søndag 28. mars 2010

Statsobligasjoner får etisk regelverk

Fredag skjedde det en stille revolusjon i Finansdepartementets korridorer. 

Da innførte regjeringen etiske retningslinjer for statsobligasjoner, slik SV har krevd. Tidligere har det bare vært retningslinjer for aksjer. Nå får altså vi retningslinjer også for statsobligasjonene (statsobligasjoner er det samme som å låne penger til andre land til en avtalt rente. Slike obligasjoner utgjør rundt 15 prosent av investeringene i det enorme oljefondet). 

De nye reglene går ut på at Oljefondet ikke skal eie statsobligasjoner i land som er utsatt for FN-sanksjoner eller andre internasjonale tiltak av stort omfang, sier Lars Egeland, som er  finanspolitisk talsmann i SV, til Aftenposten

I praksis er det foreølpig en forholdsvis liten endring som gjøres. De nye reglene er for eksempel ikke like sterke som for aksjer. Kirkens Nødhjelp har helt rett når de mener det fortsatt vil være en svært høy terskel for å utelukke land fra obligasjonskjøp.

I praksis dreier dette seg om Burma.  

Og siden oljefondet også tidligere har unnlatt å investere i statsobligasjoner fra Burma, betyr det heller ingen endring i praksis. 

Likevel er det to viktige forskjeller sammenliknet med tidligere. 

For det første at instruksen om hvilke land vi ikke skal låne penger til er skrevet ned. Det er viktig nok i seg selv. Det betyr at vi faktisk har etiske regler for statsobligasjoner. Det har vi ikke hatt før. 

Det andre er at nå er det lagt et grunnlag for innstramminger. Dette er en begynnelse. Vi har slått fast at etiske regler for statsobligasjoner faktisk er mulig. Nå har vi et grunnlag å jobbe videre på. Fordi når vi nå har slått fast at slike regler skal finnes, er det lettere å stramme dem inn seinere. 

Alle lange vandringer begynner med ett, første skritt.

Jeg mener neste skritt må være at vi ikke kjøper statsobligasjoner fra et land som driver gjentatte, omfattende menneskerettighetsbrudd

Hva mener du?

fredag 26. mars 2010

Preses minus

Senterpartiet har vedtatt at den kirkelige preses - sjefen for biskopene - skal ha sitt kontor i Trondheim. Det mener de fordi - vel - ganske sikkert fordi flertallet i stortingsgruppa ikke kommer fra Oslo, og - vel - fordi Trondheim ikke er Oslo.

Altså at det dreier seg om distriktspolitikk. 

Det pikante er at kirken selv mener preses bør ha kontor i Oslo. 

Arbeiderpartiet - hvor flertallet i stortingsgruppa også kommer fra andre steder enn Oslo - har vedtatt at preses skal ha kontor i Trondheim, men kan få lov til å bo i Oslo. Eller var det omvendt? Jeg husker ikke. Poenget var at det var et surrete kompromiss for å gjøre alle i Arbeiderpartiet like misfornøyde, inkludert kirken selv. 

Preses minus. 

Derfor er jeg stolt over at SV er det eneste partiet som nå tør å være prinsippiell, og si det som alle bør si, nemlig at dette bør kirken bør bestemme selv

- SV mener kirken selv bør ha avgjørende innflytelse på hvor preses skal lokaliseres. Det er fordi vi er i gang med å skille kirke og stat, og likestille ulike trossamfunn. I dette ligger det at kirken i større grad skal bestemme over seg selv, slik andre trossamfunn også får, sier Bård Vegar Solhjell, som er parlamentarisk leder i SV .

Han understreker at dette ikke først og fremst er en lokaliseringsdebatt mellom Oslo og Trondheim, men at det handler om å ta konsekvensen av at det blir et økende, politisk villet skille mellom kirke og stat.

Dette er riktig tenkt.

Stortinget har gjort flere vedtak som skiller kirke stat. Det har faktisk kommet som perler på en snor: Vi løsner de formelle båndene mellom kirken og regjeringen (blant annet skal kirken selv peke ut biskoper, regjeringen trenger ikke være medlem i statskirka), vi fjerner kristen formålsparagraf i barnehage og skole, og vi har innført homoekteskap. 

(Ikke rent lite gjennomslag til å være et 6,2 prosents parti egentlig!) 

Men når det blir et voksende skille mellom stat og kirke, da er det naturlig å vise at da må vi ta dette på alvor. 

Kirken selv har minnet om at Stortingets vedtak om å løsne båndene mellom stat og kirke inneholdt et krav til kirken om at det kirkelige demokrati skulle videreutvikles.

Biskop Olav Skjevesland synes derfor det vil være paradoksalt om de politiske myndigheter nå skulle komme til å overkjøre det et massivt kirkelig flertall har gått inn for. Han og de andre biskopene registrerer at saken har vokst og blitt noe helt annet enn det som var utgangspunktet. han synes Sp og Ap sriver symbolpolitikk: 

- Saken handler opprinnelig om å styrke funksjonen som Bispemøtets preses, ikke å etablere en ny, erkebiskopaktig symbolfigur, sier han. 

torsdag 25. mars 2010

Veier i Valdres

Per Olaf Lundteigen (Sp) stiller seg i spissen for et oppgjør med statsminister Jens Stoltenberg og Finansdepartementets motstand mot å bruke mer av oljepengene, i følge Dagens Næringsliv i går.

- Politikere uten prosjekter søker tilflukt i Finansdepartementets tenkning. Jeg vil si at de politikerne som er preget av de siste tiårs sosialøkonomiske tenkning, må gå i tenkeboksen og revurdere hva som er nødvendige endringer for å løse fremtidens krav, sa Lundteigen.

Men så viste det seg at opprørsgruppa var ganske liten. Det sto flere folk i kø for å sable ned forslaget fra Lundteigen enn det var som støttet ham. Til slutt ledet Lundteigen bare et simpelt enmannsopprør. Seg selv.

Dermed forsvant det som kunne ha blitt en viktig debatt.

For eksempel denne:

Hvorfor skal oljepengebruken være nøyaktig fire prosent av oljefondet - når vi veit at størrelsen på oljefondet ikke har noen direkte koblingen med tilstanden i norsk økonomi? Fire prosent av en milliard er 40 millioner. Fire prosent av tre milliarder er 120 millioner. Uavhengig om det går godt eller dårlig i Norge.

Lundteigen kunne derfor ha startet en debatt hvor han begynte med å si at størrelsen på - og dermed avkastningen fra - oljefondet avgjøres av helt andre ting enn tilstanden i norsk økonomi. Han kunne sagt at størrelsen på fondet avgjøres av norsk oljeutvinningstempo, av oljeprisen, av dollarprisen og av utviklingen i aksjemarkedene.

Og når Statoil er med og styrer oljepolitikken, og det er de internasjonale markedene som styrer oljeprisen, dollarprisen og aksjemarkedet er oljepengebruken de facto satt utenfor demokratisk styring.

Fireprosenten er helt KENO.

Dette kunne han sagt.

Men det gjorde han ikke.

Eller han kunne sagt at vi trenger en større debatt om nivået på norsk oljeproduksjon: Er det slik at vi er sikre på at det er smartest å pumpe opp olja, selge den og investere på børs - framfor å la den ligge noen år til? Trenger vi å skynde oss? Må vi være raske med å selge olja? Veit vi at oljeprisen framover garantert vil stige mindre enn børsene?

Eller: Han kunne lagt fram perspektiver, visjoner, vyer for å sikre investeringer for framtida. Om forskning, utdanning, skoler. Om hva som er viktigst.

Det gjorde han heller ikke.

Han knøla det til.

For hva var det som var viktigst for Lundteigen?

Jo, det var å bygge mer vei.

- Jeg har påpekt en stor svakhet med hvordan dagens system praktiseres innenfor handlingsregelen. Svakheten fører til at det som folk flest ønsker - bedre kommunikasjoner - vanskelig lar seg gjennomføre i praksis, sier han.

Og ikke var han klar for debatten om handlingsregelen heller. - Jeg har lagt handlingsregelen til grunn siden den står svært sterkt hos statsministeren, sier han.

Derfor har Kristin Halvorsen helt rett når hun sier at dette koker ned til et forsøk på å snike asfalt foran utdannelse.

Dessverre har hun alt for rett.

Dette kunne ha blitt en mye større og viktigere debatt enn veier i Valdres.

onsdag 24. mars 2010

Argumentets kraft

"Vitenskap er jo, satt på spissen, en konkurranse. De beste argumentene vinner."

Det skriver Marie Simonsen i Dagbladet (som en kommentar til det faktum at ikke flere fagkolleger tør går ut og støtte og argumentere for kjønnsforsker Jørgen Lorentzen sitt syn om at miljø bestemmer mye).

Det er mye bra å si om "Hjernevask", og noe av det som gjør programmet viktig er at programmet setter vitenskapsfilosofi på dagsorden på en måte som ingen har gjort før i Norge. Publikum av et omfang jeg ikke kan huske deltar nå i debatter om hva som er vitenskap.

Det er viktig, fordi et underliggende, viktig budskap som gradvis synker inn hos stadig flere er at vitenskaplig kunnskap sjelden er noe objektivt, noe evig, noe bestandig.

Ulike tider har sine sannheter. Som ulike steder har det.

Og ikke minst dette: Spørsmålet om vitenskap alltid er den grenen hvor de beste argumentene faktisk vinner.

Er det slik?

Jeg er ikke så sikker på at det er slik.

Hvorfor undervises for eksempel økonomistudenter i dag i et fag som kan "bevise" at sentrale elementer innenfor høyrepolitikken, som konkurranseutsetting, liberalisering, privatisering, skattelette fremfor velferdsstat, er det økonomisk sett de mest smarte?

At alle vi som mener noe annet står for ulønnsomme løsninger?

Når vi vet at finanskrisa ble skapt av for mye høyrepolitikk?

Når vi vet at konkurranseutsetting medfører et galopperende byråkrati og ofte går i minus?

Når Høyre-kommuner har tapt millioner på å privatisere?

Når vi vet at stater med offensiv velferdsstat ikke gjør det økonomisk dårligere enn andre land?

Økonomifaget er kort sagt fortellingen om at det er ikke de med de beste argumentene som vinner.

På den annen side: Kampen er ikke over.

tirsdag 23. mars 2010

Høyres trylletricks

Høyre ønsker å bygge mer vei.

Det er en ærlig sak.

Og da er det én regel som gjelder: Man får ikke flere meter ekstra vei uten én ekstra krone.

Dette skulle man jo nesten tro at mennesker som spiser med bestikk forsto.

Det gjør de øyensynlig ikke. For samtidig som de skal bygge mer vei har de ikke tenkt å bryte handlingsregelen. De har altså ikke mer penger enn alle oss andre til vei. Ikke én krone ekstra har de.

Og da er det ikke urimelig å spørre: Kan Høyre trylle? Kan de dra hundrelapper ut av lommetørklær?

Ja. Høyre kan trylle.

De ønsker nemlig å innføre et trylletricks som kalles for Offentlig-Privat Samarbeid (OPS).

OPS er en ordning som betyr at private utbyggere tar opp lån, bygger veien, eier veien i en periode på for eksempel 25 år - mens staten betaler renter og avdrag på lånet.

OPS er med andre ord en prosjektfinansieringsordning for veibygging, hvor veien blir bygget i ett, raskt jafs. Og det er dette som er bra med OPS. Jafset. Fordi om man først bestemmer seg for å bygge en vei er det smartere å bygge ut veien i ett, raskt jafs, framfor å måtte avvente årlige og usikre budsjetter fra politikere. Alle har hørt om tunnellen som bare ble gravd ut halvveis, fordi man gikk tom for penger ett år. Det slipper prosjektfinansierte veibygginger.

Prosjektfinansiering betyr at man prioriterer noen få store prosjekter som man betaler disse up front, og prioriterer disse på bekostning av en rekke små og mindre store veiprosjekter.

Det morsomme er at det beste fra OPS - nemlig prosjektfinansiering - står staten fritt til å innføre, uavhengig av privat innslag.

Men det vil ikke Høyre ha. Du finner ikke dette i deres alternative budsjetter. Det Høyre vil ha, er OPS.

