Oh NHO!

Fordelen med NHO er at de er ikke så smarte.

Husker du da NHO kunne rapportere at staten vil tjene mellom 6 og 40 milliarder på mer konkurranseutsetting av offentlig velferd? Tull, sa ekspertene, og NHO sine rapportskrivere måtte seinere innrømme at de hadde gjetta.

Eller da de regna feil da de klaget på TV2 på den høye formuesskatten - og hadde attpåtil brukt en person som eksempel som ikke hadde betalt formuesskatt i det hele tatt. 

Eller da NHO-sjefen på fullt alvor at det skal "lønne seg å jobbe". 

Vent litt. 

Det skal vel lønne seg å jobbe? Ingen kan vel være mot noe sånt? 

Dèt er vel smart sagt? Det skal vel ikke være slik at det skal lønne seg å gå på trygd? 

Rolig nå. 

Det ligger noen skjulte forutsetninger bak påstanden til NHO, nemlig denne: At det er fullt mulig å velge fritt mellom trygd og arbeid.

Switch!

At det bare er å gå til NAV og si at "jeg føler meg litt slapp og jeg tjener ikke så bra, så gi meg uføretrygd".

Slik er det ikke. 

Det er lovpålagte, strenge medisinske kriterier for å få uføretrygd. Verken dovenskap, morgentretthet eller initiativløshet kvalifiserer ifølge norsk lov til uføretrygd. 

Man skal være sjuk.

Ingen kan selv velge uførestønad framfor å jobbe om de er friske. Folketrygdlovens krav til årsakssammenheng for å få uføretrygd er klar: "Når det skal avgjøres om det foreligger sykdom, legges det til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis". 

Og det viser også tallene. Faktum er at det er gæmlisene - de over 60 - som utgjør absolutt brorparten av de uføre. Av de uføre i Norge utgjør de over 60 nesten halvparten - over 45 prosent.

Uføre blant unge og middeladrende (fra 18 til 44) utgjør på sin side omlag ti-tolv prosent av alle uføre. Talla for dette finner du her.

NHO tar med andre ord feil (og jada, de finnes i Ap også). De som er uføretrygdede er i all hovedsak gamle og sjuke. 

Likevel fortsetter NHO, både med lite meningsbærende undersøkelser om at "halvparten av oss kjenner en trygdemisbruker"og sitater som at "den norske velferdsstaten vil knekke ryggen i nær fremtid dersom vi ikke gjør noe nå". 

At landet plages og pines av en uføreeksplosjon (noe vi ikke ikke gjør). 

Og løsningen for NHO er selvsagt å kutte i ytelsene. NHO-president Kristin Skogen Lund beskriver det som et "stort rom for forbedring i dagens trygdesystem" (nei, hun snakker ikke om å økte ytelsene, for å si det sånn). 

HVis NHO virkelig er interessert i få ned antall uføretrygdede, kunne de som ansvarlige arbeidsgivere kanskje lagt bedre til rette for eldre som i dag ikke greier å jobbe, men som ønsker det. 

Men det er ikke dette de sier. 

Det er ikke særlig smart. 

Regjeringens tiltak mot fattigdom og økte forskjeller (eller: Tre nyttårsønsker)

Det har blitt en etablert fortelling at regjeringen ikke gjør nok mot fattigdom eller mot økte forskjeller.

At en slik fortelling har etablert seg kan det være minst tre årsaker til: 

a) At det faktisk er sant; at regjeringen faktisk ikke gjør noe eller ikke gjør nok. 

b) At opposisjonspartiene ønsker å etablere en fortelling om at regjeringen ikke gjør noe eller ikke gjør nok

c) At journalistene og kommentatorene har gjort en dårlig jobb og ikke rapportert hele fortellingen 

La meg uten videre slå fast tre forhold: 

- At opposisjonen ikke synes regjeringen gjør en bra jobb vil av natur være riktig. Opposisjonen har ingen interesse av å fortelle at regjeringen gjør noe som er bra. Snarere tvert i mot: Den har egeninteresse i å fortelle at alt det regjeringen gjør, ikke er bra. Da er det regjeringens og kritiske journalisters fordømte oppgave å fortelle at de tar feil, om så er tilfelle. 

