Skjønnhetskonkurransen

Tenk deg en skjønnhetskonkurranse. Masse flotte deltakere som stiller seg forventningsfulle, besluttede, bestemte. Med ett mål for øye: Å vinne. Nå skal alle forberedelsene, all tiden som er brukt i forkant, endelig gi uttelling. 

Og så er det bare én som vinner - og mange som ikke vinner. 

Tårer, skuffelser, sinne.

Men - håpet er ikke ute! 

Tenk deg at samtidig det finnes et kontor, hvor alle som som ikke vinner kan komme og klage på dommerne. Kontoret har myndighet til å gi dommerne bøter, og til og med omgjøre avgjørelsen. 

Tror du dette kontoret har mye å gjøre?

Ja, det har det. 

De fleste tapere i en skjønnhetskonkurranse vil jo gjerne mene at de er skjønnest. Det ligger litt i sakens natur; ellers hadde vel neppe deltatt. Og dessto større blir overraskelsen over at de tapte. "Her må det da være noe feil?" 

Dette kontoret finnes i virkeligheten. 

Det kalles for KOFA. Det står for Klagenemnda for Offentlige Anskaffelser, og er et sted hvor alle som tapte et anbud kan klage på den kommunene eller etaten som har kjøpt noe på anbud. 

Og det klages. 

I 2008 kom det inn 224 saker, mens det til sammenlikning kom inn 155 saker i 2007. De har stadig fått mer penger over statsbudsjettet, fordi det blir bare mer og mer å gjøre. 

Samtidig er de alle fleste av sakene grunnløse. 75 prosent av sakene blir aldri noe av; enten fordi de blir avviste fordi det ikke er noe i dem, eller at de blir undersøkt, og det blir konkludert med at det ikke er gjort noe galt. 

Så er det selvsagt noen fordeler med KOFA. Den mest umiddelbare er at det er et hyggelig kontor som tar i mot sure tapere, og snakker pent med dem slik at rettssak kan unngås. Det er jo selvsagt positivt. Selve formålet med KOFA er å "gjøre det mulig å løse tvister raskt og smidig, med lave prosesskostnader og på et lavt konfliktnivå", som det heter fra Fornyingsdepartementet. 

Likevel er KOFA sammen med Konkurransetilsynet et tegn på to ting i tiden.

For det første at hele lovverket for og organiseringen av offentlige innkjøp er med på å byråkratisere og kostnadsdrive offentlige sektor betydelig. En rapport fra Asplan (sitert i denne rapporten) forteller at anbudsbyråkratiet ofte kan øke kostnadene med så mye som ti prosent. 

For det andre at tilsyn og kontrollorganer er blitt en viktig vekstindustri. 

Dette henger sammen. Det har nemlig vært en overdreven tro på konkurranse av offentlige innkjøp, enten man snakker om veivedlikehold, sykehjem eller togtransport.

Og når noe ikke virker, kommer kravet om et nytt tilsyn på trappene. 

Og hvis det hele fortsatt ikke virker? 

Vel, da kan man jo alltids opprette et klagekontor.