Daukjøtt

Det sitter en blånisse i Middelthuns gate på Majorstua som mener at norske kommuner fremstår som vernede virksomheter fordi de ikke utsettes for konkurranse. Han mener årsaken er at det "offentlige alt for lenge har fått bevilget seg selv goder som ingen andre har", og at det har "blitt for godt å være i offentlig sektor". Han mener at dersom de kommunale bedriftene blir pustet litt i nakken, "skjerper de seg og kvitter seg med daukjøttet".

Og, som en bonus kan han legge til at "tiden med evig ansettelse er definitivt forbi".

Denne nissen har selv en meget god og meget fast jobb, som administrerende direktør i NHO. Han heter Petter Furulund, han er sjefen for NHO service - det vil si den delen av NHO som er mest ivrig på å konkurranseutsette offentlige velferdstjenester, for at medlemsbedriftene skal ta over butikken. Offentlig sektor er for ham et potensielt kjempemarked for private bedrifter. I 2008 tjente han 1,3 millioner kroner på å jobbe for økt konkurranseutsetting.

Nå er intervjuet med Petter Furulund riktigtnok fra 2005, men det er en evig fascinerende språkbruk. Og det er ingen grunn til å tro at synet hans har endret seg side da. Blant annet mente han da å kunne dokumentere at kommunene kan spare 10-30 prosent på å konkurranseutsette offentlige tjenester. Det er jo ikke lenger enn siden i fjor at NHO la fram en ny rapport som viste hvor mye det er å spare på konkurranseutsetting.

Da engasjerte de nemlig rådgivningsselskapet Econ Pöyry til å finne ut hvor mye staten kan tjene på å konkurranseutsette velferd, fant de at staten ville tjene mellom 6 og 40 milliarder kroner på mer konkurranseutsetting av velferd-

Men så måtte Econ innrømme at noen av tallene bare er ren gjetning. – Noen av tallene er ren gjetning fordi vi ikke har funnet noen andre kilder, sier Ove Halsos i Econ Pöyry til Klassekampen, sitert av NTB i DN.

– Econ finner jo på tall som skal begrunne noe som NHO alltid har ment. Denne rapporten er helt useriøs, nærmest patetisk, er dommen fra Paul Bjerke, sosiolog og tilknyttet kunnskapssenteret DeFacto.

Felles for mange av rapportene som forteller hvor lønnsomt det er å konkurranseutsette er at de ikke baserer seg på undersøkelser fra virkeligheten, men er kun - forutsetninger. De er laget for å tjene en politisk hensikt.

Derfor dreier konkurransepolitikk seg i stor grad om makt, og i liten grad om økonomiske realiteter. Det dreier seg om hvem som skal tjene pengene. Det dreier seg om ansattes rettigheter. Når vi veit at de private bedriftene krever utbytte som finansieres av et overskudd, og at inntektene også skal dekke millionlønninger til ledelsen - i tillegg til medlemskontingenten og dermed millionlønna til Furulund - så kan man jo spørre seg hvor samfunnsøkonomisk lønnsomt det i praksis egentlig er mulig bli?

Eller sagt med andre ord: Hvor er det egentlig daukjøttet sitter?