- Enten gjør regjeringen nok, eller så har journalistene og kommentatorene rett. Punkt a og c kan altså ikke begge være fullt ut riktige samtidig.  

- Om det skulle vise seg at regjeringen faktisk gjør noe som er bra, så er det i første rekke en kritikk mot journalister og kommentator, som har latt opposisjonen på Stortinget - framfor sitt eget kritiske blikk - skrive, tegne og definere fortellingen om regjeringen. 

Det springende punktet er dermed: Hva er sant? Hva har regjeringen faktisk gjort av tiltak mot fattigdom og mot økte forskjeller? Og er det godt nok? 

Det er selvsagt et vanskelig spørsmål. Før jeg forsøker å svare på det, vil jeg stille spørsmålet på en annen måte: 

Hva mener DU skulle til for å få ned forskjellene? Finnes det ett, kanonisk tiltak? Eller er det summen av mange tiltak? Eventuelt hvilke? I hvilket omfang?

Tenk litt på det.

---

Regjeringas fattigdomssatsing hviler på tre pilarer: 

Arbeid
Det er kanskje kjedelig, og lett å glemme, men at folk har en jobb er kanskje den viktigste årsaken til reduserte forskjeller og at man ikke havner i fattigdom. Og i motsetning til det mange later til å tro, er ikke lav arbeidsløshet en selvfølge - det er bare å se til resten av kontinentet. Gjennom en aktiv motkonjunkturpolitikk sikret finansminister Kristin Halvorsen at Norge gikk gjennom finanskrisa med Europas laveste arbeidsløshet. 

• I Europa er arbeidsløsheten på 10 prosent - i Norge er den på 2,7 prosent.
  
• Spania har en ungdomsarbeidsløshet på 40 prosent -  Norge er den på 10 prosent

Hadde Norge hatt en arbeidsløshet på nivå med Europa ville omlag 200.000 flere mennesker vært uten arbeid. I dag er det rundt 70.000 ledige i Norge i følge NAV.  

At mange er i jobb er dobbelt bra, fordi Norge har i en europeisk sammenheng fortsatt små lønnsforskjeller. Det betyr at om man er i jobb så er sjansen for å havne i fattigdom svært liten. 

Offentlig velferd
Norge har relativt lave lønnsforskjeller. Men vi er også omtrent nederst på internasjonale skalaler over andel personer som lever i fattigdom, (se figur 6.6 i regjeringens perspektivmelding).

I dag brukes en angloamerikansk indikator - markedsinntekt - på fattigdom. Altså fattigdom ikke korrigert for velferdsstat. Men det er klart at gratis skole, utdannelse og sykehus har noe å si for fordeling.

Det interessante spørsmålet er dermed hvordan og eventuelt hvor mye velferdsstaten påvirker fordelinga og fattigdomsbekjempelsen. 

Det viser seg at det er en betydelig effekt. Når man tar hensyn til en omfattende skattefinansiert velferdsstat reduseres inntektsforskjellene i Norge med rundt 75 prosent, om man ser på forskjellen mellom de ti prosent rikeste og de ti prosent fattigste: Fra å være i et forhold til hverandre på 1:17 blir avstanden redusert til bare 1:4,5. Velferdsstaten er i praksis meget radikal omfordeling. Les mer om dette her.

Velferdsstaten er viktig for å bekjempe forskjeller og fattigdom. Regjeringa har jobbet langs to akser: 

1) Beholde og utvikle progressive skatter for de som har mest. Det viktigste regjeringa har gjort er innføring av utbytteskatt, som betyr en kraftig reduksjon i inntektsforskjeller fra 2006 (se figur 6.1D), sammen med at formuesskatten er økt for de som eier aller mest, mens de minste formuene er skjermet (les mer her om hva regjeringen har gjort på skattesida som styrker en god fordeling).  
 
