Vestre Viken

Helsetilsynet anmeldte mandag denne uka sykehuset Asker og Bærum, som er en del av helseforetaket Vestre Viken, til politiet. Det er fordi de mistenker sykehuset for å ha jukset med datoer for når pasienter skal kalles inn til oppfølging.

Pasienter har etter pasientrettighetsloven krav på å bli behandlet innen en frist. Om et sykehuset ikke greier å gjøre dette innen fristen har pasientene rett på å bli håndtert av et annet sykehus, på det første sykehusets regning.

Det blir fort dyrt. Sykehusene får nemlig 40 prosent av sine inntekter for konkret utført arbeid (resten er rammefinansiert). Dette betyr at om en pasient må sendes til et annet sykehus, blir det store utgifter for sykehuset som sender henne eller ham videre. For de som gjør jobben skal jo ha betalt.

Som om du blir sendt videre fra ett bilverksted til et annet.

Helseminsteren har beordret "full gjennomgang", og skal også møte i Stortinget for å svare på spørsmål.

Den granskninga blir det spennende å se resultatet av. Og ikke minst det politiske i kjølvannet av den.

Systemets iboende logikk er jo nemlig at det ikke lønner seg å sende pasienter videre. Stykkprissystemets herlighet bygger på at å reparere pasienten selv er inntekter, mens det å sende pasienten videre er en utgift. Systemet legger opp til at man skal behandle pasientene selv. Fordi dette er mest lønnsomt.

Samtidig sier pasientrettighetsloven at pasienter skal sendes videre etter enn viss dato, om de ønsker det. Loven og insentivene snakker mot hverandre.

I dette spennet, i denne limboen, oppstår insentivene for juks.

Det ville i såfall ikke vært første gangen.

Innføring av stykkpris har medført indikasjoner på at sykehusene enten ”overopererer”, fristes til å stille bevisst feildiagnoser eller gir pasientene mer lønnsomme sykdommer for å øke inntektene (omtalt blant annet i Aftenposten 3.7.2003).

Den første store krisen kom med det Westin & Fosse kalte «historien om den varslede skandalen». En assistentlege ved Rikshospitalet i Helse Sør hadde tilbudt seg «å skaffe ørenesehalsavdelinger millioner av kroner fra Staten ved å fikse statistikken over diagnoser mot ti prosent i provisjon».

At økt opportunisme er et problem er anerkjent også i Helse- og Omsorgsdepartementet. Når den rød-grønne regjeringen i forbindelse med samhandlingsreformen reduserer stykkprisandelen fra 40 til 30 prosent var en av begrunnelsene nettopp ”for å bidra til å redusere sykehusenes insentiv til å ta pasienter unødig inn på sykehus.”

Det er langt på vei mulig å argumentere for at dagens stykkprissystem ikke virker. Sykehusene oser ikke akkurat av overskudd, for å si det sånn. Hvert eneste år fra 2002 til 2007 har sykehusene gått med underskudd. Egenkapitalen er redusert med 38 prosent og det oppsamlede underskuddet på 25 mrd kroner, i følge Riksrevisjonen.

Det store spørsmålet i oppfølgingen av Vestre Viken blir: Hvis systemet bidrar til sløsing, skal vi da innføre enda mer kontrollvirksomhet - eller skal vi endre systemet?