OPS skiller seg fra den nevnte prosjektfinansieringa for det første fordi det dreier seg om å bygge vei på avbetaling. Dette skjer altså ved at private utbyggere tar opp lån, mens staten tar regninga og betaler renter og avdrag på lånet, i for eksempel 25 år framover.

Det er ikke særlig smart. Det betyr at staten får masse ekstra utgifter, fordi i disse avdragene er det skjult både private lånerenter (som er høyere enn det staten måtte ha betalt), og i avdragene er også utbytte til de private utbyggerne gjemt.

Ordentlig Penge-Sluk, med andre ord.

Trylletrickset til Høyre er at de ikke prioriterer store prosjekter på bekostning av mindre prosjekter. De prioriterer ikke i det hele tatt. De sier faktisk rett ut at hensikten med OPS er å få mer penger til vei. De skal altså ha mange store prosjekter, i tillegg til alle de små. Høyre bruker ikke OPS for å prioritere større prosjekter, men for å få mer penger til vei.

Det er her hunden er begravet. For hvor skal de ta disse tryllepengene fra?

Svar: Fra alle andre steder.

For når Høyre ikke har mer penger enn andre, så betyr det i praksis at de må ta det fra andre gode formål. De har funnet en trylleformel for å stjele penger til vei, fra skoler, forskning, sykehus, pensjoner, barnehager, tog. I 25 år framover.

"Trylletrickset" er bare er sedvanlig, gammaldags, kostbar høyrepolitikk.

Tryll tryll.

lørdag 20. mars 2010

Etikk som metervare

Det er en trend i tiden at man ser på etikk som metervare. Det skal alltid være mer etikk.

Ikke "en annen" etikk. Bare "mer". Etikk er blitt noe man ta med seg i en bærepose. Et objektivt verdigrunnlag som "vi etiske" følger, mens "de uetiske" synder mot.

Verdier hugd i stein. Litt som bibelen møter Robocop.

Jeg er ikke enig i dette perspektivet på hva etikk er. Etikk er praksis ut fra verdier. Mennesker har ulike verdier. Ingen er uten etikk. Ingen er uetiske. De har bare et annet verdigrunnlag.

Derfor dreier det seg ikke om mer eller mindre etikk, men om hva slags etikk.

Oljefondet er et slikt eksempel. Jeg er veldig for at oljefondet har fått nedfelt noen retningslinjer for sine investeringer. Retningslinjene sier at fondet ikke skal investere i selskaper som

  • produserer våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper,
  • produserer tobakk,
  • selger våpen eller militært materiell til stater som er i krig.
  • medvirker til eller selv er ansvarlig for grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene som for eksempel drap, tortur, frihetsberøvelse, tvangsarbeid, de verste former for barnearbeid,
  • medvirker til eller selv er ansvarlig for alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner
  • medvirker til eller selv er ansvarlig for alvorlig miljøskade
  • medvirker til eller selv er ansvarlig for grov korrupsjon
  • medvirker til eller selv er ansvarlig for andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer

Mine verdier tilsier at dette er god etikk (med unntak av siste punktet, som refererer til dette objektive, grunnleggende etiske" som en verdi som er alment gitt).

Og derfor synes jeg det er bra at SV støtter kravet fra en rekke organisasjoner om å også inkludere statsobligasjoner i dette regelverket.

Men å si at de som er mot dette er uetiske, er jeg mot. Høyres Svein Flåtten sa tidligere i høst at han var skeptisk til å skape et stort byråkrati rundt oljefondet, mens FrPs Christian Tybring-Gjedde kalte forvaltningen "etikk-imperialisme".

De mener altså at det er greit å tjene penger på miljøskade, korrupsjon, drap, tortur, frihetsberøvelse, tvangsarbeid og de verste former for barnearbeid.

Det er en ærlig sak å være mot slike retningslinjer, å stå for slike verdier. Ja, selv om disse retningslinjene i dag kan framstå for de fleste av oss som et objektivt, universelt verdigrunnlag for oljefondet som alle er enige i, noe opplagt, må jeg minne om at dette var pokker heller ikke opplagt at det ble slik.

Det var nemlig SV, som sammen med Arbeiderpartiet og Frp, som mot stemmene til regjeringspartiene Høyre, KrF og Venstre i 2002 fikk dratt i gang disse retningslinjene.

Men jeg mener ikke disse partiene som var mot da er eller var uetiske. De bare har andre standarder, andre verdier.

La oss derfor debattere innhold og konsekvens, fremfor å stemple noen som mer eller mindre uetiske.

fredag 19. mars 2010

Hjernevasket 2

Det er ikke bare innen kjønnsforskning at man forvirrer tro med vitenskap, og gjør troen til politikk. Harald Eia burde lage en oppfølging om økonomifaget.

Men la meg begynne med å fortelle en annen historie. Den om at verden går framover. Heng med.

I Ulsteinvik i Møre og Romsdal blir deler av gatelyset byttet ut med LED-lamper. LED-lamper er en smart oppfinnelse, fordi det er lamper som gir mer lys for mindre strøm. Gatelysene som installeres i Ulsteinvik trekker 21 watt hver, som er cirka en sjettedel av vanlige gatelys. Det er energieffektivisering i praksis.

Ulsteinvik får nå sitt miljøvennlige, opplyste "LED-light district".

LED-teknologien (light-emitting diode) brer seg ut på stadig flere områder. Den finnes i lommelykter, trafikklys, hodelykter, som bremselys på biler og som kabinlys i fly. Oppdagelsen ble gjort allerede på 20-tallet, men ble ikke masseprodusert før sent på 60-tallet, da den dukket opp som bakgrunnslys på displayet til de første håndholdte kalkulatorene.

LED-lamper forteller en fortelling om hvordan det lokale og globale henger sammen rundt en teknologi. Gatelysene i Ulsteinvik er satt sammen og støpt i Kina, mens lysdiodene er produsert i USA. Lysplanen for Ulsteinvik kommune er laget av firmaet Zenisk og Kristin Bredal som holder til i Bernhard Herres vei i Oslo.

Men det er også en annen fortelling, nemlig den om hvordan økonomisk teori av i dag ikke er i stand til å forholde seg til de viktige faktorene bak økonomisk utvikling. Det er ikke utviklingen av LED-teknologi de lærer, de rundt 20.000 studentene som hvert år studerer økonomi i Norge; om at det var en russisk forsker som i 1927 publiserte det første funnet av grunnlaget for LED-teknologien, nemlig elektroluminescens (elektrisk energi som går direkte over til lysstråling uten at det behøver å skje noen varmeutvikling).

At det skulle gå 40 år fra oppfinnelsen ble gjort til den ble kommersialisert. At det var Hewlett-Packard som i 1968 først produserte LED-kalkulatorer, basert på ny halvlederteknologi fra forskningsgiganten Monsanto. At det går en lang og kronglete vei med teknologisk utvikling, med tilfeldigheter, med gjennombrudd, motstand og muligheter, med store foretak som bestemmer seg for å få noe til, og ikke minst at det er et hav av tid - fra et russisk laboratorium i 1927 til lysplanen for Ulsteinvik kommune og 2010.

Det er ikke dette de lærer, økonomistudentene. At samfunnsutvikling er en fortelling om teknologisk utvikling, om forskning og innovasjon, om store foretak, om vilje, om plan, om tilfeldigheter og om at innovasjon tar tid.

En økonomistudent som er opptatt av økonomisk vekst lærer grunnleggende sett bare én ting: At økt velferd og økonomisk utvikling skjer gjennom at priskonkurranse mellom en rekke viljeløse, små selskaper som produserer det nøyaktig samme, identiske produktet som kunden etterspør.

Perfekt konkurranse - dette ene øyeblikket hvor tilbudet fra all verdens produsenter med identisk produkt møter en statisk etterspørsel etter det samme produktet - er det faglige grunnlaget og den politiske rettesnor for enhver økonom som ønsker utvikling.

Paradokset er at teorien for utvikling ikke forteller om utvikling, den spør ikke om de viktige tingene, den bryr seg ikke om det som er essensielt.

For hvis alt forklares med tilbud og etterspørsel, hvor var egentlig etterspørselen etter LED før den var funnet opp?

Hvordan kan teknologisk utvikling skje, i en rekke selskaper som forutsettes å produsere nøyaktig det samme?

Hvordan kan noen, store selskaper fungere som teknologiske lokomotiver, når teorien forutsetter at ingen bedrifter har mer makt enn de andre over prisdannelsen?

Og hva med spørsmålet om tid? Det tok 40 år fra Oleg Vladimirovich Losev i 1927 rapporterte om oppdagelsen av LED, til Hewlett-Packard introduserte teknologien kommersielt. hvor finner du dette igjen i en tilbuds- og etterspørselskurve? Har du noen gang sett en tilbudskurve og en etterspørselskurve? Den ser slik ut. Den viser 'antall produkter' på den ene aksen. Og 'pris per produkt' på den andre. Hvor i all verden er tidsaksen? Hvor er de førti årene det tok fra oppdagelsen til kommersialiseringen? Hva skjedde i mellomtiden?

Den finnes ikke.

LED-teknologien bygger på samme teknologi som laseren, som ble kommersiell på 60-tallet. Var det noen forbindelse mellom disse oppfinnelsene? Hva var Monsantos rolle? Var kanskje amerikanske forsvarskontrakter med i bildet? Skriv det ut, og plasser det i markedskurven.

Joda!

En teori uten teknologisk utvikling er kort fortalt en teori for perfekt stagnasjon. Likevektsteori er derfor noe av det mest virkelighetsfjerne, minst relevante og mest politiske som er produsert.

Det er politisk, fordi økt konkurranse, privatisering og reduksjon av offentlig sektor følger helt naturlig som politiske anbefalinger om man ber økonomer anbefale politikk ut fra likevektsteoriens forutsetninger.

Likevektsteorien er ikke bare virkelighetsfjern og irrelevant teori, den er også størknet høyrepolitikk. Den tjener noen sin politiske hensikt.

Like forbanna blir dette faget podet inn i alle som skal lære seg økonomifaget. Det bør det bli en stopp på.

For i universitets- og høyskolelovens §1-5 heter det at institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning og forskning utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige prinsipper.

Det er ikke bare innen kjønnsforskning at man forveksler tro med vitenskap, og gjør troen til politikk.

I anledning bursdagen

"Mener du i fullt alvor at det er mulig å forhandle med Taliban?" spurte Pål T. Jørgensen tørt. Dagen var 20. august 2009, det var et par uker igjen før det norske valget, og partileder i SV Kristin Halvorsen ble grillet av TV2.

Bakgrunnen var presidentvalget i Afghanistan samme dagen, og det var kommet meldinger om at Taliban sto bak bilbomber og attentater, og at folk som hadde stemt var funnet hengt. Den som ikke var for å slå tilbake mot Taliban var nærmest regnet som politisk tilbakestående. 

Men Kristin sto på sitt: "For å få til fred, det gjelder alle kriser, må man snakke med alle som er mulig å få i tale". 

Jeg husker dette godt, fordi det var et utrolig riktig, modig, tøft - og ikke minst vanskelig standpunkt å ha på den tiden. Det var midt i valgkampen. Det krevde ryggrad å stå på for det man mente var riktig.

Det letteste hadde vært å si "skyt dem ned". 

Høyres Jan Petersen hevdet at forhandlinger med Taliban vil være «farlig nær å vifte med det hvite flagget», og Frps Siv Jensen harselerte

Så går det noen måneder. Valgkampen i Norge er over. Vi snakker januar 2010. Det beveger seg i UD. 

Jonas Gahr Støre vil forhandle med Taliban. - Nøkkelen ligger i at de får til disse "afghanske prosessene" som kan sikre politiske svar på de spenningene, sier han.

FNs norske spesialutsending Kai Eide følger opp: - Parallelt med reintegrering av folk som deltar i opprørbevegelsen på bakken, må du ha en politisk prosess. 

Det er i sånne øyeblikk jeg er stolt over at det finnes partier som tør å gå foran, og bære kostnadene ved å si det riktige, selv om det ikke alltid er det letteste. Noen må si det som det er . Noen må tørre å gjøre det. Noen må åpne dørene.

