Bedre uten børs?

Ett av de mer interessante, filosofiske spørsmålene innen økonomi dreier seg om børsen:

- Er børs bra? 

• Er det bra at det finnes en regulert og gjennomsiktig markedsplass hvor de som vil kjøpe og de som vil selge aksjer kan møtes under ordna forhold? 

• Eller er børsen egentlig bare en tumleplass for folk som ønsker å berike seg selv på kortsiktig spekulasjon og tvilsomme metoder, uten å bidra til verdiskaping? 

Jeg tilhører den leiren som mener begge deler er riktig.

Og før du smiler, vil jeg påpeke at det ikke er noen nødvendig motsetning mellom de to. For lesere med dårlig tid oppsummerer jeg allerede her: 

Svaret er ikke å legge ned børsen. Svaret er å redusere spekulasjonsgraden. 

Det er to grunner til at vi ikke bør legge ned børsen. Den første er at å legge ned børsen vil bety at en aksjehandel som i dag er en forholdsvis åpen og regulert affære (gjennom en egen børslov og en verdipapirlov) vil skje i mindre åpne former enn i dag. Uten børs, intet transparent aksjemarked. 

Og dèt var vel ikke vitsen? 

Derfor - og dette er den andre årsaken - må en nedleggelse av børsen nødvendigvis følges av et forbud mot omsettelige aksjer i sin alminnelighet.

Det er forholdsvis urealistisk.  

Det betyr ikke at jeg ikke skal være blant de fremste til å peke på at aksjespekulasjon er djevelens verk. Og at jeg derfor synes at de som mener at børsen bør legges ned av nettopp denne årsak ikke skal avfeies som lettvint fjas.  

Det er fordi det er så stor avstand mellom børsens idé og børsens virkemåte. Børsens idé er å skulle bringe penger inn til bedrifter som dermed får råd og mulighet til å utvikle seg. De aksjonærene som spytter inn penger skal  - i teorien - få sine penger igjen etter en tid, med god avkastning som takk, om det hele gikk etter planen.

Det finnes gode tegn på at at børsen ikke fungerer slik det var tenkt. Børsen har i økende blitt en arena for kortsiktig spekulasjon og snevre horisonter. Ledere stikker av med store bonuser. Aksjonærers største mål er blitt å berike seg selv på kortest mulig tid.

I stedet for at investorer finansierer prosjekter, er det prosjekter som finansierer investorene, satt på spissen. 

Kortsiktig spekulasjon og snevre horisonter er ikke bra for bedrifter med visjoner og store, hårete mål. For bedrifter og deres aksjonærer har ikke alltid har de samme målene. Og i denne maktkampen har aksjonærene makt til å gjøre grep som er logiske for seg selv, men irrasjonelle for bedriften.

I boka Corporate Governance and Sustainable Prosperity (2002), som min favorittforfatter Bill Lazonick har redigert sammen med Mary O’Sullivan, er denne påstanden støttet av tre case-studier fra den amerikanske høyteknologisektoren; maskinindustrien, jetmotorindustrien og medisinsk bildediagnostikk.

Studiene viser at ledelsens klare respons i møte med avtagende konkurransedyktighet har gjennomgående vært å kutte kostnader gjennom outsourcing, automatisering og – først og fremst – å sparke kompetent personell.

Ett sentralt spørsmål for boken er derfor hvorfor ledere i helt forskjellige bransjer følger de samme mønstrene?

Forfatterne gir en forklaring i kapittelet “Maximizing Shareholder Value: A New Ideology for Corporate Governance.” De mener det skjedde en radikal endring i virksomhetsstyring på 80-og 90-tallet, fordi bedriftene i denne perioden mistet kontrollen til aksjemarkedet. 

Dette skjedde gjennom en sterk liberalisering i form av ”…the rise of free-market ideology, deregulation of financial markets, an explosion of debt financing that leveraged earnings, mergers, and acquisitions, leveraged buyouts and management buyouts, shifts in household savings from fixed interest to market-based securities, the rise of institutional investors, and issues relating to the provision of retirement incomes for aging populations with rising life expectancies”.

Aksjeeierne fikk større makt over bedriftene. Som illustrerer poenget med at aksjer ikke bare er spekulasjon, det er også stemmerett, og dermed makt. Sakens kjerne er derfor egentlig spørsmålet om hvem som er best til å styre en bedrift og kontrollere allokering av ressurser; ansatte eller "markedet"? Veit aksjonærer hva de holder på med? Kan de styre en bedrift? 

Fordelen med å gi styringa til bedriften og ikke markedet er at bedriften selv på en bedre måte kan lede ressurser dit hvor de fører til kontinuerlig innovasjon og utvikling av konkurransefortrinn. For å bygge opp og dra fordel av et foretaks kunnskapsbase må ledelsen skape strukturer åpner for kollektive og kumulative læreprosesser over lengre tid.

Kompetent arbeidskraft er en kritisk ingrediens i slike prosesser: Å sparke folk gir kostnadskutt på kort sikt, men et viktig poeng er at denne politikken undergraver selskapets langsiktige mulighet til innovasjon; det forfatterene kaller en retain-and-retrain-strategi.

