Fotballmarkedet

Fotballklubbene i engelske Premier League har en samlet gjeld på over 27 mrd kroner, skriver Aftenposten (papir tirsdag 30. mars). Bare Manchester United alene skylder 6,7 milliarder kroner. Det er nesten tre ganger årlig omsetning. Chelsea skylder 6,3 milliarder (til sin eier, russiske Roman Abramovitsj!), med en årlig omsetning på 1,9 milliarder.  

Situasjonen i ManU og Chelsea er ytterpunktene. Andre klubber, som West Ham og Bolton har en gjeld som er lavere enn årlig omsetning. Men det alle klubbene har felles, er at over en periode på rundt 20 år har tallene for gjeld, eierskifter, overgangssummer og spillerlønninger vokst til noe man tidligere ville ha beskrevet som fantasitall. 

Det merkelige er at dette skjer samtidig som TV-inntektene har økt. Siden oppstarten i 1992 har TV-avtalene gitt de samme klubbene 43 milliarder kroner i inntekter. 

Og man spør seg: Pengene raser fort inn. Og de raser enda fortere ut. Har de ikke filla peiling på hva de gjør? Hva er det eierne holder på med? 

Slapp av. De vet hva de gjør.

Dessverre. 

- Investorer, og særlig amerikanske investorer, har sett sitt snitt til å kjøpe seg inn i tradisjonsrike engelske klubber. De har gjort det på en utspekulert måte. Først har de tatt opp store lån for å kjøpe aksjene. Deretter har de fjernet klubbene fra det åpne markedet. Til sist har de overført gjelden sin til klubben. 

Det sier direktøren i den nasjonale supporterforeninga Fotball Supporters Federation i England, en organisasjon med over 140.000 medlemmer, til Aftenposten. 

Eller sagt med andre ord: Klubbene (selskapet) beholder gjelda, og de smarteste eierne beholder TV-inntektene, i form av utbytter, overskudd eller feite styrehonorarer. 

Eller sagt på med andre ord. Fotball er blitt spekulasjon.

Denne sesongen har for eksempel Portsmouth hatt flere eiere enn hjemmeseire. Gjelda er på over en halv milliard kroner. Fire ganger har de vært for sene med lønnsutbetalinger Skattemyndighetene begjærte klubben konkurs etter ubetalt skatt, moms og arbeidsgiveravgift. Nå forsøker eieren å gi bort selskapet, med gjelda. 

Moralen i fortellingen er dessverre enkel. Den viser at "mer marked" er ingen universaloppskrift på mer effektivitet, mer velstand, mer stabilitet, mer framgang. Ideen om markedet har altså ikke vært gratis, for å si det forsiktig. Klubbene er gjennomgående lite veldrevne. Over halvparten av klubbene har mer gjeld enn årsomsetninga.

Men fortellingen bærer også i seg noe større, nemlig en analyse av vår egen tid. Om at alle de som opererer under dekke av overskriften "mer marked" har det alt for lett. Til tross for at handlingene disse ideene utløser ofte er opportunistisk motiverte, og representerer løsninger som viser seg å være sløsaktige, og skaper ustabilitet, mindre forutsigbarhet og mer usikkerhet - er det de samme folka som er sett på som "bærere av sannheten". Mer marked gir mer framgang. Slik er det. Punktum. 

Det er lett å forklare trekk i tiden som en nødvendig, opplagt eller naturlig utvikling. "Den opplagte vei" er dit vi hvor det store suget drar oss, det som langsomt og umerkelig blir den normale tilstanden, den herskende tenkemåten, det stedet hvor de selvsagte svarene finnes.

"Mer marked" er én av disse opplagte veiene. Og det skjer utelukkende fordi ideen om markedet sier at mer marked gir mer velferd, mer utvikling, mer lønnsomhet. Fortellingen om markedet er fortellingen om en idé, ikke om hva den gjør i praksis. Det er for få som stiller spørsmålstegn om den praktiske fornuften ved denne ideen, om ideen faktisk virker i praksis slik hensikten var. 

Derfor er det tøft av supporterklubben å forlange endring. Supporterforeningen i England krever forbud mot at selskaper kan samle opp gjeld, og regler for at klubber ikke kan bruke mer penger enn de har. 

Jeg blir løftet av tanken om slik folkemakt. Supportermakt. Og om folkemakta hadde styrt hadde det blitt sånn som supporterforeningen krever. Fordi de har altså 140.000 medlemmer i ryggen. 

Det er flere folk enn antall spillere og eiere.

Men først må vel "markedet" få si sitt. Jeg er redd "markedet" ikke er enig. 

Og da står syretesten om hvem som faktisk bestemmer i engelsk fotball. 

Folkemakt mot pengemakt.