Den store og den lille konkurransepolitikken

Hva er egentlig konkurranse?

- Gjesp, tenker du kanskje. Hva er et individ, liksom?

Grunnen til at dette spørsmålet opptar meg, er at staten bruker ganske mye tid, energi og penger på konkurransepolitikken. Konkurransepolitikken er vår tids viktigste næringspolitiske instrument. Konkurransetilsynet er ett av de sterkeste næringspolitiske verktøyene vi har i kassa.

Derfor bør vi også være sikre på at konkurransepolitikken faktisk er et verktøy som bidrar til samfunnsutvikling - og at den ikke bare er ei kjøttøks i suppeterrinen.

Jeg er mer og mer i tvil om det siste.

Det finnes to perspektiver på konkurranse og konkurransepolitikk:

Det første, og mest vanlige perspektivet - er priskonkurransen; den lille konkurransepolitikken.

Den lille konkurransepolitikken dreier seg om å være opptatt av at flere bedrifter skal kjempe om å være best på pris på det nøyaktig samme produktet: Flyselskap mot flyselskap på strekningen Oslo-Bergen. Meieri mot meieri om den samme osten. Flere tilbydere av togtjenester som kan konkurrere mot NSB.

Det andre perspektivet er den teknologiske konkurransen; mellom ulike måter å gjøre ting på; den store konkurransepolitikken.

Den store konkurransepolitikken:

• I transportsektoren dreier det seg om konkurransen mellom tog, bil, båt og fly.
• Innenfor energi: Konkurransen mellom vannkraft, ny fornybar og gass.
• Innen programvare: Konkurransen mellom åpne og lukkede standarder.
• Innen mat: Konkurransen mellom økologisk og uøkologisk produserte næringsmidler
• Innen drikke: Konkurransen mellom brus, juice, melk, vann og øl
• I medier og kommunikasjon: Konkurransen mellom radio, TV, aviser og internett.
• Innen film: Konkurransen mellom kino, DVDer/Blue-ray, TV og nettet.

Og så videre. Ulike måter å gjøre ting på.

Det er den siste jeg mener er den mest spennende konkurransen; den teknologiske konkurransen mellom ulike måter å gjøre ting på.

Fordi det er her de politiske interessante spørsmålene finnes. Hva er best for framtiden? Hva er best for forbrukerne? Hva skal vi styrke? Hva skaper flest arbeidsplasser? Hva skal vi leve av? Hvordan gjør vi det?

Det er dessverre ingen tvil om at Konkurransetilsynet er veldig opptatt av den lille konkurransepolitikken, og tilsvarende veldig lite opptatt av den store (det er imidlertid Teknologirådet, hurra for dem).

Ikke dessto mindre har Konkurransetilsynet meget stor makt. Små spørsmål, stor makt:

• Konkurransetisynet kan pålegge bedrifter at aktiviteter skal opphøre, at det må selge fast eiendom, og de kan bestemme hvem bedriften skal selge den til.
• De kan pålegge underleverandører å levere til flere enn én kunde.
• De kan pålegge bedrifter meldeplikt

Eksempler på alt dette finner du i avgjørelsen mot TINE i 2002.

I tillegg har Konkurransetilsynet ransakingsrett. Og de har myndighet til å utføre såkalte "strukturelle tiltak" mot bedrifter, som i praksis betyr carte blanche til å gjøre det tilsynet selv mener er mest riktig, ut fra hvordan tilsynet der og da oppfatter situasjonen.

Og tror du politikere griper inn om det blir for galt? Det gjør de ikke uten videre. Den døra har politikerne selv sørget for å lukke. Loven slår nemlig fast at tilsynet ikke kan instrueres av politikere i enkeltsaker.

Kort fortalt: Sammenliknet med mye annet - for eksempel Klimadirektoratet (tidligere SFT), som kun kan utstedet bøter - er Konkurransetilsynet en meget mektig, næringspolitisk jævel, som er alt for opptatt av de små spørsmål i livet.

Viktigheten av de spørsmålene som Konkurransetilsynet er opptatt av, er dessverre omvendt proporsjonalt med makten til tilsynet.

Så har SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) kastet seg mer eller mindre uvitende inn i denne debatten. De har nemlig kommet med en ny rapport, hvor de går inn i spørsmålet om hva konkurranse egentlig er. De undersøker konkurransen mellom elektrokjedene i Norge, og finner følgende to ting:

• Butikkmarkedet for forbrukerelektronikk er svært konsentrert, med Elkjøp/Lefdal og Expert som de dominerende aktørene på detaljhandelssiden. Disse to aktørene har rundt 80 prosent av markedet.
  
• Det er vanskelig for kunder å finne identiske produkter i ulike kjeder. Derfor er det meget vanskelig for forbrukerne å sammenligne produkter fra ulike leverandører, blant annet med hensyn på pris.

Om jeg forstår SIFO rett, kan moralen deres oppsummeres slik:

- Det er ikke bra at to bedrifter har en markedsandel på 80 prosent tilsammen, fordi det reduserer konkurransen. Men uansett bør de bli litt mer like, fordi det øker konkurransen.

Javel...

Det underliggende premisset til SIFO er at hoveddelen av prisdannelsene på en vare skjer i i skjæringspunktet mellom de konkurrerende butikkene - i førstelinjeleddet - og ikke - for eksempel - hos de som leverer eller utgjør innsatsfaktorene.

Da tror jeg SIFO tar feil. Det har vært et prisras på flatskjermer, PC-utstyr og BlueRay de siste årene. Men dette prisraset har ikke skjedd verken på grunn av - eller mangel på - konkurranse mellom butikkkjedene, men på grunn av teknologisk utvikling hos produsentene; prisene synker på grunn av raskere prosessorer, nye produkter som overtar for gamle, bedre materialer, smartere organisering. Ikke som et resultat av antall el-kjeder i Norge.

Det andre premisset til SIFO er at konkurrerende kjeder fører for ulike produkter til at kundene kan sammenlikne priser. Mener SIFO at alle kjedene skal føre nøyaktig de samme produktene? Er ikke noe av poenget at "markedets valgfrihet" dreier seg om muligheten til å velge kjede og produsent? Mener SIFO virkelig at kjedene bør bli likere? Og utvalget mindre?

Hva er egentlig konkurranse? Like produkter - eller forskjellige produkter?

- Gjesp, tenker du kanskje.

Jeg tenker at om vi som kunder skal få et godt nok beslutningsgrunnlag for å kjøpe vaskemaskiner, PCer og TVer er ikke svaret å redusere utvalget, men heller å styrke forbrukermyndighetene, og sørge for at flest mulig har et opplyst beslutningsgrunnlag før vi handler.

Og tenk om Konkurransetilsynet kunne brukt sin myndighet til å gjøre de samme vurderingene for oss i spørsmålene om den store konkurransepolitikken - i energispørsmål, transportspørsmål, matproduksjon: Hva er smartest å gjøre? Hva er ikke smart å gjøre for framtida?

Tenk om vi hadde et mektig Konkurransetilsyn som kunne bruke makta til noe viktig; til å gjøre noen store, strukturelle grep: Pålegge oljeselskaper å drive med ny fornybar energi, av hensyn til konkurransen med gass som energikilde. Pålegge kommunene å kun bruke åpne standarder, av hensyn til konkurransen mot Microsoft. Pålegge bygging av lyntog, av hensyn til konkurransen mot flytrafikken.

Først da hadde konkurransepolitikken blitt et verktøy som faktisk hadde bidratt til samfunnsutvikling.