Lazonick og O’Sullivan går langt i å innrømme at den endringen som skjedde ikke vil være bærekraftig, fordi bedriftene er selv i mye bedre stand til å ta avgjørelser om hva som er bra for bedriften enn det markedet er, rett og slett fordi markedet har en for kort tidshorisont. Det var en amerikansk filosofi fram til 1970-tallet å holde lengre på ansatte, mener Lazonick og O’Sullivan. De peker på at i USA er denne strategien nå gravlagt, mens japanske og tyske bedrifter har adoptert og tatt over disse strategiene med suksess, selv om det er økende press i begge landene fra de samme kreftene.

Derfor er jeg kritisk til børsen.

Men jeg forstår samtidig at vi må ha en børs. Man blir ikke kvitt aksjehandel ved å fjerne børsen. Alternativet til børs er rett og slett ikke nødvendigvis bedre enn børs. 

Det som er viktig, er etter mitt syn å redusere spekulasjonsgraden. Både i og utenfor børsen. Det er helt riktig at børsen i økende grad er en tumleplass for folk som ønsker å berike seg selv på tvilsomme måter, uten å bidra til verdiskaping.

Det er ikke et argument mot børs. Det er et argument mot spekulasjon. 

Så hva kan vi gjøre?  

1. Det første vi kan gjøre, er å innføre en skatt på finanstransaksjoner. I dag betaler vi opp til 25 % moms for tjenester og handel. Men handel på Oslo Børs helt avgiftsfri. En skatt på alle finanstransaksjoner vil bremse spesielt kortsiktig spekulasjon. 

2. Det andre vi kan gjøre er å forby hedgefond. Hedgefond er et spekulasjonsfond nesten uten grenser. Risikoprofilen er krevende å sette seg inn i, og hedgefond spekulerer i alle typer verdipapirer, ved å bruke alle mulige teknikker. I Norge er det blitt forbud mot å markedsføre hedgefond. Men er dette nok? LO sier at ”det er behov for en gjennomgang av hedgefondenes rolle og metoder og vurdere eventuelle reguleringstiltak”. Det er jeg enig i. 

3. Forby shorting. Shorting er å vedde på at aksjekursen faller: Du låner noen aksjer, som du mener kommer til å synke i kurs. Så selger du disse. Senere kjøper du dem tilbake til en lavere  kurs, og gir aksjene tilbake til den du lånte dem av. I stort omfang kan shorting bli selvforsterkende. Hvis mange nok tror at aksjen skal synke, så synker den. I Norge har det blitt midlertidig forbudt å shorte finansaksjer. LO mener at ”det er behov for å vurdere et mer permanent og omfattende forbud mot shortsalg”. Det er jeg enig i. 

4. Stramme inn muligheten for gearing. Gearing er å låne penger for spille på børsen med flere penger enn du egentlig har. Litt som Bjarte Baasland. Det er i dag fullt lovlig å låne penger til å spille på børsen. 

5. Stramme til mot skatteparadiser. Det er anslått at en tredjedel av verdens produksjon kontrolleres via skatteparadiser. Regjeringen er på saken, og Kristin Halvorsen har undertegnet avtaler om informasjonsutveksling i skattesaker med skatteparadisene Guernsey og Jersey. Dette er bra. Men fortsatt er det mulig å gjøre mer. Det internasjonale samarbeidet om bekjempelse av skatteparadiser og kapitalflukt må fortsettes og styrkes.

6. Gå foran internasjonalt. ”Basel II” er internasjonale retningslinjer for hvilke krav vestlige land mener skal gjelde for finansinstitusjonene. Men dagens regler er for svake, og i praksis et juletre av tiltak. Spesielt aktuelt framover kan være større krav til egenkapital i bankene, eller internasjonal standardisering av ratingmetoder.

7. Boligtiltak. Norge er antakelig dèt landet i vesten hvor boligmarkedet er mest liberalisert og spekulasjonsutsatt. Bolig er ikke lenge rnoe man bor i, men en investering. I tiltakspakken styrket regjeringa Husbankens utlånsramme med to milliarder kroner, samt å bygge 1500 flere utleieboliger. Dette bidrar i riktig retning. Men som en motvekt til spekulasjon mot bolig bør bl.a. Husbanken gjenreises enda tydeligere som boligpolitisk virkemiddel.

8. Styrke det offentlige eierskapet. Økt offentlig eierskap i børsnoterte selskaper styrker tilliten til selskapene og reduserer rommet for spekulasjon, samtidig som det økte offentlige eierskapet kan brukes til å gjøre noe med lederlønningene: Regjeringen har blant annet lagt inn lederlønnsstopp til alle som deltar i bankpakke II. Fra før har regjeringen strammet inn bruken av opsjoner i statsbedriftene. Men fortsatt må lederen i Hydro bare jobbe to dager for å tjene det samme som en rengjøringsassistent gjør på et helt år. Og Rune Bjerke har fortsatt en pensjonsfallskjerm på flere titalls millioner (alle disse punktene er hentet fra en kronikk av SVs Hallgeir H. Langeland). 

Oppsummert: Svaret er ikke å legge ned børsen. Svaret er å redusere spekulasjonsgraden.