2) Framfor å gi skattelette til de som har mest, slik høyrepartiene ønsker, har regjeringen bevisst beholdt og utviklet gratis eller billige velferdsordninger for alle, som gratis og god fellesskole, billig lege og gratis sykehus, gratis bibliotek, billig tannlege for barn og unge, billig barnehage, osv. De viktigste grepene regjeringa har gjort for å utvikle velferdsstaten er:  

- Barnehagerevolusjonen, hvor prisene er beholdt lave samtidig som vi har oppnådd full barnehagedekning.
- Det har blitt flere lærere, flere timer i skolen, og gratis frukt og grønt i skolen, gjennom at skolene har fått styrket sin økonomi med 41 milliarder kroner på fem år. 
- Mer penger til eldreomsorg gjennom at kommunene har fått styrket sin økonomi. 

Tiltak 
Den tredje pilaren er målrettede tiltak rettet mot fattige. De årlige bevilgningene til eksplisitte tiltak mot fattigdom er økt med 3,2 milliarder under den rødgrønne regjeringen (2009-tall), eller om lag 6.000 kroner per fattige (det er i følge OECD omlag 4,5 mill * 12 pst = 540.000 personer i Norge som lever for under 60 prosent av medianinntekten). 

Til sammenligning økte regjeringen Bondevik bevilgningene med 1,3 milliarder. I tillegg kommer økningen av minstepensjonen og andre lave trygder med il sammen nærmere 1,8 milliarder, slik at samlet bevilgning til fattigdomsbekjempelse er økt med 5 milliarder i de fire årene med rødgrønt styre.

Tabellen nedenfor viser styrkingen av innsatsen mot fattigdom i det enkelte år og samlet for de to siste regjeringene.

Bondevik-regjeringens fattigdomssatsing (mill. kroner) 

                                     2002     2003    2004    2005

Styrking                      309,5    400,5    239,0    328,8

Sum særlig satsing    309,5     710,0    949,0   1277,8

 

Den rødgrønne regjeringens fattigdomssatsing (mill. kroner) 

                                     2006      2007    2008    2009

Styrking                      861,4      709,5     391,1    1260,0

Sum særlig satsing     861,4    1570,9   1962,0   3222,0

Den særlige satsingen på tiltak mot fattigdom har mange elementer. Blant de viktigste er utvidelse av bostøtten og innføring av kvalifiseringsprogram for utsatte grupper. 

Andre viktige tiltak er blant annet målrettede arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp, en styrking av oppfølgingstjenester i bolig og andre tiltak for å forebygge og bekjempe bostedsløshet, tiltak for rusmiddelavhengige, tiltak for å forebygge og redusere barnefattigdom, tiltak for ungdom i risikosonen, økning av satsene i sosialhjelpen og styrking av frivillige organisasjoner og representanter for sosialt og økonomisk vanskeligstilte. 

I tillegg, altså, til økning av minstepensjonen for alle minstepensjonister til 2G (ca 150.000 kroner).  

Det store spørsmålet

Det store spørsmålet er: Er dette nok? 

Det skal ikke jeg alene bedømme. Makrotallene (se for eksempel figur 6.2 eller 6.5) for Norge viser at den stadige økende forskjellen vi så utfolde seg siden slutten av åttitallet ble brutt fra 2006, altså da den rødgrønne regjeringen la fram sitt første budsjett og det ble innført skatt på aksjeutbytte. 