Det er som historien om barnehager. Jeg kjenner SV-kvinner som gikk i demonstrasjonstog for førti år siden for å få barnehager. Førti år siden. I begynnelsen fantes det folk som så på barnehager som kommunisme og offentlig tankekontroll over barna og jeg vet ikke hva. Det ble etterfulgt av regjering etter regjering som enten var mot barnehager, eller som lovte å gjøre noe uten å gjøre noe. Etter at SV kom i regjering at det ble orden på det. Langsomt kommer de andre etter. Nå er det full dekning. 

Homopolitikken en annen. SV begynte å kjempe for homofiles rettigheter på et tidspunkt da homofili var forbudt i Norge. SV sto bak initiativet til partnerskapsloven i 1993, og i 2008 vedtok vi felles ekteskapslov for heterofile og homofile. 

Det var Gandhi som en gang uttalte at ”først overser de deg, så ler de av deg, så kjemper de mot deg, og så vinner du”.

SV er 35 år denne uken. Kristin Halvorsen sier at "SV er partiet som våger å tenke nytt, og som ikke gir seg før det får gjennomslag". 

Det er helt riktig sagt. Gratulerer med dagen. 

torsdag 18. mars 2010

Daukjøtt

Det sitter en blånisse i Middelthuns gate på Majorstua som mener at norske kommuner fremstår som vernede virksomheter fordi de ikke utsettes for konkurranse. Han mener årsaken er at det "offentlige alt for lenge har fått bevilget seg selv goder som ingen andre har", og at det har "blitt for godt å være i offentlig sektor". Han mener at dersom de kommunale bedriftene blir pustet litt i nakken, "skjerper de seg og kvitter seg med daukjøttet".

Og, som en bonus kan han legge til at "tiden med evig ansettelse er definitivt forbi".

Denne nissen har selv en meget god og meget fast jobb, som administrerende direktør i NHO. Han heter Petter Furulund, han er sjefen for NHO service - det vil si den delen av NHO som er mest ivrig på å konkurranseutsette offentlige velferdstjenester, for at medlemsbedriftene skal ta over butikken. Offentlig sektor er for ham et potensielt kjempemarked for private bedrifter. I 2008 tjente han 1,3 millioner kroner på å jobbe for økt konkurranseutsetting.

Nå er intervjuet med Petter Furulund riktigtnok fra 2005, men det er en evig fascinerende språkbruk. Og det er ingen grunn til å tro at synet hans har endret seg side da. Blant annet mente han da å kunne dokumentere at kommunene kan spare 10-30 prosent på å konkurranseutsette offentlige tjenester. Det er jo ikke lenger enn siden i fjor at NHO la fram en ny rapport som viste hvor mye det er å spare på konkurranseutsetting.

Da engasjerte de nemlig rådgivningsselskapet Econ Pöyry til å finne ut hvor mye staten kan tjene på å konkurranseutsette velferd, fant de at staten ville tjene mellom 6 og 40 milliarder kroner på mer konkurranseutsetting av velferd-

Men så måtte Econ innrømme at noen av tallene bare er ren gjetning. – Noen av tallene er ren gjetning fordi vi ikke har funnet noen andre kilder, sier Ove Halsos i Econ Pöyry til Klassekampen, sitert av NTB i DN.

– Econ finner jo på tall som skal begrunne noe som NHO alltid har ment. Denne rapporten er helt useriøs, nærmest patetisk, er dommen fra Paul Bjerke, sosiolog og tilknyttet kunnskapssenteret DeFacto.

Felles for mange av rapportene som forteller hvor lønnsomt det er å konkurranseutsette er at de ikke baserer seg på undersøkelser fra virkeligheten, men er kun - forutsetninger. De er laget for å tjene en politisk hensikt.

Derfor dreier konkurransepolitikk seg i stor grad om makt, og i liten grad om økonomiske realiteter. Det dreier seg om hvem som skal tjene pengene. Det dreier seg om ansattes rettigheter. Når vi veit at de private bedriftene krever utbytte som finansieres av et overskudd, og at inntektene også skal dekke millionlønninger til ledelsen - i tillegg til medlemskontingenten og dermed millionlønna til Furulund - så kan man jo spørre seg hvor samfunnsøkonomisk lønnsomt det i praksis egentlig er mulig bli?

Eller sagt med andre ord: Hvor er det egentlig daukjøttet sitter?

onsdag 17. mars 2010

Forsiden av medaljen

Det er en selgers jobb nummer én å presentere forsiden av medaljen på det produktet de selger. Hun eller han skal gi deg alle de gode argumentene for å velge ditt produkt. "DERFOR skal du velge ..." osv.

Selgerens jobb nummer to er å presentere og diskutere baksiden av medaljen; på en troverdig måte argumentere og overbevise om at ulempene ikke er så alvorlige, eller at forsiden er mye finere enn baksiden og langt på vei veier opp de ulempene som baksiden måtte medføre. Jeg synes at en god selger er de som på en tillitsvekkende måte inkluderer trinn to.

Litt for mange selgere befinner seg bare på trinn 1.

Én av dem er Høyre.

For hvem har ikke hørt den evige messingen om lavere skatt? At om vi bare får satt ned skattene så øker den personlige friheten og alt blir mye bedre.

Det er som de lover gratispenger.

(Og de kritiserer SV for manglende troverdighet? De svinepelsene!)

Baksiden av medaljen er selvsagt at noen må betale regninga. Og den regninga er ikke liten.

Et eksempel:

  • Å gi alle arbeidende nordmenn seks tusen kroner i skattelette i ett år koster 15 milliarder kroner i året.
  • For å få råd til et slikt kutt, må Høyre kutte omlag 30.000 årsverk i skole, barnehager og sykehus.
For så mange penger forsvinner i statskassa. Og da er det ikke penger til å betale lønn til disse ansatte lengre.

Og da snakker vi om en forholdsvis moderat skattelette, tilsvarende fem hundre kroner i måneden per pers. Det er ikke store greiene. Men i sum blir det svært mange stillinger som forsvinner på din skole, på ditt sykehus, i din barnehage.

Høyres evige dilemma er nemlig at jo mer man gir i skattelette, jo større er regninga. Og ja, de veit at dette er vanskelig. Høyre er evig fanget mellom følelser og fornuft.

Men de snakker ikke om det.

De snakker ikke om baksiden av medaljen. Når hørte du Høyre sist fortelle om hvilke kutt de skal gjøre i offentlig velferd, for å få råd til skattelettene? At de presenterte og diskuterte baksiden av medaljen sin, at de på en troverdig måte overbeviste deg om ulempene ikke er så alvorlige, eller at forsiden er mye finere enn baksiden og langt på vei veier opp de ulempene som baksiden måtte medføre?

Jeg synes at en god selger er de som på en tillitsvekkende måte inkluderer trinn to. Høyre er ikke én av dem.

Neste gang Høyre forteller deg om hvor mye skattelette de skal gi deg, skal du samtidig be om å få se kuttlista.

tirsdag 16. mars 2010

Dynamisk

Det finnes små og store gleder i livet. Det å være dynamisk er vel en av dem.

I hvert fall om du spør Høyre. For Høyre er nemlig veldig positiv til noe de kaller "dynamisk skattepolitikk".

Høres kult ut, ikke sant?

Det er bare at "dynamisk skattepolitikk" egentlig er et annet ord for skattelette. Og skattelette betyr at det blir mindre penger til offentlig velferd. Kall meg udynamisk, men det er jeg mot.

Og det betyr at noen skal få betale mindre skatt enn de gjør i dag, som - om Høyre får bestemme - gjerne er de som har mest fra før. Det er jeg også mot.

Nå vil tilhengerne av dynamisk skattepolitikk innvende at det dreier seg bare om å sette ned skattene i første omgang, for å få inn mer skatter i andre omgang. At meningen ikke er å sette ned skattene, men å øke moroa (arbeid, handel, produksjon). Og når moroa øker blir det større skattegrunnlag. Når skattene går ned, sier Høyre, vil nemlig folk jobbe mer og handle mer og så vil skattegrunnlaget øke. Og når skattegurnnlaget øker vil skatteinntektene øke.

Hurra. Eller? Litt som å heise seg selv etter hårene, spør du?

Joda. Høyre tar nemlig feil på mange nivåer.

Hele forslaget bygger på ideen om at om vi bare setter ned skattene, så stiger veksten. Men det er jo ikke slik at land som tar inn skatt ikke har økonomisk vekst. Det er jo ikke slik at land med lav skatt har høy økonomisk vekst. Snarere tvert i mot. Norge er jo et eksempel på at produktivtetsutvikling og en offensiv velferdsstat går hånd i hånd. Det er ikke nødvendsig å sette ned skattene for å få opp veksten. Den er allerede høy.

For det andre er det jo ikke slik at man kan sette ned skattene i evig tid. For hva har Høyre tenkt å gjøre når skattene er blitt null? Tror de at veksten stopper opp?

For det tredje viser forskning på området at det er de lavtlønte som responderer mest på skatteendringer. Det er om man setter ned skatten på arbeid for de med laveste inntekter man får mest igjen for penga. Men det er ikke her Høyre har tenkt å sette inn støtet, for å si det sånn. Sjekk her hvem som får skattelette med Høyre. Det er ikke de lavtlønte, for å si det sånn.

Og for de fjerde har SSB allerede gjort noen beregninger for Norge. Mye kan sies om tallene, og det er sikkert ikke så mye å stole på. Men de viser nå at regnestykket går i minus. For hver kroner som gis i skattelette får man nemlig bare 56 øre tilbake. Det betyr at 44 prosent forsvinner i reine skatteletter.

Alt dette.

Det er derfor mer enn lett å tro at Høyre gjør dette - ikke i den gode hensikts skyld, men rett og slett - gjeeeesp - for å få ned skattene til de rike. Hørt den før? Same shit, new wrapping. Svinepelsene.

At KrF er med på dette betrakter jeg som et reint arbeidsuhell.

Derfor er det i disse dager jeg er ganske happy med å feire at det er ett år siden finansminster Kristin Halvorsen og et flertall på Stortinget sa nei til Høyres forslag om å utrede en dynamisk skattepolitikk.

Små og store gleder i livet.

Skandalen Svalsat

Visste du at den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 skjedde med hjelp av norsk teknologi?

Uten den norske værsatelitten på Svalbard hadde nemlig de amerikanske tropppene neppe funnet veien gjennom ørkensand og oljerøyk. 25. mars 2003 blåste nemlig ørkenstøv blandet med tykk røyk fra påtente oljeraffineri innover mørklagte Bagdad. Utenfor byen var det amerikanske infanteriet tvunget til å grave seg ned. Det meste av flyaktivitet hadde stoppet opp. Årsaken var at amerikanerne hadde ingen egne satellittstasjoner som kunne ta imot satelittdata som var ferske nok til at de kunne brukes for krigføringen. En slik stasjon finnes bare en plass i verden. På Svalbard. Den er eid av Norge. Det er Kongsberg Satellite Services som driver stasjonen.

Alt dette ifølge NRK.

SvalSat er en jordstasjon for satellittkommunikasjon. Siden SvalSat ligger så langt nord som 78 grader kan stasjonen ta imot data fra alle satellitter i polar bane, ved alle omløp. Dette gjør stasjonen unik i verdenssammenheng, skriver Wikipedia.

Dette er pikant i første rekke fordi det i Svalbardtraktatens §9 heter at Norge forplikter seg til å ikke "anlegge nogen befestning i de nevnte egner som aldri må nyttes i krigsøiemed". Det er ingen tvil om at det som nå er avdekket viser at den norske satelitten på Svalbard var en viktig forutsetning for den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. Under invasjonen var den norske værsatelitten en nøkkelfaktor i å kunne gi de amerikanske invasjonsstyrkene informasjon om utvikling av vær; sandstormer, sikt osv.

På den ene siden skjønner jeg at det bare er snakk om et værvarsel. Utenriksdepartementet avviser overfor NRK at det er begått brudd på Svalbardtraktaten. – Det er ikke i strid med Svalbardtraktaten å laste ned data som blir brukt til en værmelding, slår polarrådgiver Karstein Klepsvik fast overfor NRK.

