mandag 8. mars 2010

Hvem stakk av med matpengene?

Stein Erik Hagen, Odd Reitain og Johansen-familien - for å nevne de mest kjente - er alle blitt milliardærer på salg av mat de siste årene.

Milliardærer på lavpris. 

Det er en vits. "Lavpris" høres ut som noe som er bra for kundene. At butikkene er der til vår tjeneste. Men faktum er at bransjen har først og fremst vært til tjeneste for sine eiere. 

Norsk dagligvarehandel om setter for rundt 110 milliarder årlig, de sysselsetter 86.000 personer. Hvordan er det mulig å tjene så grusomt mye penger, og samtidig innbille folk at dette er lavpris? 

Spørsmålet er ikke nytt. En person som forsøker å svare på spørsmålet er Espen Bogen, tidligere ansatt som forhandlingsansvarlig i Gillette Norge. Det gjør han i boken "Rik på lavpris", en bok fra innsiden av norsk dagligvarehandel. 

Her forsøker Bogen å svare ett, viktig spørsmål: Hvem stikker egentlig av med pengene? 

Bogen selv har jobbet som en pint og tynt forhandler opp mot mektige, arrogante og utpekulerte forhandlere i NorgesGruppen og RIMI. 

Bogen levner ikke bransjen mye ære.  NorgesGruppen er den store skurken, i følge Bogen

(NorgesGruppen er den desidert største kjeden i Norge med 38 prosent av markedet. NorgesGruppen eier Kiwi, Spar, Meny, Joker, Ultra, Centra, Nærmat og Deli de Luca. Coop følger etter(25 prosent), deretter ICA (19 prosent) og REMA (17 prosent), i følge en rapport fra Norsk institutt for Landbruksforskning). 

Svarene til Bogen er selvsagt påvirket av at han har representert leverandørsiden. Men det han forteller, peker mot følgende beskrivelse, som jeg tror har mye riktig i seg: Dagligvarehandelen er et maktspill, et komplisert forhandlingsspill, hvor det er rå makt som rår. Spillet har følgende deltakere. Eiere, leverandører, franchisetakere, kunder og ansatte. Et spill hvor det i mange år kun har vært eierne som vinner. Det er nemlig her pengene forsvinner. 

Eller sagt med andre ord: Et spill hvor verken leverandørindustrien, kundene, franchisetakerne eller ansatte har vært gode nok til å stå opp mot og vinne.  

Det skjer på følgende måte: 

  • Kjedeavtaler med underleverandører settes vanligvis for ett år av gangen, under den såkalte "høstjakta". Her setter dagligvaregigantene de forskjellige leverandørene opp mot hverandre, og det gjøres tøffe forhandlinger om hvem som får bli leverandører, hvilke av deres varer som skal inn i butikkene, og hvilke som ikke skal inn, og hvilken pris kjedene skal betale leverandørene. Hva kundene ønsker i butikken er mindre relevant. Det som er viktig, er hvilken leverandør somkan skvises mest. 

  • I tillegg til å forhandle priser, forhandles det også om å betale en avgift til kjedene, for såkalt Joint Marketing. Alle kjedene forhandler sine egne avtaler, og omfanget er stort og kan ligge på mellom tre og sju prosent av omsetningen, tilsvarende mellom fire og ti milliarder kroner årlig. Det skviser leverandørene ytterligere.  

  • Etter at avtalene om JM er inngåtte har leverandørene lite eller ingen kontroll på hva disse pengene brukes til. Dette er penger som går rett til kjedeeierne, og som butikkene ikke ser noe til. Kjedene sier de brukes til markedsføring; TV-reklame, annonsering og kundeaviser. Noen kjeder gjør dette samtidig med forhandlingene om varepris, mens NorgesGruppen holder disse forhandlingene adskilt.

  • I tillegg er det mulig for leverandørene å betale for hylleplass, for å bli såkalt "Category Captain". De største leverandørene bruker penger på dette. Det betyr at de betaler "noen millioner" for å påvirke hylleplass og til dels sortimentet. Bra for de store, men gjør at mindre utfordrere sliter med å komme inn i dagligvarekjedene. 

  • De aller fleste som driver en butikk (butikksjef) under et kjedemerke er franchisetagere. Å være franchisetaker betyr at man betaler en avgift til kjeden, samtidig som man forplikter seg til å få varer gjennom denne kjeden. Til gjengjeld får man operere under merkenavnet (for eksempel RIMI) og kjedenes hovedkontor forhandler innkjøpspris på vegne av alle franchisetakerne. Hva morselskapet har fått til av rabatter eller JM har det imidlertid ikke vært åpenhet omkring, verken for franchisetakere eller andre. 

Spørsmålet er: Hva gjør vi nå? Skal strukturen i bransjen fortsatt være selvregulerende, slik den mer eller mindre har vært de siste årene? Bør leverandørene ta seg sjøl i nakken, slå seg sammen mot kjedene og bli tøffere i forhandlingene? Her er det mye å gå på, i følge boka til Bogen. 