Det man kan lese av tallene over, er i tillegg følgende: 

1) Regjeringen har stått for en forskjells- og fattigdomsbekjempelse som er mye sterkere enn noen høyrepartier noen gang har gjort, og sannsynligvis noen gang kommer til gjøre. Jeg husker fortsatt Bondevik som fjernet feriepengene til de arbeidsledige (de har vi forresten gjeninnført). Tabellen over viser at den rødgrønnes økning i ett år alene - 2009 - var omtrent på nivå med Bondevik II sin samlede økning på fire år. 

2) At de rødgrønne er tøffere på forskjells- og fattigdomsbekjempelse betyr ikke at den er perfekt. Men det betyr at kritikken fra høyrepartiene er meget hul - for ikke å si tidenes avledningmanøvre. Framfor å snakke egen politikk lever de fett på å snakke ned regjeringen.  Det har de sin fulle rett til å gjøre, selvsagt. Men det er å lure velgerne. Hva er Høyres tiltak mot fattigdom, foruten å stille strengere krav for trygdeytelser og sosialhjelp? Martin Kolberg har helt rett når han i Klassekampen 31.12 sier at høyresiden snart må begynne å vise kort: Hva er det de vil? 

3) Det må også være lov å si at tallene ikke fullt ut gjenspeiler den fortellingen som er etablert, og dermed ikke den fortellingen som norske medier forteller og gjenforteller når de snakker om regjeringens fattigdomsbekjempelse. Jeg skal aldri si at regjeringens satsing er perfekt eller tilstrekkelig, men det er ingen tvil om at tallene viser en vilje til satsing på mange områder - på et komplekst problem. Dette er ikke en kritikk av opposisjonen, men av journalister og kommentatorer, som jeg hadde forventet hadde hatt en mer edruelig tilnærming til saken enn å stensilere opposisjonens one-linere. 

For 2011 ønsker jeg meg derfor tre ting: 

- En fortsatt satsing fra regjeringen mot fattigdom og økte forskjeller. 

- En opposisjon som forteller hva deres plan er, framfor å dele ut stilkarakterer på sviktende grunnlag.

- Og en oppegående journalist- og kommentatorstand som er i stand til å skille skitt og kanel, i alle leire. 

Godt nyttår! 

Tre nye yppersteprester

Fra nyttår blir Hans Henrik Scheel leder av Statistisk Sentralbyrå (SSB). Scheel er utdannet samfunnsøkonom, og har bakgrunn fra Finansdepartementet. Han overtar etter økonomen Øystein Olsen, som blir ny sentralbanksjef. Olsen kommer også fra Finansdepartementet. Ny leder for Konkurransetilsynet blir Christine Benedichte Meyer, som er professor i økonomi fra Norges Handelshøyskole. 

Utnevnelsene illustrerer dagens økonomifag sin dominans i norsk politikk: Et fag som legger rammene for den økonomiske politikken, mye av velferdspolitikken og nesten all næringspolitikken. Jerntriangelet – de tre økonomtunge institusjonene Finansdepartementet, SSB og Norges Bank, legger tunge premisser og rammer for folk og politikere. Det økonomtunge Konkurransetilsynet er et av de mektigste næringspolitiske verktøyene vi har i Norge.  

At økonomer har slik makt skyldes troen – ikke minst blant økonomer selv – på at den teorien de bygger politikken på – såkalt nyklassisk teori – er både en korrekt og en upolitisk vitenskap. 

Faget er verken upolitisk eller korrekt. Faget fyller ikke engang kriteriene til en vitenskap. 

Et godt eksempel er økonomifagets læresetning om at offentlig sektor er en utgift, i motsetning til privat sektor som per definisjon skaper verdier. Finansdepartementet styres etter en udokumentert regel som sier at offentlig sektor per definisjon er 20 prosent dyrere enn private, bare fordi den er offentlig. Dette bryter blant annet helt med funnene fra den empirisk baserte boken "The Spirit Level, Why Equality is Better for Everyone" av Richard Wilkinson og Kate Pickett, som viser at små sosiale forskjeller mellom folk i et land og i et lokalsamfunn gjør at vi alle får bedre fysisk og psykisk helse, høyere levealder, mer tillit til hverandre og mer kreativitet. 