På den andre siden: Det er ingen tvil om at nøkkelbegrepet her er "anlegg" som ikke skal benyttes i "krigsøyemed".

SVs Bård Vegard Solhjell har bedt UD om en redegjørelse av saken. Den gleder jeg meg til å lese.

mandag 15. mars 2010

Håpløst kuttforslag

Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum er en sindig, morsom og reflektert fyr. En kjekkas. En du gjerne kunne tatt med på fest og som vennene dine ville ha likt. En man kunne ha diskutert politikk og prinsipper med til langt på natt. Ja, kanskje til og med gifta bort ei datter til - men bare under forutsetning av at hun tok etternavnet hans.

Derfor er det så håpløst å lese at den samme Slagsvold Vedum har falt for lettvintheten å foreslå å kutte stillinger i det han kaller "sentraladministrasjonen". Han vil i følge VG kutte på antall stillinger i departementene og direktoratene, halvere konsulentbruken i departementene i staten, og innføre ansettelsesstopp. På dette skal han spare milliarder av kroner.

Han er nok et stykke fra sannheten. Sikkert mulig å kutte litt konsulentbruken i staten, den er tidvis helt fjern. Men milliarder?

Uansett starter han i feil ende. Det heter seg gjerne at "byråkratiet øker, for å møte behovene fra et stadig økende byråkrati". Det er riktig at det jobber forholdsvis mange - sammenliknet med andre land - i offentlig sektor i Norge.

Men det Slagsvold Vedum ikke sier, er at de store, store mengdene ansatte i offentlig sektor ikke jobber med administrasjon.
  • 208.000 av de som jobber i offentlig sektor jobber innenfor undervisning; det vil si barnehager, barneskole, ungdomsskole, videregående skole, høyskoler og universiteter, over hele landet.

  • 523.000 jobber med helse- og sosialtjenester; gamlehjem, sykehus, osv. over hele landet

  • Det jobber 158.000 i den kategeorien som i statistikken kalles "offentlig administrasjon, forsvar og sosialforsikring". Av disse er det drøyt 4.000 som jobber i regjeringens embedsverk i Oslo.
  • Det er likevel riktig at et ikke ubetydelig antall ansatte jobber i statlige tilsyn, direktorater og liknende. Det jobber for eksempel 4700 stykker i Statens vegvesen (spredt over hele landet), og 1300 i Mattilsynet (spredt over hele landet).

Sagt i klartekst: Om Slagsvold Vedum vil milliardkutte i offentlig sektor så må han heve blikket ut av Oslo-gryta og fjerne distriktsarbeidsplasser også.

Er han klar for det?

Og han må erkjenne at de aller, aller fleste som jobber i offentlig sektor uansett ikke jobber med administrasjon.

Er han klar for dette?

Neppe. Derfor er det kun billig Frp-retorikk å fleske til mot en innbilt, kjempemengde byråkrater.

Og derfor er det også lettvint av VG å støtte dette uforbeholdent på lederplass (VG papir i dag), "uten å ta stilling til detaljene..." som de så kjekt skriver.

Ikke bare fordi tallgrunnlaget er tynt. Men også fordi VG nok vil være de første til å påpeke mangler ved offentlige tjenester (som er bra!) når de ansatte ikke er der lengre, og det tar lenger tid å få svar på en henvendelse eller søknad enn før. Fordi den personen var fjernet.

VGs og Sps lettvintheter bidrar egentlig bare til å bygge opp under byråkratiets svøpe, nemlig at enten er de alt for mange, eller så er de alt for få.

Jeg skal imidlertid gi Slagsvold Vedum rett i én ting (som han ikke sier direkte), og det er den snikbyråkratiseringa av samfunnet som stadig vokser fram, gjennom stadig økende krav til rapporteringer, søknader, skjemaer, registreringer. Det ser vi på universiteter, skoler, høyskoler og sykehus. Hele offentlig sektor. Det betyr ikke bare flere administrativt ansatte, men også at6 lærere, forskere, undervisere, sykepleiere og leger bruker mer tid på papir enn før.

Men dette skyldes jo en villet politikk. New Public Management - den styringsideologien som heter inspirasjon fra markedstenkinga - har ført til mer kostbar byråkratisering enn noen gang.

Hvis Slagsvold Vedum ville gjort noe med dette, så hjelper det ikke å fjerne folka. Da må han ta tak i styringssystemet. Å straffe de offentlige ansatte er å starte i feil ende.

fredag 12. mars 2010

Takk og farvel

Så har virkeligheten innhentet Store norske leksikon på nett.

Det var ikke et sekund for tidlig.

Ideen med å starte et reklamefinansiert, toppstyrt, forlagseid leksikon med statsstøtte, på nett i Wikipedias tid, var bare for dum til å kunne overleve. De har slitt med å tjene penger, og legger ned hele greia fra første juli i år.

Det finnes to argumenter for å skulle opprettholde ideen SNL.

Begge er dårlige:

- Hensynet til det norske språk (slik Dagbladet skriver i dag på lederplass). Det holder ikke. Det finnes et språkråd, det produseres norske romaner, norske lærebøker, norske aviser - det finnes med andre ord et mangfold av arenar for det norske språkets opprettholdelse og utvikling. Et reklamefinansiert, statsstøttet, toppstyrt, forlagseid leksikon vil i dette perspektivet ikke representere noe unikt og superviktig bidrag.

- Kvalitetskontroll. Tanken er at professorer, fagfolk og forlagsfolk representerer et sjikt av folket som er bedre til å lage opplysende, kortfattede og informative artikler enn almuen. Det stinker elite lang vei, jeg liker det ikke - og Wikipedia er et eksempel på at et leksikon ikke trenger være gjort av en håndplukket elite for å være bra.

Nå vil Kunnskapsforslaget at staten overtar innholdet i bytte mot at leksikonet drives videre.

Eller sagt med andre ord: Vi har tapt penger. Send oss mer penger, overta ansvaret.

Jeg er for offentlig eierskap. Men - igjen - målt opp mot Wikipedias suksess, synes jeg det er en anakronisme, en feilprioritering og en ressurssløsing å forlange at staten skal drive en konkurrerende leksikontjeneste.

Takk og farvel.

torsdag 11. mars 2010

Knirk fra ytre høyre

Det er noe spesielt herlig med pensjonister som som sitter i utlandet og klager på forholdene i norsk politikk. 

Ytre høyres Are Slettan er én av disse pensjonistene. Han sitter i Connecticut utenfor New York og kommenterer norsk politikk, og klager på for lite høyrepolitikk i gamlelandet.

Det vil si; han er ikke pensjonist ennå. Han bare knirker så fælt. 

I dag var han misfornøyd fordi han mener at SV bryter løftene fra Soria Moria. Bakgrunnen er at partiet har kommet med den briljante ideen å innføre en flyseteavgift på hundre kroner som i sin helhet skal gå til å finansiere jernbanen

Det liker ikke Slettan. Han kaller det "skatteløfte med jugekors"

Slettan er sur fordi de tre regjeringspartiene har skrevet under på at "i kommende stortingsperiode videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået som i dag", som det heter i regjeringserklæringen

Men Slettan tar feil. 

La oss si at vi øker egenandelene i helsesektoren for å få råd til et likelønnsløft. La oss si at vi tar inn åtte milliarder i året. Da har vi skaffet masse penger uten å øke skattene. Supert, ikke sant? Bare ved å øke egenandelene, brukerbetalinga, har vi greid å øke det offentlige handlingsrommet. 

Et annet eksempel.

La oss si at vi skal bygge en vei som koster 1o milliarder. For å få veien fullfinansiert så blir det tatt opp lån. Og for å betale tilbake lånet over blir det innført bompenger til de 10 milliardene er betalt tilbake. 

Er nye bompenger en ekstra skatt? En ny avgift? 

Eller er det brukerbetaling? 

Jeg spurte Slettan om hva han mente. Og det interessante er at han mener bompenger [sitat] "...har mer preg av brukerbetaling".

Så en ny bomavgift er ikke økte skatter, men "brukerbetaling". 

Så vi er altså enige om at økt brukerbetaling kan være lov, og at dette ikke rokker ved skatteløftet.  

Men hva skjer om vi følger Slettans ressonnement fullt ut? 

La oss tenke oss at vi kutter alle overføringer til bygging og vedlikehold av vei, og kun innføre selvfinansierte veier. Bomstasjoner over alt. Hvor som helst. Alle kommunale veier og alle fylkesveier. Alt. 

Det er ikke å øke skattene. Det er å innføre brukerbetaling. Pengene som da blir til overs (de skattepengene som før ble brukt på vei) bruker vi nå på hva vi vil. For eksempel tog. 

Eller om vi gjorde det samme på sykehusene. 100 milliarder i året. Det ville tilsvart en brukerbetaling på rundt 25.000 per person i året i egenandeler. Så bruker vi de 100 milliardene på hva vi vil. For eksempel tog. Uten å øke skattene! 

Juhu. 

Eller: Sukk.

Det som burde vært Slettans poeng - men som han ikke ser / vil se - er at han selv peker på en helt kurant måte å komme seg forbi skatteløftet på, nemlig å innføre brukerbetaling.

Og det er jo nettopp det SV har foreslått: Å innføre bompenger på gå ombord i flyet. En hundrings per rompe. Og så bruker vi pengene på akkurat det vi vil. Nemlig tog. 

Avinor gjør dette allerede, både ved at inntekter fra taxfreesalget samt parkeringsavgifter rundt de største flyplassene går til å bygge ut flyplassene i Norge.

Men økte egenbetaling for flypassasjerer er Slettan mot. Kan det rett og slett være at Slettan er en god, gammaldags høyremann, som liker fly og bil og vei mye mer enn han liker miljøvennlige alternativer som kollektivtrafikk og tog?

Så mye mer at det er greit med nye avgifter for å lage bedre vei.

Mens det ikke er greit å ta brukerbetaling på flypassasjerer. Da heter det nemlig skatt.

onsdag 10. mars 2010

Ingen grenser for ondskap

Israel kunngjorde byggingen av 1600 boliger i Øst-Jerusalem på okkupert grunn omtrent samtidig som palestinerne har sagt at de er villige til å ta opp forhandlingene med Israel. 

Og kunngjøringen kom ikke minst samtidig med at USAs utenriksminister Joe Biden kom på besøk.  

Biden ble selvsagt forbanna: "Både innholdet og tidspunktet for beslutningen er presis den type steg som undergraver tilliten vi trenger nå, og den står i strid med de konstruktive samtalene vi har hatt her i Israel", sier Biden, i følge Aftenposten.

Og Israel måtte beklage.

Men det som er interessant å se, er innholdet i Israels beklagelse. 

Det var ikke byggingen av 1600 boliger på okkupert som ble unnskyldt. Det var ikke handlingen det var noe galt med.

Det var klokkeslettet. 

"Det var en stor byråkratisk tabbe som aldri skulle ha skjedd", sier velferdsminister Isaac Herzog til israelsk militærradio. "Dette skulle ikke ha skjedd under et besøk fra USAs visepresident. Det er svært pinlig, og vi ber om unnskyldning for denne alvorlige blunderen", sier Herzog.

Eller sagt på en annen måte: "Jeg beklager på det sterkeste at jeg slo min nabo i hodet i går ved lunsjtider. Jeg skulle selvsagt ventet til etter middag". 

I Israel finnes det grenser for dumskap. Man lanserer gjerne idiotnyheter. Men man lanserer ikke idiotnyheter samtidig som Israels presumptivt eneste venn er på besøk. 

Dumskapen har tross alt grenser.

Det samme kan man dessverre ikke si om ondskapen. 

Ferjeavløsning i revers

Har du hørt om "ferjeavløsning"?

Det er et ord man kjenner godt på Vestlandet. Det er ordet man bruker når man bestemmer seg for å erstatte en bilferje over en fjord med en bro eller en tunnel. Og for å finansiere broa eller tunnelen setter man gjerne opp en bomstasjon i nærheten av ferjekaia, slik at de bilene som tar ferja er med og betaler for den nye broa eller den nye tunnelen.

Det er noe med ordet "ferjeavløsning" som gjør meg litt trist.

Ikke bare fordi de ansatte som arbeider på disse ferjene og som frakter bilpassasjerene veit at hver eneste passesjer er med på å finansiere et prosjekt som gjør at jobben deres forsvinner.

