitet mot fag som elevene skal testes i. Pedagogisk må skolene bruke kreftene på å forberede elevene på tester. Liberalismens grep om skolen har skapt en ensretting der det pedagogiske mangfoldet er truet. 

Kort sagt: Markedet trumfer samfunnsutviklinga. PISA trumfer skolens formålsparagraf. 

Noe av det samme skjer i sykehusene i dag. Her finnes det en genial oppfinnelse som heter prioriteringsforskriften. Det tilsvarer skolen forsmålsparagraf. Forskriften forteller noe om hvilke pasientgrupper og hvilke diagnoser politikerne mener skal prioriteres først på sykehusene. Det som er smart med en prioriteringsforskrift er at politikere sier noe om hvem og hva, og hvis folk ikke er happy med dette kan de finne seg andre politikere. Det er selvsagt ikke et perfekt system. Men det er det beste vi har. Det er demokratisk. Det er så rettferdig det kan bli. Alternativene er verre. 

Og nettopp derfor blir jeg forbanna når jeg veit at prioriteringsforskriften daglig trumfes av stykkprissystsmet i helsevesenet, som baserer seg på logikken at de mest lønnsomme pasientene tas først. Jo flere lønnsomme pasienter som behandles, jo mer penger tjener sykehusene (og jeg som trodde sykehusene skulle tjene folket). 

Stykkpris betyr at jo mer kompliserte diagnoser sykehusene rapporterer (enten det er fakta eller ikke), jo mer penger tjener de. Stykkpris betyr at det er et press på ansatte å tenke penger framfor pasienter. Med Høyre i regjering var hele 60 prosent av budsjettene til sykehusene basert på stykkpris. Nå er andelen på 40, og den skal etter planen ned til 30 i forbindelse med samhandlingsreformen. 

Verden går sin skakke gang. Ikke alltid framover.