Strømkriseprisene

Det er når strømprisene stiger til umenneskelige høyder, når statsråder løper rundt og vifter med henda og opposisjonen hyler seg til nye uanstendige høyder og ingen tar ansvar for totaliteten at jeg tenker: Hvor ble det av anorakkene? Hvor var det egentlig det butta? 

Eller sagt med andre ord: Hvem i helvete har egentlig skylden for dette?

Arbeiderpartiet?

Høyre? 

Begge to? 

Feil.

Det var professoren som gjorde det. 

Einar Hope ble født i 1937, er tidligere professor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole og er en av landets ledende forskere innenfor områdene konkurranse- og reguleringsteori og energiøkonomi. Han omtales som "energilovens bestefar", for hans "pionerarbeider innenfor kraftøkonomi og kraftprising, arbeider som senere ledet til ny norsk energilovgivning og markedsbasert kraftomsetning" som det heter på Wikipedia.

Energiloven, ja.

Energiloven av 1990 besto kort fortalt i at strøm gikk fra å være infrastruktur til å bli en vare, med økt konkurranse innen kraftproduksjon og omsetning. Før var gjerne kraftselskapet eid av en kommune eller et fylke. Strømprisene ble satt av politikerne, for en lengre og forutsigbar periode for innbyggerne. Nå fastsettes stadig nye priser med få sekunders mellomrom som en løpende funksjon av produksjon og forbruk. 

Den største praktiske endringen for folk flest har vært mye mindre prisstablitet.

Og når det er markedsfilosofien som gjelder blir det smartere å selge strøm til utlandet heller enn i Norge, som gjør Norge til en storimportør av utenlandske kraftpriser. Det betyr at de som kan betale mest (storkunder, industrien, oljeanlegg) stør først i køen, og presser opp prisen for alle oss andre. Og det er store penger å tjene for kraftselskapene på å kjøre vannmagasinene langt ned når det er gode tider, som gjør at noen magasiner plutselig risikerer å stå tomme etter noen uker når den forventede nedbøren ikke kom. Det merker vi spesielt i perioder som nå, med kalde vintre og lite nedbør til kraftmagasinene på Vestlandet.  

Det er kort fortalt ikke et perfekt system, for å si det sånn. Jeg er usikker på om Energiloven av 1990 egentlig var et framskritt i det hele tatt. 

Så derfor leser jeg med smale øyne en bok som heter "Konkurranse i samfunnets tjeneste - festkrift til Einar Hope".

Det er en bok gjennomsyret av hyllester, ikke bare til good ole' Hope i anledning at han takket av fra instituttet ved NHH i 2004, men til perspektivet om at økt konkurranse i strømmarkedet betyr økt velferd, med modeller som viser at privatisering og konkurranseutsetting er bra, og en hyllest til De Frie Markeder (hadde jeg ikke hatt et grunnleggende positivt menneskesyn og vært en beskjeden gutt fra Sørlandet ville jeg beskrevet boken som 'skrevet for idioter, av idioter, om en tosk' [takk, mamma og pappa, for min gode oppdragelse]). 

Einar Hope var sentral i kulissene for å få til en ny energilov. Jeg siterer fra boka (side 12): 

"Einars interesse for energiøkonomi kan spores tilbake til begynnelsen av 1970-tallet (...) I sine energiøkonomiske arbeider gav Einar en rekke dyptgående analyser av  hvordan det regulerte kraftmarkedet kunne tenkes erstattet av et markedsbasert system for kraftomsetning. Hans faglig baserte analyse av argumentene for en overgang til mer marked og mindre regulering fikk etterhvert stor innflytelse (...) og sto sentralt i den avreguleringen av energisektoren som ble gjennomført med energiloven av 1990. Det er selvsagt aldri enkelt å fastslå med sikkerhet hva som er de avgjørende årsaksfaktorer bak gjennomføringen av konkrete praktiske reformer, men at Einars faglige og saklige argumentasjon var en av de viktigste, kan det ikke herske noen tvil om". 

Nå er det politikere og ikke professorer som vedtar politikk. Det politiske ansvaret ligger hos politikerne.  

Men ideer om og argumenter for politikk må komme fra et sted. 

Og Hope var tydeligvis en av premissleverandørene. Ikke bare en av dem. En av de viktigste, i følge boka. 

Og det er da jeg må spørre meg selv: Var Einar Hope så dum at han trodde at han i dette spillet bare var en nøytral økonom og en fagmann og ikke noe annet? En person som bare kommer med objektive observasjoner og riktige anbefalinger, frikoblet fra politikk? En slags deus ex machina?

Det gjør ham i såfall så naiv at han er farlig for samfunnet. 

Eller var han en kynisk spiller med en klar politisk agenda, som under et dekke av professortittel kunne se sitt opus dei gjennomføres, som en dirigent som har sitt orkester under sin dirigentstokk?

Det gjør ham ikke mindre farlig. 

Ikke desto mindre ble Hope i 2007 utnevnt til ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for hans samfunnsgagnlige virke. 

Sukk.

Håpløst.