Men fordi i mange tilfeller betyr ferjeavløsning at det blir mer biltrafikk, og dermed mer klimautslipp, enn det var før. Fordi å redusere klimautslipp i Norge - det er liksom noe som alle andre må gjøre.

Derfor er SVs forslag om å reversere ideen og innføre flyavløsningsmidler så utrolig genial.

Det dreier seg om å innføre en avgift på flyreiser for å finansiere bedre jernbane. Det er en avgift for å gjøre miljøvennlig tog mer konkurransedyktig enn miljø-uvennlige fly. Tanken er at hver passasjer som tar fly får et påslag på hundre kroner på billetten, som i sin helhet øremerkes tog, for å gjøre alternativet til fly mer lønnsomt.

– Vi foreslår at vi innfører en flyavløsningsavgift, lik den man på Vestlandet er vant med på ferjer. Vi ser for oss at man legger på en hundrelapp på alle flyreiser til og fra byer i Sør-Norge hvor det allerede er togbaner, sier finanspolitisk talsmann Lars Egeland i SV til Dagbladet.no. Avgiften skal utgjøre rundt to milliarder kroner og er tenkt som et øremerket bidrag til økt satsing på jernbanen.

Det er ferjeavløsing i revers.

Det er miljøpolitikk i praksis.

Så er det klart det er noen hindre her. Finansdepartementet, for eksempel.

Det er en klassisk dyd i embedsverket i FIN at man ikke skal øremerke avgifter på den måten. Tanken er at politikerne ikke skal binde opp sitt eget handlingsrom, men stå fritt til å bruke mer - eller mindre - penger på tog som de vil, og ikke gjøre togbevilgningen avhengig av hvor mye fly som kjøres. På samme måten som momsen i dag ikke er øremerket f.eks helse, eller toppskatten ikke er øremerket veier osv.

I og for seg et forståelig prinsipp - men likevel ikke godt nok. Det er jo ingenting som hindrer Stortinget i å vedta mer - eller mindre penger - til tog, selv om en slik flyavløsningsavgift øremerkes tog.

Det er heller ikke slik at det ikke øremerkes på andre områder i dag. Alle veier som tar inn midler gjennom bompengefinansieres er jo penger som er øremerket den veien. Og vi har i dag andre avgifter - som svovelavgiften og NOx-avgiften - som øremerkes på samme måte (tiltak for å redusere hhv svovel og NOx-utslipp).

Ikke minst er det pedagogisk viktig å få folkelig forståelse for at om vi trenger å bruke mer penger på tog, så må pengene tas fra et sted. Folk sies ofte å ikke være så positivt til avgifter. Sikkert riktig. Men samtidig er folk utrolig interessert i å få bedre tog. Og det er ikke slik at det står en hemmelig reserve av penger klare et sted for å bygge mer tog. Fordi når vi veit at finansministern er utrolig interessert i få oljepengebruken ned raskest mulig må vi alle virkelighetsorientere oss.

SVs forslag om en flyavløsningsavgift er et godt skritt i den retningen.

mandag 8. mars 2010

Hvem stakk av med matpengene?

Stein Erik Hagen, Odd Reitain og Johansen-familien - for å nevne de mest kjente - er alle blitt milliardærer på salg av mat de siste årene.

Milliardærer på lavpris. 

Det er en vits. "Lavpris" høres ut som noe som er bra for kundene. At butikkene er der til vår tjeneste. Men faktum er at bransjen har først og fremst vært til tjeneste for sine eiere. 

Norsk dagligvarehandel om setter for rundt 110 milliarder årlig, de sysselsetter 86.000 personer. Hvordan er det mulig å tjene så grusomt mye penger, og samtidig innbille folk at dette er lavpris? 

Spørsmålet er ikke nytt. En person som forsøker å svare på spørsmålet er Espen Bogen, tidligere ansatt som forhandlingsansvarlig i Gillette Norge. Det gjør han i boken "Rik på lavpris", en bok fra innsiden av norsk dagligvarehandel. 

Her forsøker Bogen å svare ett, viktig spørsmål: Hvem stikker egentlig av med pengene? 

Bogen selv har jobbet som en pint og tynt forhandler opp mot mektige, arrogante og utpekulerte forhandlere i NorgesGruppen og RIMI. 

Bogen levner ikke bransjen mye ære.  NorgesGruppen er den store skurken, i følge Bogen

(NorgesGruppen er den desidert største kjeden i Norge med 38 prosent av markedet. NorgesGruppen eier Kiwi, Spar, Meny, Joker, Ultra, Centra, Nærmat og Deli de Luca. Coop følger etter(25 prosent), deretter ICA (19 prosent) og REMA (17 prosent), i følge en rapport fra Norsk institutt for Landbruksforskning). 

Svarene til Bogen er selvsagt påvirket av at han har representert leverandørsiden. Men det han forteller, peker mot følgende beskrivelse, som jeg tror har mye riktig i seg: Dagligvarehandelen er et maktspill, et komplisert forhandlingsspill, hvor det er rå makt som rår. Spillet har følgende deltakere. Eiere, leverandører, franchisetakere, kunder og ansatte. Et spill hvor det i mange år kun har vært eierne som vinner. Det er nemlig her pengene forsvinner. 

Eller sagt med andre ord: Et spill hvor verken leverandørindustrien, kundene, franchisetakerne eller ansatte har vært gode nok til å stå opp mot og vinne.  

Det skjer på følgende måte: 

  • Kjedeavtaler med underleverandører settes vanligvis for ett år av gangen, under den såkalte "høstjakta". Her setter dagligvaregigantene de forskjellige leverandørene opp mot hverandre, og det gjøres tøffe forhandlinger om hvem som får bli leverandører, hvilke av deres varer som skal inn i butikkene, og hvilke som ikke skal inn, og hvilken pris kjedene skal betale leverandørene. Hva kundene ønsker i butikken er mindre relevant. Det som er viktig, er hvilken leverandør somkan skvises mest. 

  • I tillegg til å forhandle priser, forhandles det også om å betale en avgift til kjedene, for såkalt Joint Marketing. Alle kjedene forhandler sine egne avtaler, og omfanget er stort og kan ligge på mellom tre og sju prosent av omsetningen, tilsvarende mellom fire og ti milliarder kroner årlig. Det skviser leverandørene ytterligere.  

  • Etter at avtalene om JM er inngåtte har leverandørene lite eller ingen kontroll på hva disse pengene brukes til. Dette er penger som går rett til kjedeeierne, og som butikkene ikke ser noe til. Kjedene sier de brukes til markedsføring; TV-reklame, annonsering og kundeaviser. Noen kjeder gjør dette samtidig med forhandlingene om varepris, mens NorgesGruppen holder disse forhandlingene adskilt.

  • I tillegg er det mulig for leverandørene å betale for hylleplass, for å bli såkalt "Category Captain". De største leverandørene bruker penger på dette. Det betyr at de betaler "noen millioner" for å påvirke hylleplass og til dels sortimentet. Bra for de store, men gjør at mindre utfordrere sliter med å komme inn i dagligvarekjedene. 

  • De aller fleste som driver en butikk (butikksjef) under et kjedemerke er franchisetagere. Å være franchisetaker betyr at man betaler en avgift til kjeden, samtidig som man forplikter seg til å få varer gjennom denne kjeden. Til gjengjeld får man operere under merkenavnet (for eksempel RIMI) og kjedenes hovedkontor forhandler innkjøpspris på vegne av alle franchisetakerne. Hva morselskapet har fått til av rabatter eller JM har det imidlertid ikke vært åpenhet omkring, verken for franchisetakere eller andre. 

Spørsmålet er: Hva gjør vi nå? Skal strukturen i bransjen fortsatt være selvregulerende, slik den mer eller mindre har vært de siste årene? Bør leverandørene ta seg sjøl i nakken, slå seg sammen mot kjedene og bli tøffere i forhandlingene? Her er det mye å gå på, i følge boka til Bogen. 

Men hvordan ivaretar vi da kundenes behov - faktum er at ingen fra kundesiden er representert under "høstjakta"? Hvordan lager vi et system som sikrer større utvalg, bedre kvalitet og som sikrer at større andel av overskuddet enn i dag kommer tilbake til kundene? 

Skal vi forlange mer åpenhet om de interne avtalene som inngås? Skal det være krav til lengre avtaler mellom leverandørene? Skal det være prisregulering, eller avansetak? 

Spørsmålene er aktuelle, fordi regjeringen har satt ned et utvalg som skal se på dagligvarekjedenes makt. Utvalget skal foreslå tiltak som kan ivareta:

- Forbrukernes interesser med hensyn til pris, kvalitet, vareutvalg og tilgjengelighet.

- Mulighetene for åpenhet og innsyn i hele matvarekjeden som sikrer tilstrekkelig og tilfredsstillende samfunnsmessig kontroll 

Jeg er veldig spent på hva de kommer til å forslå. Jeg har tidligere ment at det bør etableres en egen ny, non-profitt kjede, for å gi NorgesGruppen reell konkurranse. I mellomtiden har jeg en visjon om å handle mer på Coop. 

Hva mener du bør gjøres?

Venstresida vil forby alt det de ikke liker

Sitter du med gode eksempler på at "venstresida vil forby alt de ikke liker"? 

Dette er hvertfall en av de mest gjentatte påstanden jeg møter på twitter.

Men jeg blir usikker på om dette faktisk er riktig, fordi de fleste av de som påstår dette ikke er like flinke til å la sine påstander følges ad av noen konkrete eksempler på at det faktisk er slik. 

Når såpass mange gjentar dette budskapet kan det skyldes hersketeknikk. Men det kan også skyldes at det faktisk er mange som tror og mener at det faktisk er slik. Kanskje det til og med faktisk er slik at venstresida ønske å forby alt de ikke liker.  

Det finnes selvsagt fortellinger som bekrefter dette. SV har stått på for å innføre et forbud mot kjøp av sex. 

Men venstresida har også vært tøffe i kampen den motsatte veien. 

Det er for eksempel venstresida som har stått opp mot høyrepartier som vil forby homoekteskap. Det er SV som sammen med Senterpartiet som er tydeligst i kampen mot å gjøre Datalagringsdirektivet til norsk lov.

Og Oslo SV har nettopp vedtatt å være mot hijab i skolen, uten å gå inn for et forbud, en tilnærming som også Kristin Halvorsen har tatt til orde for. 

Men dette er biter av et større bildet. For at dette skal bli mer enn anekdoter ber jeg derfor om innspill på bloggen her om konkrete historier som bekrefter at "venstresida vil forby alt de ikke liker".

Eller eksempler på det motsatte.

Jeg er sikker på at du sitter med eksempler den ene eller andre retningen. Send dem inn. 

Kvinnedagen på høyresida

Filip Rygg er KrFer og byråd i borgerlige Bergen. I dag skriver han om kvinnedagen. Uttalelsen hans om at han "anser både meg selv og landet jeg lever i som ganske likestilt" er nok dessverre nok representativ for mange.

Han er ihvertfall i familie med NHO-bloggeren Paal Meidell Johannessen, som også blogger på kvinnedagen. Meidell Johannessen setter med sitt innlegg norgesrekord i veloverveid reaksjonisme, når han mener at staten bør bruke mer på vei og mindre på barnehage:  

"Barnehager er bra for barn (..) det er bare en ting som trekker ned, og det er kostnadene (..) Og man kan ikke bare trekke dissse pengene ut av det stor intet fordi de går til et godt formål. Kostnadene må sees i forhold til andre gode formål. Til velferd, som for eksempel helsetjenester. Eller tiltak som gir verdiskaping og fremtidige inntekter, som for eksempel bevilgninger til vei og bane (..) En meter ny vei eller bane er viktigere for verdiskapingen enn en ny barnehageplass (..) PS. Gratulerer med dagen". 

Herr Rygg og herr Meidell Johannessen har tre ting til felles. De tilhører begge den etablerte høyresida. De tilhører den gjengen av mennesker som mer eller mindre eksplisitt mener at vi har kommet langt nok i Norge når det gjelder likestilling.

Og de tilhører den politiske siden som uhemmet skryter av hvor langt Norge er kommet i dag, uten å brukt en kalori på å ha vært med på å dra lasset. 

