Stortingets indre geografi

For de som er interessert i hvordan ting virker er spørsmålet om lokalisering og fysisk avstand alltid interessant, enten det er snakk om Havforskningsinstituttets avstand til havet eller lobbyisters avstand til Stortinget - eller avstanden fra Siv Jensens til Erna Solbergs kontor.

For nettopp dette siste; Stortinget sin indre geografi, kan være spennende å vite litt mer om. Svaret på "hvem sitter hvor?" kan fortelle om formelle og uformelle møteplasser, om hvem som har større sjanse for å treffes enn andre, og hvordan omgangsformen preges av dette.

Så her er en liten vandring gjennom høydepunktene i Stortingets indre geografi.

Det mest overraskende er kanskje at Siv Jensen og Erna Solberg har kontorer vegg i vegg. Ja, fakta. Det betyr at om Siv banker i veggen kan Erna svare "halloien". Jeg tviler imidlertid på at det skjer, tatt i betraktning hvor mye de sliter med å finne omgangstonen. Man skulle kanskje tro at en samlokalisering ville styrket samarbeidsevnen, ikke minst siden de begge har lovet det: Siv Jensen sa i 2005 at hun skulle bruke fire år på å bygge opp et borgerlig samarbeidsalternativ. Erna Solberg sa før valget i 2009 at hun kan samarbeide med alle. Likevel er det jeg husker best fra valgkampen i høst er at de møtes for å krangle foran åpent kamera (dette bildet av kranglefantene er forøvrig tatt i vandrehallen, som ligger ti meter fra kontorene deres).

Grunnen til at Siv og Erna har kontorer ved siden av hverandre kan også være mer tilfeldig enn samarbeidstaktisk. Det kan dreie seg om at dette er to store, lekre kontorer som ligger i den såkalte "keiserfløyen". Begge kontorene ligger i hendig avstand til Vandrehallen, hvor pressen ofte er å treffe, og selvsagt nærme stortingssalen. Siv har arvet sitt kontor fra Carl I. Hagen, som satt i Stortingets ledelse (Presidentskapet), som også har kontorer i "Keiserfløyen". Det som er helt sikkert, er at kontorvalget ikke skyldes nærhet til egen gruppe. Begge partilederne sitter nemlig en hel etasje unna resten av sine respektive partigrupper.

Stortingskantina er et kapittel for seg. Den ligger vegg i vegg med stortingssalen, i den sydlige fløyens tredje etasje. Kantina har ikke bare landets dyreste utsikt og billigste kantinepriser (ferskmalt, rettferdig kaffekopp koster tre kroner), det er også en arena hvor det hersker strenge, uskrevne regler for hvor man kan sitte.

Kantina består av to (åpne) seksjoner, og i hoveddelen finner du Arbeiderpartiets faste bord, Senterpartiets faste bord, KrFs faste bord og SVs faste bord, på rad og rekke i midten av rommet (langs vinduene på begge kantene er det free seating). Det hilses pent, spesielt på regjeringskolleger, når man passerer bordene, men det er meget sjelden at man krysser partibord-linjene mens selve måltidet inntas.

Min aller første dag på jobb satte jeg meg uvitende som jeg var på Arbeiderpartiets bord, som var ledig. Jeg ble straks hentet av noen kolleger og rettvist til et annet bord. Senere har jeg bare én gang vært med på å ta bordet til Ap, og det var den dagen da en meningsmåling i Oslo fortalte at SV var større enn Ap (det var under Irak-invasjonen).

Høyre og Frp sitter alltid i den lille seksjonen. Noen har sagt at det er slik fordi Frp gjerne vil vise Høyre at de kan spise med bestikk. Det er uansett veldig sjelden at noen fra andre partigrupper sitter sammen med dem. I mine åtte år på Stortinget har jeg satt meg ned der én gang, da hadde jeg med meg besøk og det var eneste sted i kantina med ledig bord.

Onsdager er dagen hvor flest statsråder møter i Stortinget på kortest tid (til spørretime), slik at da er sjansen størst for å treffe en kjendis i kantina. Da er også gjerne den litt støvete manneflokken av politiske kommentatorer på sin faste plass. De har et fast bord i det ene hjørnet, hvor de har god oversikt over hele kantina. Arne Strand fra Dagsavisen og Stein Kåre Kristiansen fra Nyhetskanalen er vel de to mest trofaste.

Et par og tyve meter fra kantina har Arbeiderpartiet sitt hovedkontor, i tredje etasje i den "nye" delen som vender ut mot Akersgata. Her har blant andre parlamentarisk leder for Ap, Helga Pedersen, kontor.