Tilsvarende styres Norges Bank etter den klassiske monetære regelen som sier at enhver ny oljepengemengde er en trussel for renta. Men hva da med investeringer i framtidsretta tiltak som faktisk bidrar til økt produktivitet og lavere renter – som forskning og innovasjon, kompetanse, utdanning og nytt maskineri, bedre energisystemer og lyntog mellom de største byene? Med Norges Banks enøyde økonom-blikk på pengemengden, uten å se på produktivitetseffekten, blir Norges Bank raskt en politisk aktør og en brems som jobber aktivt mot framtidsretta investeringer. 

I valget mellom en offensiv industriell satsing på ny fornybar teknologi og et markedsbasert kvotehandelssystem for klimagassutslipp har det økonom-tunge SSB i lang tid vært en pådriver for det siste. Helt i tråd med "den riktige lære", men er det riktig virkemiddel? Hva betyr det for tilliten og målsettingen til kampen for reduserte utslipp at vi gjør klimagassutslipp til et finansielt spekulasjonsobjekt? Og hva med det faktum at kvotehandel er en konstruksjon som er politisk høyst reversibelt fenomen – i motsetning til en produktiv satsing på utvikling og bruk av ny klimateknologi? 

Økonomer er dagens ypperstepresteskap. Som i alle religioner har disse prestene sin tro, sine innøvde læresetninger, sitt budskap å forkynne. Deres lære er som religionen basert på premisser som mangler tilstrekkelig virkelighetsforankring.  

Økonomene Scheel, Olsen og Meyer kan sikkert gjøre en god jobb i sine embeter, og vi ønsker dem lykke til i nye stillinger. Men de vil gjøre en enda bedre jobb om begynner å utforske alternativer til de enerådende sosialøkonomiske teoriene. For de finnes.

Artikkelen er skrevet sammen med samfunnsgeograf Tone Smith, og sto på trykk i Aftenposten 6.1.2011. 

Hva gjør vi med sykehusene?

Det er flere årsaker til at sykehusene er i hardt vær, men de fleste av disse årsakene kan spores tilbake til hvordan sykehusene er organisert: Som selvstendige foretak.

Det funker ikke i praksis.

• Kostbart: Det er et kostnadssluk ut av ville helvete. På ti år er helsebudsjettene fordoblet (vi bruker mer enn 100 milliarder kroner i året på sykehus - av hundre kroner du betaler i skatt går mellom 15 og 20 kroner til sykehusene).
  
• Uklare ansvarsforhold: Sykehusstyrene som ikke står til ansvar for folk i valg er delegert myndighet, og tar avgjørelser som regjeringen og helseministeren uansett må ta ansvaret for (statsråden er generalforsamling og setter budsjettrammene).
  
• Feilprioriteringer: Et kostbart og byråkratisk stykkprissystem (pengene følger diagnosen) fører til feilprioriteringer og sløsing, både ved at sykehusene ønsker å skape flere diagnoser og fikse flere folk som kanskje kunne greid seg uten reparasjon, og ved at de enkleste og mest lønnsomme pasientene tas før de som kanskje trenger hjelpen først.

Det er ingen hemmelighet at Arbeiderpartiet skapte dette monsteret, i den korte - men akk så overivrige regjeringsperioden i 2000-2001 (Stoltenberg 1).

Farskapet til monsteret har også betydd at det har sittet langt inne å ta selvkritikk, og innrømme at det har vært noe feil med modellen. Derfor står det i Soria Moria 2 at modellen med helseforetakene skal videreføres.