Vanligvis er NHO for at Norge skal være i front. I front på forskning. I front på rammevilkår. I front på samferdsel. Når så vi sist noen fra mannsbastionen NHO mene at Norge skal være i front på likestilling? Selvsagt ikke. Det er jo bare menn der. 

Det dreier seg - som vanlig for NHO - om å mele sin egen kake. Vi veit hvem som bruker veiene. Det er menn. Vi veit at kvinner kjører mer kollektivt. Og vi veit at det er bra for karriere og likestilling å få barna i barnehagene. 

Sukk. 

Kampen er ikke vunnet. Utvikling kommer ikke av seg selv.

Hvis Rygg og Meidell Johannessen trenger dokumentasjon, kan jeg med glede bringe videre Aps Gunn Karin Gjuls sine dagsferske ti punkter som viser at vi fortsatt må stå på for likestilling i Norge: 

1. Kvinner tjener 14 prosent mindre enn menn
2. Kun 18 prosent av professorer ved høyskoler og universiteter er kvinner
3. 43 prosent av yrkesaktive kvinner jobber deltid
4. 87 prosent av minstepensjonistene er kvinner
5. 34 prosent av stortingsrepresentantene er kvinner
6. Bare 7 prosent av styrelederne i allmennaksjeselskaper er kvinner
7. 8 kvinner ble drept av samboer eller ektefelle i 2007 (ingen menn) 
8. Kvinner tar 89 prosent av foreldrepengedagene
9. Kvinner bruker 180 minutter på hus-, omsorgs- og vedlikeholdsarbeid
i hjemmet, menn bruker bare 113 minutter
10. Kun én av ti trenere i OL-troppen er kvinne
 

Kvinne | -dagen -uken -året -livet

Kvinnedagen. Én dag i året. Det er egentlig i overkant puslete.

Dagen er først og fremst en bauta over at resten av året egentlig tilhører mennene.  

Tenk deg hvordan samfunnet hadde vært om vi hadde bestemt oss for at vi ikke bare skulle ha én kvinnedag i løpet av et år, men at hele uken, hele året, ja, hele resten av ditt liv skulle være "kvinnelivet". 

I stedetfor "kvinnedagen" som en øy i "mannslivet". 

Tør du tenke tanken?

Tør jeg? 

Tenk hva vi da kunne fått til på trøkk bak arbeidet mot ufrivillig deltid, mot kommuner som spekulerer i små stillingsbrøker for å få turnusen til å gå opp? Hva vi kunne fått gjort med lønnsforskjellene mellom menn og kvinner? I arbeidet for at kvinner og menn skal få like muligheter? 

Dette er tanker som slår meg når jeg hører på Sylvi Listhaug fra Frp (Politisk Kvarter i dag).  

Hun sier programmatisk det som alle må si, nemlig at alle kvinner skal ha like muligheter. 

Men hun lyver. Partiet hun representerer er en reaksjonær støvsamler og likestillingsmessig bremsekloss.  

  • Frp er mot å rette opp den forskjellen mellom menn og kvinner som består i at kvinner tjener 85 prosent av det menn gjør, gjennom en likelønnssatsing. I programmet til Frp heter det at "det er ingen offentlig oppgave å fjerne lønnsforskjeller som oppstår naurlig i markedet".

  • Frp er mot likestillingspolitikk. I prinsipprogrammet heter det at "Forholdet mellom kjønn, grupperinger og enkeltmennesker bør […] tilpasse seg naturlig i arbeidsliv, fritid og privatliv, uten innblanding av offentlige organer". "Likestillingsarbeid i offentlig regi bør avvikles" skrev Frp på Stortinget i innstilling til statsbudsjettet for 2008.

  • Frp vil fjerne likestillingsloven. Frp vil fjerne likestillings- og diskrimineringsombudet
  • Frp er mot kvotering av kvinner til styrene, som er innført for å bryte ned noen av de mest mannsdominerte bastionene i Norge

  • Frp synes kontantstøtta er en helt super oppfinnelse - samtidig som vi veit at dette først og fremst er et virkemiddel for å holde barn hjemme fra barnehagen og mor hjemme med barn framfor å delta i yrkeslivet

Lista er lang og vond. 25 prosent av norges befolkning stemmer på dette partiet. 

Vi trenger noe mer enn én kvinnedag i året for å få gjort noe med slike holdninger. 

2020 - en arveavgift?

"Arveavgift". Bare ordet er nok til å få krampe. I beste fall høres det ganske treigt ut. I verste fall ganske dyrt. Noen kaller arveavgiften en "skatt på død". Haha. 

Og hvor lite man enn måtte elske arveavgiften, så kommer man ikke unna at arveavgiften har en viktig funksjon. Arv er nemlig en av de største årsakene til at forskjellene forblir store. Rikdom går i arv. Stor arv er med på å sementere forskjellene mellom folk og opprettholde klasseskiller.

Derfor finnes det arveavgift, for å redusere forskjellene. 

Det er i all hovedsak en avgift for de rike. Jo mer arv, jo mer avgift. For en moderat arv på rundt en million kr. betales det i dag håndterbare førti tusen kroner i arveavgift. For en arv på ti millioner betales det i dag rundt én million kr. i arveavgift. For en arv på 100 millioner betaler arvingene i dag en arveavgift på nesten 10 millioner kr. 

På samme måte som formuesskatten. Det er også en klasseskatt. Formueskatten er i dag en skatt for de rikeste. De som har under 470.000 i formue slipper formuesskatt, og hus og hytter verdsettes mye lavere enn markedsverdi. Men de 32 rikeste i Norge betaler rundt 800 millioner i formuesskatt i året. 

Og derfor vil det å fjerne arveavgiften være det samme som å subsidiere de aller rikeste arvingene med svært store verdier. Å fjerne formuesskatten vil være det samme som å gi de rikeste i Norge (se lista over hvem det er her, side 3) i snitt 25 mill kr. hver i året rett i lomma. 

Og derfor synes jeg at næringsminster Trond Giskes såkalte 2020-gruppa (ja, det utvalget som kronkrins Håkon måtte ut av, ja) er herlig politisk ukorrekt.

Utvalget skal bestå av såkalte "yngre ledere". Men først og fremst preges gruppa av mye nedarvet moro. 

Milliardarving Cecilie Fredriksen, datter av skatteflyktning og mange milliardær John Fredriksen, er med i utvalget. Milliardarving Ole Robert Reitan, sønn til REMA-Reitan, er med. Olav H. Selvaag, er med, arving til Selvaag Gruppen. Thomas Wilhelmsen er med. De fleste på lista lista har milliardformuer. Mange av dem er arvet. 

Derfor er det ikke vanskelig å være kritisk til denne gruppa. For hva i all verden kan disse milliardærene, disse arvingene, ha felles som politisk  prosjekt? 

Fjerning av arveavgiften og formuesskatten er begge deler klassiske høyreprosjekter (som Høyre forøvrig aldri har fått gjort noe med, faktisk er det den rødgrønne regjeringa har gjort det som Høyre burde gjort for mange år siden, nemlig å øke bunnfradragene - som er bra for folk flest - og gjøre skatten skarpere for de som har mest). 

Som en slags trøst kan man kanskje nevne at gruppen "ikke (skal) komme med anbefalinger til strategier eller tiltak" i følge oppdraget.

Altså har Giske opprettet en prateklubb på milliardærnivå. Sikkert morsomt. Men hva er da vitsen? Herlig, politisk hjelpesløst på sitt vis. 

Jeg ser likevel noen glimt av lys bak ideen om gruppen. 

Det som teller positivt, er at om dette ikke er framtidens ledere så vil de hvertfall være ledere i framtiden. De vil jobbe i og eie store bedrifter i årene som kommer.

Og store bedrifter tar store avgjørelser. For å få til samfunnsendring må de store bedriftene være med. Om Giske har en næringspolitisk plan, så er det bra å ha med seg de store bedriftene. Og man kan mene hva man vil om medlemmene, men at de fleste av dem er praktikere, er ikke til å komme forbi. Dette er eiere, styremedlemmer, operative folk som ukentlig tar stilling til veivalg og praktiske problemstillinger. Om Giske har en plan så sitter gruppa på viktig operativ kunnskap som kan bli nyttig. 

Nå gjenstår det bare å lage en plan. 

Da bør Giske ta et dypdykk i de enkelte arbeidsprogrammene til de partiene han er i regjering med. Her finnes det mange gode gjennomtenkte ideer og prosjekter, foretatt i skjæringspunktet mellom mellom prinsipper og praktikk.

Og ikke minst fordi det er i arbeidsprogrammene man finner prosjekter og planer som er sprunget ut av demokratiske prosesser, ikke vedtatt av en håndfull styremedlemmer som først og fremst får bestemme fordi de har penger og arvet makt. 

fredag 5. mars 2010

Samfunnsutvikling

For mange er konkurranse og samfunnsutvikling to sider av samme sak. Økt konkurranse betyr mer velferd, større kake og lykkeligere liv for flere. 

Dette er teorien.  

Det er egentlig bare én ting som viser at dette er feil. Og det er virkeligheten. 

Det er jo ikke slik at vestlige land som er mer til høyre, mer liberaliserte og mer konkurranseutsatte gjør det økonomisk bedre enn andre land (se for eksempel Peter Linderts bok "Growing Public" som dokumenterer dette bra). Det blir ikke mer samfunnsutvikling jo mer høyrepolitikk man fører. 

Snarere tvert i mot. 

Et godt eksempel er den norske skolen. Nasjonale utdanningspolitiske mål trues konstant. For å unngå taperstempelet må skolene tilpasse seg nasjonale og internasjonale testregimer, som betyr at nasjonale læreplaner som styringsdokument er svekket (herregud, opplæringslovens formålsparagraf er så vakker, du må lese den).

PISA-undersøkelsene betyr at skolene må konsentrere ressurser og aktivitet mot fag som elevene skal testes i. Pedagogisk må skolene bruke kreftene på å forberede elevene på tester. Liberalismens grep om skolen har skapt en ensretting der det pedagogiske mangfoldet er truet. 

Kort sagt: Markedet trumfer samfunnsutviklinga. PISA trumfer skolens formålsparagraf. 

Noe av det samme skjer i sykehusene i dag. Her finnes det en genial oppfinnelse som heter prioriteringsforskriften. Det tilsvarer skolen forsmålsparagraf. Forskriften forteller noe om hvilke pasientgrupper og hvilke diagnoser politikerne mener skal prioriteres først på sykehusene. Det som er smart med en prioriteringsforskrift er at politikere sier noe om hvem og hva, og hvis folk ikke er happy med dette kan de finne seg andre politikere. Det er selvsagt ikke et perfekt system. Men det er det beste vi har. Det er demokratisk. Det er så rettferdig det kan bli. Alternativene er verre. 

Og nettopp derfor blir jeg forbanna når jeg veit at prioriteringsforskriften daglig trumfes av stykkprissystsmet i helsevesenet, som baserer seg på logikken at de mest lønnsomme pasientene tas først. Jo flere lønnsomme pasienter som behandles, jo mer penger tjener sykehusene (og jeg som trodde sykehusene skulle tjene folket). 

Stykkpris betyr at jo mer kompliserte diagnoser sykehusene rapporterer (enten det er fakta eller ikke), jo mer penger tjener de. Stykkpris betyr at det er et press på ansatte å tenke penger framfor pasienter. Med Høyre i regjering var hele 60 prosent av budsjettene til sykehusene basert på stykkpris. Nå er andelen på 40, og den skal etter planen ned til 30 i forbindelse med samhandlingsreformen. 

Verden går sin skakke gang. Ikke alltid framover. 

Veldig skjemavelde?

Det brukes 54 milliarder kroner i året på skjemaer. Dette er langt i fra godt nok, tordner Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Petter Haas Brubakk, direktør for næringspolitikk i NHO. 

Hjelpesløse Høyre tar ballen og ber om epost fra folk som har vært utsatt for et skjema... 

Er 54 milliarder mye? Det høres mye ut. Men sammenliknet med hva? Sammenliknet med at vi ikke har rapporteringer i det hele tatt? Hvor kommer dette tallet fra? Og hva slags skjemaer dreier dette seg om? 

