Regjeringens tiltak mot fattigdom og økte forskjeller (eller: Tre nyttårsønsker)

Det har blitt en etablert fortelling at regjeringen ikke gjør nok mot fattigdom eller mot økte forskjeller.

At en slik fortelling har etablert seg kan det være minst tre årsaker til: 

a) At det faktisk er sant; at regjeringen faktisk ikke gjør noe eller ikke gjør nok. 

b) At opposisjonspartiene ønsker å etablere en fortelling om at regjeringen ikke gjør noe eller ikke gjør nok

c) At journalistene og kommentatorene har gjort en dårlig jobb og ikke rapportert hele fortellingen 

La meg uten videre slå fast tre forhold: 

- At opposisjonen ikke synes regjeringen gjør en bra jobb vil av natur være riktig. Opposisjonen har ingen interesse av å fortelle at regjeringen gjør noe som er bra. Snarere tvert i mot: Den har egeninteresse i å fortelle at alt det regjeringen gjør, ikke er bra. Da er det regjeringens og kritiske journalisters fordømte oppgave å fortelle at de tar feil, om så er tilfelle. 

- Enten gjør regjeringen nok, eller så har journalistene og kommentatorene rett. Punkt a og c kan altså ikke begge være fullt ut riktige samtidig.  

- Om det skulle vise seg at regjeringen faktisk gjør noe som er bra, så er det i første rekke en kritikk mot journalister og kommentator, som har latt opposisjonen på Stortinget - framfor sitt eget kritiske blikk - skrive, tegne og definere fortellingen om regjeringen. 

Det springende punktet er dermed: Hva er sant? Hva har regjeringen faktisk gjort av tiltak mot fattigdom og mot økte forskjeller? Og er det godt nok? 

Det er selvsagt et vanskelig spørsmål. Før jeg forsøker å svare på det, vil jeg stille spørsmålet på en annen måte: 

Hva mener DU skulle til for å få ned forskjellene? Finnes det ett, kanonisk tiltak? Eller er det summen av mange tiltak? Eventuelt hvilke? I hvilket omfang?

Tenk litt på det.

---

Regjeringas fattigdomssatsing hviler på tre pilarer: 

Arbeid
Det er kanskje kjedelig, og lett å glemme, men at folk har en jobb er kanskje den viktigste årsaken til reduserte forskjeller og at man ikke havner i fattigdom. Og i motsetning til det mange later til å tro, er ikke lav arbeidsløshet en selvfølge - det er bare å se til resten av kontinentet. Gjennom en aktiv motkonjunkturpolitikk sikret finansminister Kristin Halvorsen at Norge gikk gjennom finanskrisa med Europas laveste arbeidsløshet. 

• I Europa er arbeidsløsheten på 10 prosent - i Norge er den på 2,7 prosent.
  
• Spania har en ungdomsarbeidsløshet på 40 prosent -  Norge er den på 10 prosent

Hadde Norge hatt en arbeidsløshet på nivå med Europa ville omlag 200.000 flere mennesker vært uten arbeid. I dag er det rundt 70.000 ledige i Norge i følge NAV.  

At mange er i jobb er dobbelt bra, fordi Norge har i en europeisk sammenheng fortsatt små lønnsforskjeller. Det betyr at om man er i jobb så er sjansen for å havne i fattigdom svært liten. 

Offentlig velferd
Norge har relativt lave lønnsforskjeller. Men vi er også omtrent nederst på internasjonale skalaler over andel personer som lever i fattigdom, (se figur 6.6 i regjeringens perspektivmelding).

I dag brukes en angloamerikansk indikator - markedsinntekt - på fattigdom. Altså fattigdom ikke korrigert for velferdsstat. Men det er klart at gratis skole, utdannelse og sykehus har noe å si for fordeling.

Det interessante spørsmålet er dermed hvordan og eventuelt hvor mye velferdsstaten påvirker fordelinga og fattigdomsbekjempelsen. 

Det viser seg at det er en betydelig effekt. Når man tar hensyn til en omfattende skattefinansiert velferdsstat reduseres inntektsforskjellene i Norge med rundt 75 prosent, om man ser på forskjellen mellom de ti prosent rikeste og de ti prosent fattigste: Fra å være i et forhold til hverandre på 1:17 blir avstanden redusert til bare 1:4,5. Velferdsstaten er i praksis meget radikal omfordeling. Les mer om dette her.

Velferdsstaten er viktig for å bekjempe forskjeller og fattigdom. Regjeringa har jobbet langs to akser: 

1) Beholde og utvikle progressive skatter for de som har mest. Det viktigste regjeringa har gjort er innføring av utbytteskatt, som betyr en kraftig reduksjon i inntektsforskjeller fra 2006 (se figur 6.1D), sammen med at formuesskatten er økt for de som eier aller mest, mens de minste formuene er skjermet (les mer her om hva regjeringen har gjort på skattesida som styrker en god fordeling).  
 