Likevel har SVs kritiske syn på helseforetakene gradvis presset seg fram. SV har ment at dagens ordning er sløsaktighet satt i system, og at vi fremfor et stykkprissystem heller burde gjøre de helsepolitiske proriteringene i en nasjonalhelseplan. Tiden har jobbet for vårt syn, av de ovennevnte årsakene. Derfor har regjeringen nå både blitt enige både om at vi innfører en nasjonal helseplan, og at helseforetakmodellen skal evalueres.

Det betyr ikke at alle svarene er på plass. Hva skal eventuelt erstatte helseforetaksmodellen? Hvordan skal sykehusene styres? Hvordan kan den folkevalgte styringen av spesialisthelsetjenesten gjenvinnes? Hvordan kan den lokale og regionale demokratiske forankringen forbedres?

Dette er en viktig debatt med foreløpig flere spørsmål enn svar.

Over nyttår arrangerer derfor SV et helsepolitisk seminar, med blant annet Tore Hagebakke (AP), Kjersti Toppe (SP), Laila Dåvøy (KrF), Geir-Ketil Hansen (SV), Direktør Lars Vorland og strategidirektør Finn Henry Hansen (Helse Nord), Bjarne Jensen, professor ved Høyskolen i Hedemark, Jan Davidsen/Geir Mosti fra Fagforbundet, og Bente Øien Hauge fra Lokalsykehusaksjonen.

Se detaljer på SVs hjemmesider

Published with Blogger-droid v1.4.8

Velferdsstatens rolle for fattigdom

Forskjellene mellom de 10 prosent fattigste og de 10 prosent rikeste i Norge reduseres med 75 prosent når man tar hensyn til velferdsstaten.

Bekjempelse av fattigdom er ett av regjeringens viktigste mål. både i Norge og i resten av verden.

Derfor er bistanden økt til over én prosent av BNI (norsk bruttonasjonalinntekt), som betyr over 25 milliarder kroner i året over bistandsbudsjettet, mesteparten kanalisert gjennom FN og andre internasjonale organer.

Og derfor har vi i Norge økt bostøtta, holdt barnehageprisene og arbeidsløsheten lave, gitt arbeidsledige feriepengene tilbake, gitt tilbud om gratis leksehjelp til elever på barneskolen, innført gratis kjernetid i barnehager i bydeler med høy grad av innnvandrerbarn, økt minstepensjonene, økt uføretrygden for de yngste, bygget rekordmange studentboliger.

Selv om fattigdomsbekjempelse er et viktig mål, er det imidlertid liten debatt om hva fattigdom er, og hva god fordeling er. Hvor lite må man tjene før man er fattig? Hvem er fattige i Norge? De arbeidsledige? Innvandrerne? De som tjener under 250.000 kroner i året? Minstepensjonistene? Studentene?

I Norge sier vi at folk er fattige om de tjener under 60 prosent av den mest vanlige inntekten i landet, i praksis rundt 235.000 kroner, ifølge Wikipedia.

En svakhet med dagens måleapparat er at vi måler fattigdom på den angloamerikanske måten, nemlig bare ved å se på markedsinntekt.

Men når man ser på markedsinntekt mister man to viktige aspekter, som begge dreier seg om velferdsstatens omfordelende effekt.

• For det første at vi har et såkalt progressivt skattesystem, dvs at man betaler en stadig høyere prosent i skatt jo mer man tjener. Det gjør forskjellene mindre.


• Og for det andre ved at alle har tilgang til gratis skole, gratis biblioteker og gratis sykehus, og sterkt subsidierte barnehager og helsetjenester. Det gjør også forskjellene mindre.

Begge deler bidrar til å gjøre forskjellene mindre enn de ser ut til, om man bare ser på markedsinntekt.

Men hva betyr dette for omfordeling? Hva skjer med forskjellsindikatoren om man tar hensyn til velferdsstaten? Hvor mye omfordeler velferdsstaten?

Ganske mye, viser det seg. Ta en titt på figuren under, som viser inntektene i ti ulike inntektsklasser. Den grå linja viser inntektene ”før velferdsstat” (dvs. markedsinntekt), den sorte ”etter velferdsstat”.