Tallet er hentet fra "Utvikling i næringslivets adminstrative kostnader", en rapport laget for regjeringen av konsulentselskapet Rambøll. Det er ingen grunn til å tro at det er noe feil med tallet. Det baserer seg på rundt 200 intervjuer med bedrifter, samt ekspertvurderinger av kostnader knyttet til forskjellige skjemaer. 

Det er heller ingen umiddelbar grunn til å hisse seg opp over dette beløpet. Rapporten viser at størstedelen - 37 av de 54 milliardene - er knyttet til bedriftenes utgifter til regnskap, bokføring og skatt. 

Det skal fortsatt være regnskap i dette landet. Og det skal være bokføring. Og det skal være skatt. Og de tre henger sammen. Så lenge det ikke er opp til selskapene selv å bestemme hvor mye de skal betale i skatt må det finnes ett eller annet rettferdig og sammenliknbart grunnlag med andre bedrifter for hvor mye skatt de skal betale.

At NHO er mot skjemaer betyr at de i hovedsak er mot kostnadene til bokføring og regnskap. Det er det fullt mulig å mene, men jo større munnen blir, jo lettere blir det å mistenke NHO for å bruke kampen mot skjemavelde som en politisk brekkstang for noe større, nemlig å ville sluntre unna skatt. Fordi Den Store Skjemautgiften for NHos medlemsbedrifter er bokføring og regnskap. 

Ta en titt på skjemaene som er nevnt i rapporten. I tillegg til skatt, regnskap og bokføring er det det som slår meg at de fleste skjemaer er der fordi det er en grunn til det. 

Det dreier seg om deklarering av kjemiske produkter, om apotekenes narkotikaregnskap, fellesskjema for de som vil søke bygdeutvikingsmidler fra fylkesmannen og Innovasjon Norge, offentlig statistikk, rapportering om kollisjon med fugler til sivil luftfart (hålreit, den kunne kanskje vært strøket...ville gitt en innsparing for næringslivet på 30.000 kroner i året), almenngjøring av lønnsavtaler, søknad om bidrag til tannlegebehandling og så videre. Utenom Finansdepartementet er Arbeidsdepartementet en av de største skjemapusherne. Det er innført tolv nye skjemaer for arbeidsgiverne de siste tre årene, viser rapporten. Alle er knyttet til HMS i bedriftene. 

Jeg forsvarer ikke alle skjemaer. Men jeg forsvarer at når man skal søke om penger fra det offentlige, så må det være skjemaer slik at søkerne kan behandles nogenlunde likt. Når man skal dokumentere hva man har gjort, så må det lages rapporteringer. Jeg er for bokføring og godkjente regnskap. Jeg er for at det samles inn statistikk i dette landet. Jeg er for HMS. Jeg tror at grunnen til at ingen - spesielt ikke høyresida - får gjort noe med skjemaveldet er fordi de skjønner at det egentlig ikke går.  

Men mye kan sikkert gjøres gjennom å digitalisere skjemaer. Jeg er for at man kutter ut dobbeltrapportering, blant annet oppgis det i dag flere ting til SSB som kunne vært hentet rett ut av ALTINN. 

Her jobbes det, og vi er kommet litt på vei. Teknisk Ukeblad skriver for eksempel at elektronisk forvaltning sparer næringslivet for 72 millioner kroner hvert år. Ikke store penger, men det er da noe. OECD-rapporten "Government at a glance" (kortversjon) plasserer Norge blant de tre fremste landene på å tilby offentlige tjenester elektronisk, og nordmenn ligger helt i tet på bruk av e-forvaltingstjenester.

Og det er sikkert mulig å gjøre mer på nett. 

Men det er ikke dette NHO sier. De sier "54 milliarder". 

Og når det er dette tallet som blir løftet høyt, og når man samtidig vet at to tredjedeler av utgiftene knyttet til rapportering dreier seg om regnskap, bokføring og skatt... 

Da er det lett å bli forledet til å tro at det egentlig finnes en annen agenda. 

torsdag 4. mars 2010

Pell deg av veien

Frp har nettopp foreslått i Stortinget at det skal bli forbudt å yte offentlige tjenester til personer som går i burka eller niqab.

"Forby offentlige tjenester til folk som går med burka eller niqab".

Smak litt på det.

Ikke minst tenk litt på hvordan det skal gjennomføres i praksis.

Forbud mot alle offentlige tjenester, liksom?

Dette betyr at kommunen ikke kan selge vann til noen som går i burka eller niqab. Kan ikke hente søpla hos noen som går i burka eller niqab. Kan ikke selge trikkebillett til noen som går i burka eller niqab.

Kan ikke selge kommunal kinobillett til noen som går i burka eller niqab. Kan ikke feie pipene til noen som går i burka eller niqab. Kan ikke selge strøm til noen som går i burka eller niqab. Politiet kan ikke etterforske kriminalitet begått mot noen i niqab eller burka.

Staten kan ikke gi helsetjenester til noen som går i burka eller niqab. Kommunen kan ikke hente noen med sykebil som går i burka eller niqab. Kan ikke passe barn i barnehagen til noen med burka.

Skal personer med burka eller niqab i det hele tatt ha lov til å gå på offentlige veier?

Jeg regner med Frp-byrådet i Oslo allerede er i ferd med å lage retningslinjer for hvordan dette er tenkt gjennomført i praksis.

Hva slags strømkrise?

Strømprisene har vært meget høye i en periode.

Spørsmålet er: Hva gjør vi? Skal vi egentlig gjøre noe? Er ikke dette bare et tegn på at vi bruker for mye kraft i forhold til det anleggene kan produsere?

Jo, og derfor er kraftspørsmål så utrolig vanskelige. For å vite hva slags tiltak som hjelper mot strømkrisa, bør man spør seg to spørsmål:

  • Hvor er det egentlig krise? Er det en nordisk krise, en norsk krise eller en midt-norsk krise?
  • Hva slags krise: Er det en utbyggingskrise? En kapasitets- og overføringskrise? Er det en forbrukskrise? Eller er det en reguleringskrise?
Minervas redaktør Nils August Andresen skriver for eksempel i et tidligere svar til meg at problemet er området Norden, og problemet er at det er for lite strøm.

Det blir for lettvint.

Ta for eksempel spørsmålet om "for lite strøm". Om jeg er sur bare fordi jeg ikke får min tredje sjokolade, så trenger det ikke nødvendigvis skyldes "sjokoladekrise". Avhenger litt av øynene som ser, tenker jeg.

(Og det er jo litt morsom at en presumptivt markedsidealist mener at problemet er "for lite tilbud", framfor at "prisen er for lav", haha).

Og hva med Norden? Er det egentlig Norden som er problemet?

Det er riktig at Norden, hvertfall i perioder, er et importområde for strøm. Men hvorfor Norden, egentlig? Hvorfor ikke verden? Eller Midt-Norge?

Årsaken er vel at det eksisterer en skrivebordsidé om et felles nordisk kraftmarked.

Men det er en idé som bare er bare sånn passelig i live: Rundt halvparten av all strøm i Norden omsettes gjennom strømbørsen NordPool. Halvparten gjør det ikke. Ingen kan med hånden på hjertet uansett si at strømmen flyter fritt mellom de nordiske landene. Linjene mellom for eksempel Norge og Sverige, eller Norge og Danmark er jo bare noen pjuskete strå, som ikke tar store kapasiteten (det ser man blant annet av Østlandet hadde mye lavere priser enn Sverige de siste ukene).

Selv ikke i Norge har vi ett strømmarked. Hvertfall kan man ikke mene det, om det er strømkrise i Midt-Norge. I Norge er linjenettet mellom regionene for puslete til å kunne få til reell flyt. I Sverige har de til sammenlikning én, felles strømpris for hele landet.

Ta en titt på figuren under. Den viser hvor mye strøm (Mwh/h) som gikk over de forskjellige grensene i forskjellige kraftregionene mellom klokka åtte og ni på formiddagen den 22. februar i år (figuren er tyvlånt fra Harald Stanghelle i Rana Utviklingsselskap).









Figuren viser egentlig bare én interessant ting, nemlig at det ikke er noen strømkrise i Midt-Norge (22. januar var den tiden hvor reservekraftstrømprisen var på over elleve kroner). Figuren viser at Midt-Norge eksporterte kraft både til sør og nord, samtidig som de selv nesten ikke importerte noe fra Sverige i samme tidsrom. Regionen var nettoeksportør av kraft samtidig som prisene var på sitt aller høyeste.

Hvorfor det skjer? Har ikke peiling.

Ingen skjønner helt hva som foregår. Men det er sånn det virker. Det pumpes strøm ut av Midt-Norge, samtidig som prisene går i været. Mens strømmen burde strømme inn i regionen.

Figuren viser også at importen fra Sverige til Midt-Norge i tidsprommet var lite, blant annet fordi atomkraftverkene er nede. Men hvorfor er dette vårt problem? Er vi ikke selvforsynte med strøm?

Jo. Og mer til.

Det figuren ikke viser, er at Norge det siste året (feb-feb) i sum har vært en netto eksportør av kraft. Vi mangler ikke kraft. Vi selger kraft til utlandet. De tallene jeg har, forteller at åtte av 131 produserte GWh har vi solgt til utlandet. Fra juni til desember var Norge netto eksportør av kraft. Året før (feb-feb) var vi med unntak av de siste to-tre ukene netto eksportør hver eneste måned i et helt år.

Så heller ikke Norge mangler kraft.

Hva er det da vi vet?

Det vi kan være sikre på å vite, er at norske vannmagasiner tappes til bunns for å sikre strømeksport til utlandet. Det skyldes markedstenkinga, punktum finale. Jeg hadde gjort det samme sjøl, om jeg hadde eid et vannkraftverk. Bra for selskapet.

Men ikke bra for norske forbrukere.

Problemet oppstår når regnet ikke kommer (som på Vestlandet nå), og de nedtømte vannmagasinene snart er skrapa. Det har vært snakk om at Bergen må slukke lysene.

Hva gjør vi?

Hvertfall to ting bør gjøres.

Situasjonen med spekulasjon rundt fyllingsgraden kan unngås ved å sette tøffere krav til fyllingsgrad i bassengene, som blant annet SV har foreslått i Stortinget tidligere. Økte krav til fyllingskrgad skaper ikke mer strøm, men det gir mer forutsigbarhet og mer stabile priser over tid. Og det gir en større buffer med vann som kan brukes i spesielle perioder med lite regn. Mindre voldsom nedtapping av magasinene er også bra for naturmiljøet i de oppdemmede dammene.

Og det norske strømforbruket ("for mye sjoko") må kuttes gjennom energisparing. Fortsatt er det mye å hente, både i husholdninger og i industrien.

onsdag 3. mars 2010

Kraftverk

Noen ganger har man bare verk. Og noen ganger har man kraftverk.

Et oppslag i Nationen i dag forteller at kommunale salg av kraftselskap ikke har vært god økonomi, og en forsker mener at politikerne blir lurt av dårlige råd fra konsulentselskaper.

Når vi vet at det oftest er høyrefolk som selger ut kraftselskaper, så understreker det egentlig bare for meg at enten er høyrefolk ikke så smarte. Eller så styres de av blind ideologi.

Begge deler er ille, men det siste er sannsynligvis det mest riktige.

Fra artikkelen:

Det er seniorforsker ved Agderforskning, Roger Normann, som har regnet på de økonomiske konsekvensene da Kristiansand kommune solgte brorparten av aksjene sine i Agder Energi.

Sammenlikningen av verdiutviklingen på aksjene, kontra verdiskapningen der salgssummen ble investert (Stiftelsene Cultiva og Sørlandets kompetansefond), viser et nedslående resultat: Kristiansand kommune har tapt mellom 1,6 og 2,4 milliarder kroner.

– Regnestykket er fra 2006. Jeg er sikker på at tallet er mye høyere i dag, sier Normann, som mener de 11 kommunene som ikke solgte seg ned eller ut av Agder Energi bør være veldig fornøyde med beslutningen sin.

I dag er tapene for kommunene som solgte enda verre, særlig for de som puttet salgssummen i fond heller enn å beholde krafteierskapet sitt. Beregningene fra 2006 viser et gap på mellom 3 og 4,8 milliarder kroner, når en sammenlikner verdiutviklingen på det å selge eller ikke.

