tirsdag 16. februar 2010

Evelyn Beatrice Hall

Merk deg navnet med det samme. Evelyn Beatrice Hall.

Hun var Voltaire-biograf, ble født på midten av attenhundretallet og hun er det rettmessige opphavet til sitatet "jeg er uenig med deg, men vil til døden forsvare din rett til å si det" (ofte feilaktig referert til som et Voltaire-uttrykk).

Sitatet hennes har blitt selve kjenningsmelodien til alle som forsøker å ha en litterær inngang til debatten om ytringsfrihet. Ikke bare en inngang, egentlig, men et stort, vestlig smykke; et slags påklistret, ukrenkelig og selvgodt prinsipp om at man ikke bare skal få lov til å si hva man vil, og møtes med motargumenter framfor fengsel, ikke bare dette, men at du også vil oppleve at dine meningsmotstandere aktivt forsvarer - med sitt liv om så det gjelder - din rett til å si hva du vil.

Det er blitt setningen som markerer "Den absolutte ytringsfrihet."

Jeg vedder på at sitatet ikke kommer til å bli trukket fram i dagene som kommer. Årsaken til dette er uttalelsene fra den nå mer folkekjente enn folkekjære Mohammad Mohyeldeen.

Til Klassekampen uttaler han følgende, på trykk i dag, som svar på spørsmål om han forsvarer opprørerne al-Shabaab i Somalia som nylig steinet en mann til døde:

- Etter det jeg kjenner til var den personen homofil, og det er den straffen han da fortjener. Det er det standpunktet enhver muslim er påtvunget gjennom sin religion.

Det er ikke vanskelig å ta avstand fra dette standpunktet.

Det interessante spørsmålet er: Ville noen her i rommet forsvart til sin død hans rett til å komme med slikt vrøvl?

Ville noen forsvart hans rett til å si dette i det hele tatt?

Jeg trenger hvertfall ikke gå mange runder med meg selv, før svaret blir 'nei'. Jeg er ikke bare uenig med ham. Jeg ville aldri til min død ha forsvart hans rett til å komme med slike utsagn. Livet er kort nok som det er.

Og ja, det finnes faktisk grenser for hva jeg gidder å forsvare at det skal være lov å si.

Og det gjør meg samtidig litt trist.

Det er jo nettopp i møte med ytringer som man er sterkt uenig i, at man trenger å vise hva man står for. Enten er man absolutt for ytringsfrihet. Eller så er man ikke.

Og jeg havner på feil side av streken her.

En grunn til at det gjør meg trist, er det skråplanet jeg da befinner meg på. Hvor går da grensen? Hvor uenig skal jeg være før jeg strekker grensen? Hvor dumt må det være før jeg mener det ikke er innenfor retten til ytringer? Er jeg på lag med folk og politiske bevegelser jeg egentlig ikke ønsker å tas til inntekt for?

En liten trøst finnes for oss som havner utenfor er å finne i Grunnloven. Den er nemlig ikke krystallklar på at ytringsfriheten i Norge skal være absolutt.

På den ene siden sier den klart fra om at "Ytringsfrihed bør finde Sted", §100. Så enkelt. Så genialt.

Men samtidig, andre ledd: "Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse".

Altså: Du kan si hva du vil, men innenfor grensen av demokrati og demokratiske spilleregler.

Demokrati er også et tøyelig begrep. Men å støtte homodrap? Det er vel vitterlig ikke innenfor demokratiske spilleregler. Nazistene gjorde det. Og nå al-Shabaab.

Det er noen år siden jeg leste boken "Mange religioner - én etikk?", hvor konklusjonen kan sammenfattes i det følgende: Religionene er forskjellige, men de bygger på det samme etiske fellesplanet; ikke gjøre mot andre noe man ikke ville at de skulle gjort mot deg.

Jeg synes den gyldne regel er en helt kul leveregel. Men hva om vi hadde snudd den ovennevnte situasjonen på hodet? Hva om en homo hadde sagt at det er ok at noen andre homoer drepte en muslim?

Hadde dette utsagnet blitt møtt med at "jeg er uenig med deg, men vil forsvare din rett til å si det"?

Jeg vet hva Mohyeldeen ville ha svart.

Og jeg hadde vært enig med ham.

3 kommentarer:

  1. Det siste punktet i grunnloven om ytringsfriheten er vel kommet inn ganske nylig ? Jeg føler meg ikke bekvem med dette tillegget som jeg føler kan brukes mot ganske mange utsagn om det bare finnes vilje til det.

    Meningsutsagn som har preg av trusler og
    oppmuntring til vold er de eneste jeg ønsker straffet. Mer prinsipiell motstand mot demokrati og menneskerettigheter som det Mohyeldeen står for, synes jeg ikke skal være straffbart. Jeg liker å vite hva folk står for, og det kan innimellom finnes ting verdt å tenke over også i veldig udemokratiske utsagn.

    På den annen side mener jeg at grupperinger som ikke støtter grunnleggende demokratiske verdier bør kunne nektes å stille til valg. Jeg synes det hadde vært riktig å forby Vigrid i år, AKP m/l på sytti/åttitallet, samt et evt. fremtidig norsk-islamistisk parti.

    SvarSlett
  2. Hei Synve og takk for flott svarinnlegg. Jeg kjenner ikke til om de siste delene av §100 er nyere tillegg eller endringer.

    Jeg synes spørsmålet om å forby politiske organisasjoner - uansett hvor rare de er - er vanskelig. Det er jo gjerne bedre å kunne møte dem med argumenter enn med forbud.

    med vennlig hilsen Thor Egil

    SvarSlett
  3. Nei, å skrive tillegg til grunnloven ble feil, men hele bestemmelsen ble jo omarbeidet i 2004. Som sagt er jeg ikke bekvem med måten man formulerte det andre leddet på, for jeg synes det leddet er for ullent og synes å kunne gå for langt i hva som kan unntas fra ytringsfrihet.

    Jeg ser i infomateriale fra regjeringen at man bevisst gjorde den sånn for bl.a. å kunne styrke vernet mot rasistiske og andre hatfulle ytringer (her har man sikkert også tenkt på hatytringer mot homofile). Bestemmelsen er altså ment som en bevisst svekkelse av ytringsfriheten på dette området.

    Vedr. å nekte ekstremistiske partier å stille til valg er det sikkert mange fordeler med ikke å gjøre det, men jeg mener ihvertfall det er viktigere å hindre totalitære ekstremister i å få makt enn i å ytre seg.

    Hitler var jo en av raritetene som en gang kom til makt fordi man ikke satte grenser for hvem som kunne stille til valg. I dag har man jo dette dilemmaet at helt uforbeholdne demokratiske valg i enkelte muslimske land ville kunne gi islamistisk seier med ledere som ville ha som pkt. 1 på agendaen å avskaffe det demokratiet de selv var kommet til makt gjennom.

    SvarSlett