Spørsmålet er: Hva gjør vi? Skal vi egentlig gjøre noe? Er ikke dette bare et tegn på at vi bruker for mye kraft i forhold til det anleggene kan produsere?
Jo, og derfor er kraftspørsmål så utrolig vanskelige. For å vite hva slags tiltak som hjelper mot strømkrisa, bør man spør seg to spørsmål:
- Hvor er det egentlig krise? Er det en nordisk krise, en norsk krise eller en midt-norsk krise?
- Hva slags krise: Er det en utbyggingskrise? En kapasitets- og overføringskrise? Er det en forbrukskrise? Eller er det en reguleringskrise?
Det blir for lettvint.
Ta for eksempel spørsmålet om "for lite strøm". Om jeg er sur bare fordi jeg ikke får min tredje sjokolade, så trenger det ikke nødvendigvis skyldes "sjokoladekrise". Avhenger litt av øynene som ser, tenker jeg.
(Og det er jo litt morsom at en presumptivt markedsidealist mener at problemet er "for lite tilbud", framfor at "prisen er for lav", haha).
Og hva med Norden? Er det egentlig Norden som er problemet?
Det er riktig at Norden, hvertfall i perioder, er et importområde for strøm. Men hvorfor Norden, egentlig? Hvorfor ikke verden? Eller Midt-Norge?
Årsaken er vel at det eksisterer en skrivebordsidé om et felles nordisk kraftmarked.
Men det er en idé som bare er bare sånn passelig i live: Rundt halvparten av all strøm i Norden omsettes gjennom strømbørsen NordPool. Halvparten gjør det ikke. Ingen kan med hånden på hjertet uansett si at strømmen flyter fritt mellom de nordiske landene. Linjene mellom for eksempel Norge og Sverige, eller Norge og Danmark er jo bare noen pjuskete strå, som ikke tar store kapasiteten (det ser man blant annet av Østlandet hadde mye lavere priser enn Sverige de siste ukene).
Selv ikke i Norge har vi ett strømmarked. Hvertfall kan man ikke mene det, om det er strømkrise i Midt-Norge. I Norge er linjenettet mellom regionene for puslete til å kunne få til reell flyt. I Sverige har de til sammenlikning én, felles strømpris for hele landet.
Ta en titt på figuren under. Den viser hvor mye strøm (Mwh/h) som gikk over de forskjellige grensene i forskjellige kraftregionene mellom klokka åtte og ni på formiddagen den 22. februar i år (figuren er tyvlånt fra Harald Stanghelle i Rana Utviklingsselskap).
Figuren viser egentlig bare én interessant ting, nemlig at det ikke er noen strømkrise i Midt-Norge (22. januar var den tiden hvor reservekraftstrømprisen var på over elleve kroner). Figuren viser at Midt-Norge eksporterte kraft både til sør og nord, samtidig som de selv nesten ikke importerte noe fra Sverige i samme tidsrom. Regionen var nettoeksportør av kraft samtidig som prisene var på sitt aller høyeste.
Hvorfor det skjer? Har ikke peiling.
Ingen skjønner helt hva som foregår. Men det er sånn det virker. Det pumpes strøm ut av Midt-Norge, samtidig som prisene går i været. Mens strømmen burde strømme inn i regionen.
Figuren viser også at importen fra Sverige til Midt-Norge i tidsprommet var lite, blant annet fordi atomkraftverkene er nede. Men hvorfor er dette vårt problem? Er vi ikke selvforsynte med strøm?
Jo. Og mer til.
Det figuren ikke viser, er at Norge det siste året (feb-feb) i sum har vært en netto eksportør av kraft. Vi mangler ikke kraft. Vi selger kraft til utlandet. De tallene jeg har, forteller at åtte av 131 produserte GWh har vi solgt til utlandet. Fra juni til desember var Norge netto eksportør av kraft. Året før (feb-feb) var vi med unntak av de siste to-tre ukene netto eksportør hver eneste måned i et helt år.
Så heller ikke Norge mangler kraft.
Hva er det da vi vet?
