Tre nye yppersteprester

Fra nyttår blir Hans Henrik Scheel leder av Statistisk Sentralbyrå (SSB). Scheel er utdannet samfunnsøkonom, og har bakgrunn fra Finansdepartementet. Han overtar etter økonomen Øystein Olsen, som blir ny sentralbanksjef. Olsen kommer også fra Finansdepartementet. Ny leder for Konkurransetilsynet blir Christine Benedichte Meyer, som er professor i økonomi fra Norges Handelshøyskole. 

Utnevnelsene illustrerer dagens økonomifag sin dominans i norsk politikk: Et fag som legger rammene for den økonomiske politikken, mye av velferdspolitikken og nesten all næringspolitikken. Jerntriangelet – de tre økonomtunge institusjonene Finansdepartementet, SSB og Norges Bank, legger tunge premisser og rammer for folk og politikere. Det økonomtunge Konkurransetilsynet er et av de mektigste næringspolitiske verktøyene vi har i Norge.  

At økonomer har slik makt skyldes troen – ikke minst blant økonomer selv – på at den teorien de bygger politikken på – såkalt nyklassisk teori – er både en korrekt og en upolitisk vitenskap. 

Faget er verken upolitisk eller korrekt. Faget fyller ikke engang kriteriene til en vitenskap. 

Et godt eksempel er økonomifagets læresetning om at offentlig sektor er en utgift, i motsetning til privat sektor som per definisjon skaper verdier. Finansdepartementet styres etter en udokumentert regel som sier at offentlig sektor per definisjon er 20 prosent dyrere enn private, bare fordi den er offentlig. Dette bryter blant annet helt med funnene fra den empirisk baserte boken "The Spirit Level, Why Equality is Better for Everyone" av Richard Wilkinson og Kate Pickett, som viser at små sosiale forskjeller mellom folk i et land og i et lokalsamfunn gjør at vi alle får bedre fysisk og psykisk helse, høyere levealder, mer tillit til hverandre og mer kreativitet. 

Tilsvarende styres Norges Bank etter den klassiske monetære regelen som sier at enhver ny oljepengemengde er en trussel for renta. Men hva da med investeringer i framtidsretta tiltak som faktisk bidrar til økt produktivitet og lavere renter – som forskning og innovasjon, kompetanse, utdanning og nytt maskineri, bedre energisystemer og lyntog mellom de største byene? Med Norges Banks enøyde økonom-blikk på pengemengden, uten å se på produktivitetseffekten, blir Norges Bank raskt en politisk aktør og en brems som jobber aktivt mot framtidsretta investeringer. 

I valget mellom en offensiv industriell satsing på ny fornybar teknologi og et markedsbasert kvotehandelssystem for klimagassutslipp har det økonom-tunge SSB i lang tid vært en pådriver for det siste. Helt i tråd med "den riktige lære", men er det riktig virkemiddel? Hva betyr det for tilliten og målsettingen til kampen for reduserte utslipp at vi gjør klimagassutslipp til et finansielt spekulasjonsobjekt? Og hva med det faktum at kvotehandel er en konstruksjon som er politisk høyst reversibelt fenomen – i motsetning til en produktiv satsing på utvikling og bruk av ny klimateknologi? 

Økonomer er dagens ypperstepresteskap. Som i alle religioner har disse prestene sin tro, sine innøvde læresetninger, sitt budskap å forkynne. Deres lære er som religionen basert på premisser som mangler tilstrekkelig virkelighetsforankring.  

Økonomene Scheel, Olsen og Meyer kan sikkert gjøre en god jobb i sine embeter, og vi ønsker dem lykke til i nye stillinger. Men de vil gjøre en enda bedre jobb om begynner å utforske alternativer til de enerådende sosialøkonomiske teoriene. For de finnes.

Artikkelen er skrevet sammen med samfunnsgeograf Tone Smith, og sto på trykk i Aftenposten 6.1.2011.