Det interessante her er ytter-endene av linjene; de fattigste og de rikeste. Tallene viser kort fortalt at når man korrigerer for statlig og kommunal velferd (og skatter) så minsker inntektsforskjellen i Norge betydelig. Det som opprinnelig er en forskjell mellom de fattigste og de rikeste på 1:17 (forskjellen mellom toppunktet og bunnpunktet i den grå linja) reduseres til en forskjell på 1:4,5 (sort linje), når man altså tar hensyn til velferdsstatens omfordelende effekt.

Figuren sier to viktige ting:

• At velferdsstaten i Norge spiller en stor for omfordeling. Forskjellene mellom de 10 prosent fattigste og de 10 prosent rikeste reduseres med 75 prosent når man tar hensyn til velferdsstaten (fra 1:17 til 1:4,5).
  
• At de fattigdomsmålene vi bruker i dag ikke er gode nok. Velferdsstatens rolle er ikke bare underkommunisert, den er ikke engang med i det tallgrunnlaget som brukes når man måler forskjeller.

Tallene er henta fra Regjeringens Perspektivmelding fra 2009, som siterer 2006-rapporten til Rolf Aaberge og Audun Langørgen “Measuring the Benefits from Public Services: The Effects of Local Government Spending on the Distribution of Income in Norway” The Review of Income and Wealth" 52(1), 61-83, 2006.

Svakt, Arne Strand

Jeg forventer av politiske kommentatorer at de leverer politisk analyse.

Er det for mye å kreve? 

Arne Strand skriver i dagens Dagsavis at det siste året har vært annus horibilis - et forferdelig år - for regjeringen. Og joda. Vi har Jonas Gahr Støres ulovlig importerte ulltepper, Senterpartiets ulovlige pengestøtte og tilhørende etterforskning av Økokrim. Ingenting av dette  bidrar akkurat til å heve regjeringens anseelse. Legg til Hardanger og helseforetak så har du nok stoff til en kommentarartikkel. Slik Arne Strand gjør i dagens Dagsavis. 

Men jeg forventer at en oppegående mann som Arne Strand også dømmer regjeringen etter politikken. En politisk kommentator skal ikke bare resitere de siste ukers avisoverskrifter som han selv og avisens hans har laget. Han skal heve blikket og se de store linjene. 

Hadde Strand hevet blikket og flyttet nesetippen sin ut av andedammen på Stortinget hadde han nemlig konkludert annerledes. Resten av Europa er i ferd med å ta fyr, med økende gjeld, svekking av velferdsstaten og økende arbeidsløshet. I motsetning til mange andre land i Europa kan vi i Norge nyte fruktene av at SVs Kristin Halvorsen tok Norge gjennom finanskrisa med både lav arbeidsløshet og en fortsatt sterk offentlig velferdssektor. 

Ikke bare dette.

På alle viktige hovedområder peker pilene i Norge nå riktig vei. 

- Det har blitt mindre forskjeller med den rødgrønne regjeringa
- Klimautslippene går ned, og 
- PISA-undersøkelsen viser framgang for elever i den norske fellesskolen - mens i Sverige, under borgerlig regjering som insisterer på privatskoler og karakterbaserte opptak, peker pilene nedover. 

Denne høsten har Statkraft fått milliarder til fornybarsatsing, og ikke én krone av dette skal gå til nye gassprosjekter. Regjeringen har fått på plass avtale om grønne sertifikater med Sverige og Cancùn-avtalen for et globalt samarbeid om reduserte klimautslipp var et stort skritt i riktig retning. 

Regjeringen har satt et konkret tall - 3.000 elever - for økt gjennomføring i videregående skole, og et tydelig mål om å yrkesrette yrkesfagene igjen. Vi har satt i gang et kjempearbeid for å bedre barnevernet, både gjennom mer midler og varsler om strammer tider for de private. 