Det vi kan være sikre på å vite, er at norske vannmagasiner tappes til bunns for å sikre strømeksport til utlandet. Det skyldes markedstenkinga, punktum finale. Jeg hadde gjort det samme sjøl, om jeg hadde eid et vannkraftverk. Bra for selskapet.
Men ikke bra for norske forbrukere.
Problemet oppstår når regnet ikke kommer (som på Vestlandet nå), og de nedtømte vannmagasinene snart er skrapa. Det har vært snakk om at Bergen må slukke lysene.
Hva gjør vi?
Hvertfall to ting bør gjøres.
Situasjonen med spekulasjon rundt fyllingsgraden kan unngås ved å sette tøffere krav til fyllingsgrad i bassengene, som blant annet SV har foreslått i Stortinget tidligere. Økte krav til fyllingskrgad skaper ikke mer strøm, men det gir mer forutsigbarhet og mer stabile priser over tid. Og det gir en større buffer med vann som kan brukes i spesielle perioder med lite regn. Mindre voldsom nedtapping av magasinene er også bra for naturmiljøet i de oppdemmede dammene.
Og det norske strømforbruket ("for mye sjoko") må kuttes gjennom energisparing. Fortsatt er det mye å hente, både i husholdninger og i industrien.
Som jeg skrev i forrige svar: Problemet er for lite strøm eller for høyt forbruk. Det er to sider av samme sak, men man kan selvsagt velge hvilken av sidene man vil gå løs på.
SvarSlettPoenget mitt var dog at det ikke er spesielt meningsfylt å vurdere hele kraftsystemet i Norden eller dets virkning for Norge basert på dagens situasjon (jeg sier Norden fordi det er her overføringskapasiteten er relativt godt utbygget - det er selvsagt ikke et lukket system, både vi og finnene har noen små kabler til Russland, og Danmark noen større til Tyskland). Norge har i flere perioder importert strøm fra Sverige. På visse tider av året produserer vi mindre strøm, mens Sverige produserer mer stabilt. Man kunne selvsagt tenke seg at Sverige ville selge strøm til oss akkurat når vi trengte det, og akseptere at prisene i Sverige da gikk opp, mens vi ikke skulle selge strøm til Sverige i motsatt situasjon. Men det er normalt ikke slik verden fungerer. Hovedsaken her er altså at Norge har en volatil strømproduksjon, og da må vi enten holde oss med konstant overkapasitet - som er dyrt - eller handle strøm.
Alternativet til å ha et system med eksport og import er at vi bygger ut kapasiteten vår så mye at vi ALDRI trenger import, at vi innfører rasjonering i tørre år, øker prisene enda mye mer enn idag i tørre år, eller lykkes i permanent å redusere forbruket så mye at dagens produksjon er tilstrekkelig (men i så fall burde vi også eksportere, fordi miljøvennlig norsk kraft kunne redusere utslipp andre steder ved overskudd).
Et tilleggsmoment må med: Høye kraftpriser er surt for forbrukeren - men det reflekterer i dette tilfellet at Norge eksporterer en verdifull vare, en vare som det er høyere betalingsvillighet for i Sverige, og får godt betalt for det. Mesteparten av pengene handler hos det offentlige, gjennom statlig og kommunalt eierskap, og, ikke minst, gjennom særskatt på kraftselskaper (tilsvarende oljeskatten). (La meg for ordens skyld føye til at jeg tilhenger av høy særskatt på konsesjonstildelte ressursrenteverdier.) Det gir altså milliarder i statskassen, som du helt sikkert vet å gi ben å gå på. I tillegg gir høye priser et insentiv til å rasjonere med strømmen og en påminnelse om at energi er et knapt gode i dagens verden.
Jeg stusser derfor litt både over uviljen mot å hjelpe stakkars svensker gjennom vinterkulden, den tilsynelatende mangelen på forståelse for hvorfor handel også kommer Norge til gode mange ganger og for hvorfor eksport har mange positive sider, til og med i høypristider. Det fremstår som et litt unyansert korstog mot en litt diffus markedsfiende.