"Vitenskap er jo, satt på spissen, en konkurranse. De beste argumentene vinner."
Det skriver Marie Simonsen i Dagbladet (som en kommentar til det faktum at ikke flere fagkolleger tør går ut og støtte og argumentere for kjønnsforsker Jørgen Lorentzen sitt syn om at miljø bestemmer mye).
Det er mye bra å si om "Hjernevask", og noe av det som gjør programmet viktig er at programmet setter vitenskapsfilosofi på dagsorden på en måte som ingen har gjort før i Norge. Publikum av et omfang jeg ikke kan huske deltar nå i debatter om hva som er vitenskap.
Det er viktig, fordi et underliggende, viktig budskap som gradvis synker inn hos stadig flere er at vitenskaplig kunnskap sjelden er noe objektivt, noe evig, noe bestandig.
Ulike tider har sine sannheter. Som ulike steder har det.
Og ikke minst dette: Spørsmålet om vitenskap alltid er den grenen hvor de beste argumentene faktisk vinner.
Er det slik?
Jeg er ikke så sikker på at det er slik.
Hvorfor undervises for eksempel økonomistudenter i dag i et fag som kan "bevise" at sentrale elementer innenfor høyrepolitikken, som konkurranseutsetting, liberalisering, privatisering, skattelette fremfor velferdsstat, er det økonomisk sett de mest smarte?
At alle vi som mener noe annet står for ulønnsomme løsninger?
Når vi vet at finanskrisa ble skapt av for mye høyrepolitikk?
Når vi vet at konkurranseutsetting medfører et galopperende byråkrati og ofte går i minus?
Når Høyre-kommuner har tapt millioner på å privatisere?
Når vi vet at stater med offensiv velferdsstat ikke gjør det økonomisk dårligere enn andre land?
Økonomifaget er kort sagt fortellingen om at det er ikke de med de beste argumentene som vinner.
På den annen side: Kampen er ikke over.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
(Også svar på din andre post om økonomifaget - http://is.gd/aWC0Z)
SvarSlettØkonomer behandler i noen type modeller teknologisk endring som eksogent - de sier ikke at det ikke finnes, eller ikke er viktig. I andre modeller forsøker de å gjøre det endogent. I andre typer forskning diskuterer man faktorer som påvirker innovasjon.
Noen eksempler:
- Nesten alle økonomer mener grunnforskning ved universiteter er bra blant annet fordi det bidrar til innovasjon. Høyre mener det samme, og vil øke det offentliges bevilgninger til dette.
- Mange økonomer er opptatt av patentrettigheters betydning for innovasjon, hvor nettopp balansegangen mellom full konkurranse og insentiver til innovasjon skal ivaretas.
- Mange økonomer jobber med sammenhengen mellom institusjoner og innovasjon, mange av spørsmålene er omstridt.
Paretooptimalitet er knyttet til perfekt konkurranse. Det er omtrent det eneste du sier som er riktig. Innen økonomi sikter du antagelig til det første velferdsteoremet. Det er riktig at økonomer lærer om det - men de lærer da også om under hvilke betingelser det er meningsfullt. Det er vanskelig å tro at du ikke er kjent med at det finnes bøker på bøker om ufullkommen konkurranse, assymetrisk informasjon, collective action problemer etc. etc.
Om jeg må begynne å forklare for deg alle områdene Høyre ikke baserer seg på det såkalt første velferdsteoremet, så er det så ille stilt at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. La meg i første omgang si at jeg håper du vet bedre - om ikke kan jeg gi deg en gjennomgang, men jeg føler det ville være å kaste bort både din og min tid, og det er neppe Pareto-optimalt.
En annen sak er at mange på venstresiden har en tendens til å tro at avvik fra full rasjonalitet, ufullkomne markeder etc. impliserer at politikken må beveges til venstre. For eksempel er argumentet mot en for aktivistisk næringspolitikk ikke først og fremst at i et perfekt marked vil det gi best resultater, men at mye empiri peker i retning av at åpning for en aktiv næringspolitikk rask gir sterke innslag av særinteressepåvirkning - i autoritære regimer ofte i form av korrupsjon, i åpne land, som Norge, ofte i form av medieoppslag. Union-saken kan tjene som et eksempel (uavhengig av hva man måtte mene om saken, er det liten tvil om at det var medieoppmerksomheten og timingen som gjorde at dette ble en så stor politisk sak).
Jeg synes også at den delen av økonomifaget du karikerer, teoretisk mikroøkonomi (som bare er én del av faget), tenderer mot for mye modellering, for mye deduksjon av konsekvenser av forutsetninger (som rett nok er mye mer nyanserte og varierte enn du later til å tro), og for lite empirisk arbeid rettet mot å teste forutsetningene. Men det er helt unntaksvis dette gjelder på den måten og med de implikasjonene du vil ha det til.
Til slutt en kommentar til din kommentar til Sigve: Det er ikke slik at modeller ikke kan forklare noe som helst uten at alle forutsetningene er sanne for hele økonomien. Hvis du er interessert i å sette deg inn i dette, kan jeg anbefale artikkelen "Credible worlds: the status of theoretical models in economcis" av Robert Sugden. (Jeg har noen kritiske merknader til den, kan komme tilbake til det når du har lest den.) Det er altså ikke slik at det er uinteressant med mekanismene i priskrysset selv om det finnes assymetrisk informasjon i økonomien. Priskrysset er ikke det aller viktigste i verden, men det forteller noe om kvantum og pris i ulike omgivelser. Eller mener du det er poengløst med CO2-avgift, fordi vi ikke kan si "noe som helst" om at det vil føre til mindre produksjon og forbruk? Det må du i så fall fortelle partilederen din! (For the record: Jeg ønsker høyere CO2-avgift.)
Det virker som du bruker mye av denne bloggen til å drive rants mot særlig Høyre ut i fra ekstremt eklektiske eller fullstendig misforståtte faglige klipp. Jeg skjønner at det innad i en partigruppe kan fungere greit. Men jeg tror bloggen hadde bidratt mer til almenheten om du ikke karikerte dine motstandere på en så stupid måte.
Det er flere tilfeldigheter involvert i "vitenskapelige sannheter" enn det vi ofte ønsker å innrømme. Det er nemlig vanskelig å argumentere for at ens egne svar er gode, samtidig som en skal påpeke hvor "usikre" dem er.
SvarSlettMistforstå meg rett: Vitenskap er mindre usikkert en mange andre typer kunnskap.