Men hvordan ivaretar vi da kundenes behov - faktum er at ingen fra kundesiden er representert under "høstjakta"? Hvordan lager vi et system som sikrer større utvalg, bedre kvalitet og som sikrer at større andel av overskuddet enn i dag kommer tilbake til kundene? 

Skal vi forlange mer åpenhet om de interne avtalene som inngås? Skal det være krav til lengre avtaler mellom leverandørene? Skal det være prisregulering, eller avansetak? 

Spørsmålene er aktuelle, fordi regjeringen har satt ned et utvalg som skal se på dagligvarekjedenes makt. Utvalget skal foreslå tiltak som kan ivareta:

- Forbrukernes interesser med hensyn til pris, kvalitet, vareutvalg og tilgjengelighet.

- Mulighetene for åpenhet og innsyn i hele matvarekjeden som sikrer tilstrekkelig og tilfredsstillende samfunnsmessig kontroll 

Jeg er veldig spent på hva de kommer til å forslå. Jeg har tidligere ment at det bør etableres en egen ny, non-profitt kjede, for å gi NorgesGruppen reell konkurranse. I mellomtiden har jeg en visjon om å handle mer på Coop. 

Hva mener du bør gjøres?

3 kommentarer:

  1. I går viderebragte media Reitangruppens gledelige nyhet om at de i fjor fikk et rekordstort resultat på hele 1,8 mrd. kroner. Wow. For å få til det må man vel praktisk talt piske sine kunder og leverandører?

    Vel, virkeligheten er at disse 1,8 mrd. kroner er som musepiss i havet. Reitangruppens omsetning var på over 57 mrd., deres resultatgrad var altså på fattigslige 3%. Og det er til og med før den grådige herskerklassen du representerer begynner å kreve inn beskyttelsespenger.

    Min forrige jobb var å se over regnskapene til tusenvis av norske bedrifter, fra kjøpmannen på hjørnet til de store børsgigantene, og jeg utførte min egen lille uvitenskapelige undersøkelse av nettopp dette. En resultatgrad på 3% er ikke uvanlig for dagligvarebransjen. For å kunne gjøre det stort i den bransjen må man operere med utrolig små marginer, og tjene pengene sine på høyt volum. En typisk vellykket bedrift i andre bransjer, for eksempel en bedrift som har blitt tildelt et offentlig monopol av dere politikere, har en resultatgrad som er mange ganger større enn det aktører i dagligvarebransjen får til. Kanskje det er de du skal gå løs på i stedet? Det er nok derfor denne "pinte og tynte" forhandleren du trekker fram i innlegget ditt er så muggen på de ultraonde kjedene. Gillette vil tjene mer spenn på de crap-ass barberhøvlene sine enn bare 3% av omsetning før skatt.

    Det som i det minste er fint, er at dere som hater de store aktørene i dagligvarebransjen så sterkt har et reelt valg. Dere kan handle i andre sjapper. Det kan hende at det er upraktisk, og medfører at man må reise et stykke og derfor handle stort og sjelden, men det lar seg gjøre for de aller, aller fleste. Fra de fleste kanter av Norge er det heller ikke langt til Sverige.

    Du har i det minste et valg, hvilket er mer enn man kan si om det vi har i forhold til dere politikere som sitter med makta. Vi MÅ deale med dere, og gjør vi ikke som dere vil så kommer det i verste fall folk på døra for å legge oss i jern og frarøve oss vår frihet.

    SvarSlett
  2. Og, PS: Jeg er ganske 1337 på dette med barbering, siden jeg barberer hele hodet hver dag. Jeg liker det ikke når jeg går i butikken og det kun er produkter fra én leverandør som lyser mot meg i hyllene. Så jeg har valgt en annen løsning enn å hjerneløst handle Gillette på Rema. Jeg får mine Wilkinson Sword-blader i posten fra et firma som har valgt å fylle en nisje i markedet. Det gjør at jeg jevnlig får bedre og billigere produkter enn stakkars pinte og tynte Gillette i postkassa mi. For, når det kommer til barberhøvler så har vi i det minste et valg. I motsetning til f.eks. landbruksprodukter, der dere politikere med voldsmakt som pressmiddel har bestemt at vi MÅ handle med kun hvite, ariske bønder fra Norge i stedet for deres konkurrenter fra land som trenger businessen mer enn de lokale storbønder.

    SvarSlett
  3. Hei, Marius og takk for gode kommentarer. Jeg er ikke så bekymra for Gillette som jeg er for hvordan systemet er rigga. Hvordan sikrer vi at folk fpr det de vil ha og trenger, når avgjørelsene tas helt andre steder enn av kunden? Hvor er det blitt av ferskvaredisken? Hvorfor må du importere Wilkinson? Poenget - som jeg tror vi begge er enige i - er at det er en maktkonsentasjon i dagligvarehandelen - som tar avgjørelser for deg og meg.

    Jeg kjenner ikke til at regjeringen har planer om å komme hjem til folk og legge dem i jern.

    Med vennlig hilsen Thor Egil

    SvarSlett