Forskninga må ned

Det er tverrpolitisk enighet om at bedriftene må forske mer i Norge. Men hvorfor?

På hva slags grunnlag kan vi slå fast at det forskes for lite i Norge? Når vet vi at det forskes nok? Går det an å forske for mye?

Selvsagt finnes det en grense for mye penger det bør bruker på forskning, sammenliknet med andre viktige formål.

Og om man er enig i at denne grensen finnes, blir det store spørsmålet om hvor denne grensen går. Hvordan kan man finne en slik grense? Når blir det "nok" penger til forskning?

Noen mener de har funnet dette tallet. Fram til utdanningsminster Kristin Clemets forskningsmelding i 2005 var det norske forskningsmålet det samme som gjennomsnittlig forskningsnivå i OECD-landene (Europa, USA, Canada, Japan). Tallet var OECD-snittet (mens OECD-snittet da lå på rundt 2,2 prosent (1997), var Norges forskningsinnsats på rundt 1,8 prosent).

At forskningsmålet i Norge settes som et snitt av flere land, ga oss et lettvint og tallfestet mål, et operativt mål, ett, felles-for-alle-bransjer-tall som alle forsto. Forskningsrådet, en forkjemper for økte midler til forskning, var sentral i kampen for OECD-målet.

Men minst to spørsmål melder seg: Hvis forskning er superviktig, hvorfor var det da ikke viktig å være høyere enn OECD-snittet?

Og: Hvorfor skal Norge, med sin særegne næringsstruktur (mange småbedrifter, få forskningsintensive næringer) bruke samme mal som et snitt av en rekke andre land, med helt ulik bedrifts- og næringsstruktur? Hva er det som gjør at man uten videre kan sammenlikne Sverige og Sony Ericsson, Finland og NOKIA, USA og Lockheed Martin og Tyskland og Mercedes med Norge og Orkla, Norske skog og Ringnes? Uten å korrigere for næringsstruktur blir sammenlikningen meningsløs. Forskning er viktig for noen bransjers utvikling, og mindre viktig for andre.

Det som kjennetegner Norge er at Norge har mange bedrifter i bransjer hvor forskning som kilde til nye produkter og prosesser mindre viktig. Forskning er viktigere for store bedrifter enn for små. Norge har svært mange små bedrifter. Vi bør derfor ha en forskningspolitikk for Norge. Ikke kopiere andre land som det ikke er naturlig å sammenlikne seg med.

Med Clemets forskningsmelding i 2003 kom det ingen store endringer i disse perspektivene. Prinsippene fra OECD, om at det

a) finnes ett tall for hele Norge (fremfor å sammenlikne bransje for bransje), og
b) at dette tallet er høyere enn det vi forsker samlet i dag, og
c) at dette tallet må hentes fra utenfor våre egne grenser, videreføres.

Det eneste Clemet gjorde var å øke forskningsmålet, fra 2,2 til 3,0 prosent (fordi tre prosent er det samme som EUs mål, og vi kan ikke være dårligere enn EU).

Det var først i forskningsmeldinga i 2009 at det ble litt fart på sakene. Da la nemlig SV-statsråd Tora Aasland fram noen godt gjennomtenkte tanker om forskningsindikatorer.

Her skriver hun:

"I tillegg ønsker regjeringen å supplere det overordnede 3-prosentmålet med andre ressursindikatorer som gir et mer nyansert bilde av forskningsinnsatsen i Norge. Vår næringsstruktur og betydningen av petroleumssektoren gjør at Norge kommer uforholdsmessig dårlig ut i internasjonale sammenligninger knyttet til BNP-mål. For å gi et mer nyansert bilde av forskningsinnsatsen vil derfor regjeringen supplere 3-prosentmålet med følgende indikatorer:

FoU-årsverk per 1000 sysselsatte: Sammenlignet med de fleste andre land har Norge en høy andel forskere i arbeidsstokken. Norge er på en 6. plass blant OECD-landene når det gjelder FoU-årsverk per 1000 av total arbeidskraft.
–
FoU-innsats per innbygger: Norge ligger på 12. plass i OECD-området når det gjelder samlet FoU-innsats per innbygger. Når det gjelder offentlig FoU-innsats ligger Norge på en fjerdeplass.

FoU-innsats knyttet til fastlands-BNP: 10-15 pst. av BNP kan tilskrives grunnrente fra petroleumsvirksomheten. Denne delen av BNP svinger langt mer enn BNP for øvrig. Hvis man sammenholder FoU-innsatsen med Fastlands-BNP unngår man svingninger som skyldes endringer i oljeprisen.

Tallene illustrere framfor noe at rangeringen av Norge endres med hvilke indikatorer man bruker. Valg av kanonisk indiaktor er derfor et meget politisk spørsmål. Om man ønsker mer penger til forskning velger man selvsagt den indikatoren - 3-prosent målet - som tjener formålet best. Om man bruker andre indikatorer forsker vi mer enn nok i Norge allerede.

Forskningens industrielle begrunnelse ligger i at forskning fører til nye produkter og prosesser, som øker konkurranseevnen og sikrer velferden. Jo mer forskning, jo bedre økonomisk utvikling, kort fortalt.

Denne enkle, lineære logikken utfordres imidlertid grunnleggende når man tar inn over seg at forskning bare er én av flere kilder til nye og bedre produkter eller prosesser i bedrifter. For svært mange bedrifter er ikke forskning en spesielt viktig kilde i det hele tatt, sammenliknet med andre kilder til konkurranseevne, som f.eks. nytt og mer moderne utstyr og maskineri. Her må bransjestudier fortelle oss hva som er viktig: Hva som er rett for bioteknologi og IT er ikke nødvendigvis riktig for trykkerier, papirindustri, næringsmiddelindustri eller dagligvarehandelen. Og hva om Norge har mest av det siste - hvordan bør det påvirke forskningspolitikken?

Det viser seg faktisk at nytt maskineri og utstyr er en mye viktigere kilde til økt konkurranseevne i Norge enn det forskning er. Det er fordi Norge har få forskningsintensive næringer, men mange næringer hvor nytt maskineri og utstyr er mye viktigere for hvordan bransjen utvikler seg enn rein forskning. Gode eksempler er prosessindustri, kjemisk industri, tjenestesektor, treforedling og næringsmiddelindustrien). Det betyr ikke at disse bransjene er "lavteknologiske", det betyr bare at forskninga kommer til bedriften indirekte gjennom nye avanserte maskiner basert på forskning i andre bedrifter og næringer, og ikke direkte gjennom egenfinansiert forskning.

Et viktig grep for å øke norsk konkurranseevne vil derfor være å gjøre det mer lønnsomt å investere i nytt maskineri og utstyr, for alle. Nye og bedre avskrivningsregler for næringslivet vil bidra til dette. Dette koster rundt 1,5 mrd kroner.

Dette er penger som etter min mening kan tas rett fra SkatteFUNN-ordningen, en skatteordning som skulle bidra til økt forskning i alle norske bedrifter, men som i praksis er et milliardssluk som bidrar lite.

Innlegget ble første gang publisert i sin opprinnelige form i 2008, på vtilv.no (nå nedlagt), som var åstedet for en idédebatt i SV om venstresidas politikk. Innlegget førte til reaksjoner, blant annet et oppslag i NRK, samt noen forutsigbare klynk fra NHO. Innnlegget ble også diskutert under trontaledebatten i Stortinget i 2008.