2) Framfor å gi skattelette til de som har mest, slik høyrepartiene ønsker, har regjeringen bevisst beholdt og utviklet gratis eller billige velferdsordninger for alle, som gratis og god fellesskole, billig lege og gratis sykehus, gratis bibliotek, billig tannlege for barn og unge, billig barnehage, osv. De viktigste grepene regjeringa har gjort for å utvikle velferdsstaten er:  

- Barnehagerevolusjonen, hvor prisene er beholdt lave samtidig som vi har oppnådd full barnehagedekning.
- Det har blitt flere lærere, flere timer i skolen, og gratis frukt og grønt i skolen, gjennom at skolene har fått styrket sin økonomi med 41 milliarder kroner på fem år. 
- Mer penger til eldreomsorg gjennom at kommunene har fått styrket sin økonomi. 

Tiltak 
Den tredje pilaren er målrettede tiltak rettet mot fattige. De årlige bevilgningene til eksplisitte tiltak mot fattigdom er økt med 3,2 milliarder under den rødgrønne regjeringen (2009-tall), eller om lag 6.000 kroner per fattige (det er i følge OECD omlag 4,5 mill * 12 pst = 540.000 personer i Norge som lever for under 60 prosent av medianinntekten). 

Til sammenligning økte regjeringen Bondevik bevilgningene med 1,3 milliarder. I tillegg kommer økningen av minstepensjonen og andre lave trygder med il sammen nærmere 1,8 milliarder, slik at samlet bevilgning til fattigdomsbekjempelse er økt med 5 milliarder i de fire årene med rødgrønt styre.

Tabellen nedenfor viser styrkingen av innsatsen mot fattigdom i det enkelte år og samlet for de to siste regjeringene.

Bondevik-regjeringens fattigdomssatsing (mill. kroner) 

                                     2002     2003    2004    2005

Styrking                      309,5    400,5    239,0    328,8

Sum særlig satsing    309,5     710,0    949,0   1277,8

 

Den rødgrønne regjeringens fattigdomssatsing (mill. kroner) 

                                     2006      2007    2008    2009

Styrking                      861,4      709,5     391,1    1260,0

Sum særlig satsing     861,4    1570,9   1962,0   3222,0

Den særlige satsingen på tiltak mot fattigdom har mange elementer. Blant de viktigste er utvidelse av bostøtten og innføring av kvalifiseringsprogram for utsatte grupper. 

Andre viktige tiltak er blant annet målrettede arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp, en styrking av oppfølgingstjenester i bolig og andre tiltak for å forebygge og bekjempe bostedsløshet, tiltak for rusmiddelavhengige, tiltak for å forebygge og redusere barnefattigdom, tiltak for ungdom i risikosonen, økning av satsene i sosialhjelpen og styrking av frivillige organisasjoner og representanter for sosialt og økonomisk vanskeligstilte. 

I tillegg, altså, til økning av minstepensjonen for alle minstepensjonister til 2G (ca 150.000 kroner).  

Det store spørsmålet

Det store spørsmålet er: Er dette nok? 

Det skal ikke jeg alene bedømme. Makrotallene (se for eksempel figur 6.2 eller 6.5) for Norge viser at den stadige økende forskjellen vi så utfolde seg siden slutten av åttitallet ble brutt fra 2006, altså da den rødgrønne regjeringen la fram sitt første budsjett og det ble innført skatt på aksjeutbytte. 

Det man kan lese av tallene over, er i tillegg følgende: 

1) Regjeringen har stått for en forskjells- og fattigdomsbekjempelse som er mye sterkere enn noen høyrepartier noen gang har gjort, og sannsynligvis noen gang kommer til gjøre. Jeg husker fortsatt Bondevik som fjernet feriepengene til de arbeidsledige (de har vi forresten gjeninnført). Tabellen over viser at den rødgrønnes økning i ett år alene - 2009 - var omtrent på nivå med Bondevik II sin samlede økning på fire år. 

2) At de rødgrønne er tøffere på forskjells- og fattigdomsbekjempelse betyr ikke at den er perfekt. Men det betyr at kritikken fra høyrepartiene er meget hul - for ikke å si tidenes avledningmanøvre. Framfor å snakke egen politikk lever de fett på å snakke ned regjeringen.  Det har de sin fulle rett til å gjøre, selvsagt. Men det er å lure velgerne. Hva er Høyres tiltak mot fattigdom, foruten å stille strengere krav for trygdeytelser og sosialhjelp? Martin Kolberg har helt rett når han i Klassekampen 31.12 sier at høyresiden snart må begynne å vise kort: Hva er det de vil? 

3) Det må også være lov å si at tallene ikke fullt ut gjenspeiler den fortellingen som er etablert, og dermed ikke den fortellingen som norske medier forteller og gjenforteller når de snakker om regjeringens fattigdomsbekjempelse. Jeg skal aldri si at regjeringens satsing er perfekt eller tilstrekkelig, men det er ingen tvil om at tallene viser en vilje til satsing på mange områder - på et komplekst problem. Dette er ikke en kritikk av opposisjonen, men av journalister og kommentatorer, som jeg hadde forventet hadde hatt en mer edruelig tilnærming til saken enn å stensilere opposisjonens one-linere. 

For 2011 ønsker jeg meg derfor tre ting: 

- En fortsatt satsing fra regjeringen mot fattigdom og økte forskjeller. 

- En opposisjon som forteller hva deres plan er, framfor å dele ut stilkarakterer på sviktende grunnlag.

- Og en oppegående journalist- og kommentatorstand som er i stand til å skille skitt og kanel, i alle leire. 

Godt nyttår!