Oljefondet

Du skal ikke ta for deg mer enn du kan gape over, heter det gjerne.

Dette prinsippet gjelder ikke norsk oljeproduksjon. I dag legges som kjent alle oljeinntekter som vi ikke kan bruke i statsbudsjettet, av hensyn til inflasjonen, i fondet. Og hver eneste dag produserer og selger vi mer olje enn det vi greier å bruke opp av penger. Hver eneste krone som legges i oljefondet er jo ingenting annet enn bevis på at Norge produserer og selger olje raskere enn det vi greier å bruke pengene.

Selve eksistensen av oljefondet er i seg selv en bauta for at nivået på norsk oljeproduksjon er for høyt. Størrelsen på fondet er et metermål på hvor overdrevet mye for høyt tempoet på norsk oljeproduksjon er.

Oljefondet er i sannhet en merkelig konstruksjon. Det er et bevis på at det er oljeindustrien som styrer Norge, og ikke fornuften.

Hvis vi virkelig hadde vært smarte, hadde vi redusert tempoet og tilpasset utvinningstempoet til et nivå hvor inntektene hadde stått i stil med utgiftene. Da hadde pengene vært plassert som formue under bakken, fremfor å være spekulert på verdens børser.

Nå pumper vi opp det remmer og tøy kan holde, og så selger vi olja og så spekulerer vi med pengene.

Dette forutsetter at vi virkelig vet hva vi gjør. At vi veit at det er lurt å pumpe opp olje, og bytte den inn i penger og spekulere? At vi veit at børsene kommer til å stige mer enn oljeprisen fremover?

Nei.

Selvfølgelig er det ingen som veit det.

Det er dette som er virkelig gambling med pensjonene.

Det vi veit, er at USA er interessert i at oljeprisen ikke er for høy. Da er det bra å ha minst én alliert storeksportør av olje som ikke kniper igjen for mye.

Det er oss.

Deg og meg.

Det paradoksale er at samtidig som tempoet på norsk oljeutvinning er for høyt, så må vi kutte i bruken av oljepenger. Det hadde selvsalgt også vært mulig å kutte i oljeproduksjonen. Da hadde også oljepengebruken kunne gått ned.

Men det hadde vel vært å gape over for mye, tenker jeg.