Kraftverk

Noen ganger har man bare verk. Og noen ganger har man kraftverk.

Et oppslag i Nationen i dag forteller at kommunale salg av kraftselskap ikke har vært god økonomi, og en forsker mener at politikerne blir lurt av dårlige råd fra konsulentselskaper.

Når vi vet at det oftest er høyrefolk som selger ut kraftselskaper, så understreker det egentlig bare for meg at enten er høyrefolk ikke så smarte. Eller så styres de av blind ideologi.

Begge deler er ille, men det siste er sannsynligvis det mest riktige.

Fra artikkelen:

Det er seniorforsker ved Agderforskning, Roger Normann, som har regnet på de økonomiske konsekvensene da Kristiansand kommune solgte brorparten av aksjene sine i Agder Energi.

Sammenlikningen av verdiutviklingen på aksjene, kontra verdiskapningen der salgssummen ble investert (Stiftelsene Cultiva og Sørlandets kompetansefond), viser et nedslående resultat: Kristiansand kommune har tapt mellom 1,6 og 2,4 milliarder kroner.

– Regnestykket er fra 2006. Jeg er sikker på at tallet er mye høyere i dag, sier Normann, som mener de 11 kommunene som ikke solgte seg ned eller ut av Agder Energi bør være veldig fornøyde med beslutningen sin.

I dag er tapene for kommunene som solgte enda verre, særlig for de som puttet salgssummen i fond heller enn å beholde krafteierskapet sitt. Beregningene fra 2006 viser et gap på mellom 3 og 4,8 milliarder kroner, når en sammenlikner verdiutviklingen på det å selge eller ikke.

Men det er nok verre en som så:

– Dette regnestykket er dessverre fra før finanskrisen, mens kommunene fremdeles var med på den enorme veksten i aksjemarkedet. Bildet er mye, mye verre nå. De kommuner som har solgt eierandeler i kraftselskap, for å sette det i andre aksjer, har tapt enormt. Uansett hvor i Norge du ser, så er dette bildet, sier han.

Normann har også tittet nærmere på hva som er årsakene til at noen kommuner selger krafteierskapet sitt, mens andre ikke gjør det.

Mens svært mange kommuner i Agder solgte sine kraftaksjer i Agder Energi, har kommunene
i Rogaland stort sett beholdt sine i Lyse Energi.

– I Agder ble det sagt at det var en veldig stor risiko å eie kraftaksjer, og at det ikke var naturlig for kommunene å eie disse. I Rogaland ble eierskap derimot ansett for å være en viktig motor for kommunen, forklarer Normann, som har studert alt skriftlig materiale fra salgsprosessene i Agderfylkene, og funnet en fellesnevner:

– Konsulentselskapene mente i hvert tilfelle at kommunene burde selge, og at de ble tilbudt en god pris. De som var opptatt av å hente inn ekstern kompetanse fikk altså veldig dårlige råd, sier Normann, og påpeker flere lugubre forhold, som at det nå fallerte konsulentselskapet Arthur Andersen var rådgiver for kommuner som solgte, mens de var revisor for, og solgte konsulenttjenester til, kjøperen.

Kommunene som slapp konsulentene nærmest, er de som har solgt seg hele eller deler av eierskapet.

– Jeg trekker det så langt som å si at de ble lurt. Det var mange milliarder kroner i spill, og mange profesjonelle aktører med en klar agenda om hva kommunene burde gjøre, forteller Normann.

I skillet mellom kommuner som har holdt eller solgt krafteierskapet sitt, er han ikke i tvil om hvem som er vinnerne.

– Jeg tror mange kommuner har sett fristelsen i å få en stor sum på konto, og det er få kommuner som ikke har gode tiltak å bruke pengene på. Men det er de kommunene som har sett verdiene over tid, i et generasjonsperspektiv, som vil vinne på det, sier Normann, som håper salgsbonanzaen nå er slutt.

I 2005 ble det diskutert om enda flere Agder-kommuner skulle selge seg ut av Agder Energi, og da gikk Kristiansand kommune ut og sa de i så fall ville kjøpe aksjene.

– Den type initiativ er kanskje vitnesbyrd på at kommunen ser at man ikke skal eie mindre i lokale kraftselskap, sier Normann.