Men det er nok verre en som så:

– Dette regnestykket er dessverre fra før finanskrisen, mens kommunene fremdeles var med på den enorme veksten i aksjemarkedet. Bildet er mye, mye verre nå. De kommuner som har solgt eierandeler i kraftselskap, for å sette det i andre aksjer, har tapt enormt. Uansett hvor i Norge du ser, så er dette bildet, sier han.

Normann har også tittet nærmere på hva som er årsakene til at noen kommuner selger krafteierskapet sitt, mens andre ikke gjør det.

Mens svært mange kommuner i Agder solgte sine kraftaksjer i Agder Energi, har kommunene
i Rogaland stort sett beholdt sine i Lyse Energi.

– I Agder ble det sagt at det var en veldig stor risiko å eie kraftaksjer, og at det ikke var naturlig for kommunene å eie disse. I Rogaland ble eierskap derimot ansett for å være en viktig motor for kommunen, forklarer Normann, som har studert alt skriftlig materiale fra salgsprosessene i Agderfylkene, og funnet en fellesnevner:

– Konsulentselskapene mente i hvert tilfelle at kommunene burde selge, og at de ble tilbudt en god pris. De som var opptatt av å hente inn ekstern kompetanse fikk altså veldig dårlige råd, sier Normann, og påpeker flere lugubre forhold, som at det nå fallerte konsulentselskapet Arthur Andersen var rådgiver for kommuner som solgte, mens de var revisor for, og solgte konsulenttjenester til, kjøperen.

Kommunene som slapp konsulentene nærmest, er de som har solgt seg hele eller deler av eierskapet.

– Jeg trekker det så langt som å si at de ble lurt. Det var mange milliarder kroner i spill, og mange profesjonelle aktører med en klar agenda om hva kommunene burde gjøre, forteller Normann.

I skillet mellom kommuner som har holdt eller solgt krafteierskapet sitt, er han ikke i tvil om hvem som er vinnerne.

– Jeg tror mange kommuner har sett fristelsen i å få en stor sum på konto, og det er få kommuner som ikke har gode tiltak å bruke pengene på. Men det er de kommunene som har sett verdiene over tid, i et generasjonsperspektiv, som vil vinne på det, sier Normann, som håper salgsbonanzaen nå er slutt.

I 2005 ble det diskutert om enda flere Agder-kommuner skulle selge seg ut av Agder Energi, og da gikk Kristiansand kommune ut og sa de i så fall ville kjøpe aksjene.

– Den type initiativ er kanskje vitnesbyrd på at kommunen ser at man ikke skal eie mindre i lokale kraftselskap, sier Normann.

Frihetsrøvere på heltid

"Det er frihet og ikke likhet som har vært inspirasjonskilden i vestlig kultur, og hele vestens historie har vært en søken etter frihet” (Christopher Dawson)

Dette flotte sitatet er gjengitt på Høyres Torbjørn Røe Isaken sin blog, og skal vel være en slags påminnelse om at det er høyresida som eier frihetsbegrepet.

Nuvel.

En ting er den feilaktige påstanden om at venstresidas vil at alle skal være like. Det er jo bare vrøvl. Det er jo høyresida - ikke venstresida - som ønsker å putte flest mulig folk i uniformer.

Men venstresida har et krav om like muligheter. Og det er her venstresidens frihet er så sterk og fin.

Og neste gang høyresida roper om at venstresida tar friheten fra folk, skal jeg slå dem i hodet med datalagringsdirektivet. SV har vært, er og kommer til å stemme mot datatlagringsdirektivet når det kommer til Stortinget en gang til høsten.

Det som skjer nå, er at Høyre antakelig er i ferd med å svelge datalagringsdirektivet (Aftenposten papir). Det betyr ikke bare at Høyre ikke er til å stole på, men at de er i ferd med å sette EU-lojaliteten høyere enn prinsippet om den liberale frihet, om at vanlige folks frihet, at vanlige folks bevegelser på telefoni og internett likevel skal kunne overvåkes uten å være mistenkt for noe.

Det er frihetsrøveri, med hilsen fra Høyre.

Det som gjør meg forbanna er at det er ikke første gang at Høyre tar friheten fra folk. Det er et mønster.

Når man ser på hva de konkret gjør, er høyresida frihetsrøvere på heltid:
  • Høyre vil kutte i skatter (til de som har mest fra før). Disse skattekuttene betyr mindre penger til offentlig velferd. Til sammen utgjør Høyres forslag om kutt i skatter mellom 15 og 17,7 mrd. kroner i året. 15 mrd kr kunne finansiert rundt 30.000 årsverk i offentlig sektor; lærere, sykepleiere, omsorgsarbeidere og barnehagepersonell.
  • Høyre vil gi de største skattegavene til de som har mest fra før. En person som tjener 150.000 kr. vil få 800 kr. i skattelette i året med Høyre . En inntekt på 400.000 kr vil gi 2.480 kr i skattelette. De aller rikeste vil på sin side få en gjennomsnittlig skattelette på nærmere 25 mill kr, og mange av dem slutter sannsynligvis å betale skatt. Stein Erik Hagen vil få rundt 13,8 mill kr. i skattelette hvert år i fire år.
  • Høyre vil svekke retten til fast jobb for folk flest, ved å styrke arbeidsgivers rett til å gi midlertidige stillinger. De vil børsnotere Posten og konkurranseutsette NSB, som betyr økt press på de ansattes jobbsikkerhet.
  • Sentrale krefter i Høyre vil svekke sykelønnsordningen, som er det samme som å fortelle syke folk at de egentlig bør komme seg på jobb.
  • Høyre vil ”stille strengere krav for trygdeytelser og sosialhjelp”.
  • Høyre vil at en stor del av norsk, offentlig eid vannkraft kan børsnoteres og selges ut. Det at faste, årlige inntekter i statskassa (til barnehager, skoler og sykehus) forsvinner, i bytte mot ett, stort beløp i ett år. Når disse pengene er brukt opp betyr det færre og dårlige offentlige tjenester for folk flest.
  • Høyre vil åpne for en rekke privatskoler med offentlig støtte som tas fra den offentlige fellesskolen og dermed svekker denne. De vil styrke private sykehus, på bekostning av
    offentlige sykehus. Det innebærer en privatisering av sentrale velferdsoppgaver som gradvis skyver Norge mot et samfunn fra et sted hvor alle skal ha like muligheter, til at det er lommeboka som bestemmer.
  • Høyre vil starte oljeboring i områdene utenfor Lofoten-Vesterålen, som truer fiskeriene og er en brems for å få Norge over i en mer klimavennlig retning.
  • Høyre er for forurensing og mot å øke bompengene i rushtida i byene, for å redusere biltrafikk og miljøutslipp og gi mer penger til kollektivtrafikken og sykkelstier. De vil prioritere hundrevis av milliarder på økt biltrafikk og fire felts motorveier over blant annet Haukelifjell og Dovrefjell framfor for å satse på lyntog.

Høyre seiler nå fram på meningsmålingene. Det er selvsagt hyggelig for dem. Men det seiler under falsk flagg.

De er ikke frihetsforkjempere. De er frihetsrøvere på heltid.

tirsdag 2. mars 2010

Strømkriseprisene

Det er når strømprisene stiger til umenneskelige høyder, når statsråder løper rundt og vifter med henda og opposisjonen hyler seg til nye uanstendige høyder og ingen tar ansvar for totaliteten at jeg tenker: Hvor ble det av anorakkene? Hvor var det egentlig det butta? 

Eller sagt med andre ord: Hvem i helvete har egentlig skylden for dette?

Arbeiderpartiet?

Høyre? 

Begge to? 

Feil.

Det var professoren som gjorde det. 

Einar Hope ble født i 1937, er tidligere professor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole og er en av landets ledende forskere innenfor områdene konkurranse- og reguleringsteori og energiøkonomi. Han omtales som "energilovens bestefar", for hans "pionerarbeider innenfor kraftøkonomi og kraftprising, arbeider som senere ledet til ny norsk energilovgivning og markedsbasert kraftomsetning" som det heter på Wikipedia.

Energiloven, ja.

Energiloven av 1990 besto kort fortalt i at strøm gikk fra å være infrastruktur til å bli en vare, med økt konkurranse innen kraftproduksjon og omsetning. Før var gjerne kraftselskapet eid av en kommune eller et fylke. Strømprisene ble satt av politikerne, for en lengre og forutsigbar periode for innbyggerne. Nå fastsettes stadig nye priser med få sekunders mellomrom som en løpende funksjon av produksjon og forbruk. 

Den største praktiske endringen for folk flest har vært mye mindre prisstablitet.

Og når det er markedsfilosofien som gjelder blir det smartere å selge strøm til utlandet heller enn i Norge, som gjør Norge til en storimportør av utenlandske kraftpriser. Det betyr at de som kan betale mest (storkunder, industrien, oljeanlegg) stør først i køen, og presser opp prisen for alle oss andre. Og det er store penger å tjene for kraftselskapene på å kjøre vannmagasinene langt ned når det er gode tider, som gjør at noen magasiner plutselig risikerer å stå tomme etter noen uker når den forventede nedbøren ikke kom. Det merker vi spesielt i perioder som nå, med kalde vintre og lite nedbør til kraftmagasinene på Vestlandet.  

Det er kort fortalt ikke et perfekt system, for å si det sånn. Jeg er usikker på om Energiloven av 1990 egentlig var et framskritt i det hele tatt. 

Så derfor leser jeg med smale øyne en bok som heter "Konkurranse i samfunnets tjeneste - festkrift til Einar Hope".

Det er en bok gjennomsyret av hyllester, ikke bare til good ole' Hope i anledning at han takket av fra instituttet ved NHH i 2004, men til perspektivet om at økt konkurranse i strømmarkedet betyr økt velferd, med modeller som viser at privatisering og konkurranseutsetting er bra, og en hyllest til De Frie Markeder (hadde jeg ikke hatt et grunnleggende positivt menneskesyn og vært en beskjeden gutt fra Sørlandet ville jeg beskrevet boken som 'skrevet for idioter, av idioter, om en tosk' [takk, mamma og pappa, for min gode oppdragelse]). 

Einar Hope var sentral i kulissene for å få til en ny energilov. Jeg siterer fra boka (side 12): 

"Einars interesse for energiøkonomi kan spores tilbake til begynnelsen av 1970-tallet (...) I sine energiøkonomiske arbeider gav Einar en rekke dyptgående analyser av  hvordan det regulerte kraftmarkedet kunne tenkes erstattet av et markedsbasert system for kraftomsetning. Hans faglig baserte analyse av argumentene for en overgang til mer marked og mindre regulering fikk etterhvert stor innflytelse (...) og sto sentralt i den avreguleringen av energisektoren som ble gjennomført med energiloven av 1990. Det er selvsagt aldri enkelt å fastslå med sikkerhet hva som er de avgjørende årsaksfaktorer bak gjennomføringen av konkrete praktiske reformer, men at Einars faglige og saklige argumentasjon var en av de viktigste, kan det ikke herske noen tvil om". 

Nå er det politikere og ikke professorer som vedtar politikk. Det politiske ansvaret ligger hos politikerne.  

Men ideer om og argumenter for politikk må komme fra et sted. 

Og Hope var tydeligvis en av premissleverandørene. Ikke bare en av dem. En av de viktigste, i følge boka. 

Og det er da jeg må spørre meg selv: Var Einar Hope så dum at han trodde at han i dette spillet bare var en nøytral økonom og en fagmann og ikke noe annet? En person som bare kommer med objektive observasjoner og riktige anbefalinger, frikoblet fra politikk? En slags deus ex machina?

Det gjør ham i såfall så naiv at han er farlig for samfunnet. 

Eller var han en kynisk spiller med en klar politisk agenda, som under et dekke av professortittel kunne se sitt opus dei gjennomføres, som en dirigent som har sitt orkester under sin dirigentstokk?

Det gjør ham ikke mindre farlig. 

Ikke desto mindre ble Hope i 2007 utnevnt til ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for hans samfunnsgagnlige virke. 

Sukk.

Håpløst.