Vi har åpnet verdens største flytende tidevannskraft-anlegg i Norge, og regjeringen har trukket israelske selskaper ut av oljefondet.

(Da nevner jeg ikke at USA er tydelig irritert over SVs gjennomslag i utenrikspolitikken, hva angår Norge ut av Irak, internasjonalt klimaengasjement, pådriver for forbud mot klasevåpen, motstand mot rakettskjold, støtte til Palestinsk samlingsregjering, manglende styrker til Afghanistan, trusler om boikott av Israel, etisk regelverk for oljefondet og norsk motstand mot terrorsamarbeid med USA).

Jeg er enig med Arne Strand at mediemessig og oppslutningsmessig har det ikke vært noe god høst for de rødgrønne, selv om de siste målingene tyder på at det er Ap som blir hardest straffet akkurat nå. 

Men jeg forventer av en politisk kommentator at han eller hun hever blikket ut av sin egen stands selvforherligelse gjennom selvsitering, og faktisk gjør en ordentlig jobb når han skal analysere det politiske bildet. 

Regjering uten sprut?

I kommentariatet i mediene har det etterhvert festet seg to sannheter om regjeringa.

Den ene er at regjeringen er uten sprut, og alt er bare rot og surr og at den ikke får til noe stort og fint og viktig for landet.

Den andre er at SV ikke får til noe som helst som er stor og fint for landet.

Det må kommentariatet selvsagt få mene (selv om jeg mener at "analysene" ofte baserer seg på gjenfortellinger av det de har hørt opposisjonen si, snarere enn faktisk å ha giddet å tenke gjennom saken selv).

Og jeg må få mene at de tar feil.

Noen eksempler.

• Det har blitt mindre forskjeller mellom fattig og rik, viser nye tall
  
• PISA-undersøkelser fra norske skoler viser framgang for norske elever
  
• Kristin og regjeringa vil yrkesrette yrkesutdanninga, et betimelig oppgjør med all teorien som har vært i yrkesfagene
  
• Statkraft får milliarder til klimavennlig fornybarsatsing – ingen av pengene skal gå til nye gassprosjekter
  
• Klimautslippene har gått kraftig ned (men kan stige igjen?)
  
• Kristin setter tydelig mål om at 3.000 flere skal fullføre videregående skole
  
• Audun varsler tredeling av pappaperm
  
• Hallgeir sikrer 20 millioner mer til midtdelere
  
• Det blir 1 milliard ekstra til kommunene.
  
• Kristin tydelig på at SV vil avvikle pelsdyrnæringa
  
• Erik Solheim gir 10 mill til Leger uten grenser
  
• Audun vil trappe opp kampen mot sosial dumping
  
• Audun varsler bedre barnevern i framtida og strammere regime for private barnevernsinstitusjoner.
  
• Regjeringen åpner for at asylsøkerbarn som er født i Norge får bli (KK 24.11.2010).
  
• Antall som betaler formuesskatt er halvert siden SV kom i regjering, samtidig som de som har mest betaler mye mer: Samla skatt økt fra ti til tretten milliarder, og snittskatten per betalende er mer enn doblet, fra 16.500 kroner til 37.500 i regjeringsperioden (Finansavisen 18.11.2010).
  
• De siste årene har det blitt satt opp rundt 70 nye vindmøller rundt om i landet; rundt 50 nye er på trappene. De siste årene er satsingen på vindmøller femdoblet

Ryktene om regjeringens død er betydelig overdrevet.

Og ikke bare dèt. Noen tjener på vår politikk. Les mer om det her.

---

Noen nye saker lagt til 11.11.2010

Regjeringen åpner verdens største flytende tidevannskraft-anlegg i Norge 
Regjeringen trekker israelske selskaper ut av oljefondet:  
Historisk avtale med svenskene om fornybar energi
Jubel for sluttavtale om klima i Cancun