Dette er et sted som kler ørnen blant partier godt - det er blant annet det ene stedet i Stortinget hvor det er fysisk mulig å samle flest representanter og ansatte i én, sentral fløy (det finnes like store fløyer, for eksempel i etasjen over, men da er man en etasje unna vandrehallen). Det er også den fløyen som ligger nærmest Regjeringens eneste dedikerte møterom i Stortinget.

Regjeringens møterom i Stortinget er ikke bare et flott rom, med svært langbord og plass til et par og tyve stykker i store, stoffede stoler. Det er også en spesiell konstruksjon. Noe av ideen med Regjeringen er jo nettopp at den holder til utenfor Stortinget. Likevel er det - i et Storting som ikke akkurat bugner av møterom - satt av betydelig plass til at nettopp regjeringen skal kunne samles i stortingsbygningen, for eksempel i forkant eller etterkant av større debatter i stortingssalen. Det er kun regjeringspartiene som kan bruke rommet: Det er bare nøkkelkortet til representanter og ansatte i regjeringspartienes grupper som gir adgang til dette rommet, som betyr at mitt kort virker der så lenge vi er i regjering, men verken Siv Jensen eller Dagfinn Høybråten slipper inn der. Det er Arbeiderpartiet, som største regjeringsparti, som fører kontroll over hvem som bruker rommet.

Antall ansatte i partigruppene vokser, og Stortinget sprer seg utover i kvartalet. En av Jørgen Kosmos prosjekter som stortingspresident (2001-2005) var at stortingsrepresentaner skal sitte i stortingsbygningen, og ansatte skal holde til i satelittene. Mange av gruppene følger nå dette prinsippet, også SV. SV holder til i etasjen under Erna og Siv (det er feks. SV som disponerer kontoret med 17. maibalkongen!), og i denne fløyen holder ti av elleve SV-representanter til (siste mann, Akthar Chaudhry, er medlem av Presidentskapet og har kontor i "Keiserfløyen", ved siden av Erna).

Kun noen få ansatte, i praksis kontoransatte og informasjonsavdelinga, sitter nå sammen med representantene våre, mens rådgiverne sitter i et annet kvartal (utenfor selve stortingsbygningen). At det er informasjonsavdelinga som sitter nærme representantene (som sitter nærme Vandrehallen hvor pressa er), mens fagrådgiverne sitter et stykke unna, kan sikkert brukes som en illustrasjon på hva som oppfattes som viktig i politikken i dag. Samtidig er det et faktum at Stortinget ikke er stort nok for alle representanter, kontoransatte, informasjonsrådgivere og fagrådgivere tilsammen. Alternativet hadde blitt å sette noen av representantene ut av Stortinget og sammen med deres fagrådgivere. Noen grupper, blant annet Ap og Frp, praktiserer dette i dag.

Et moment i Stortingets indre geografi er representantenes plassering i selve stortingssalen. Som kjent er Stortingets representanter organisert etter partier. Men i stortingssalen er de 169 representantene plassert etter fylke, ikke parti. Det betyr at alle representanter som kommer fra Nordland sitter samlet ("Nordlands-benken"), alle fra Rogaland sitter samlet osv. enten de altså kommer fra SV eller Frp.

Stortingsbenkene består av noe som aller mest likner skolepulter med faste plasser til to og to representanter (hver stol er nummerert). Det betyr at som representant er det svært sannsynlig at man kommer til å dele pult med en person fra samme fylke, men et annet parti.

Det styrker muligens det tverrpolitiske samarbeidet. Men likevel virker det vel litt underlig at representantene plasseres etter fylke, all den tid det altså er partiene som bestemmer? En sak avgjøres jo ikke ved at noen fylker stemmer samlet mot andre fylker, men at noen partier stemmer samlet for og andre partigrupper mot.

Slik: "Høyre, Frp og Venstre stemte for. Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og KrF stemte mot". Ikke slik: "Nordland, Vestfold og Rogaland stemte for. Resten stemte mot".

Plasseringen er en søt anakronisme, men den er med på å understreke to forhold: For det første at representantene ikke skal glemme at de kommer fra et sted, en valgkrets. En representant fra SV i Hordaland er ikke bare fra SV, hun er også fra Hordaland. Det samme for Ap. Og Høyre. Derfor arrangerer også representantene innimellom såkalte "benkemøter", hvor alle representantene fra ett fylke møter utsendinger (fylkesordfører, politikere, nøringsinteresser) fra sitt fylke for å diskutere viktige politiske saker. Det er stor lojalitet til slike benkemøter; ingen vil bli oppfatta som den som ikke prioriterer sitt hjemfylke.

Det andre er at Stortinget formelt ikke kjenner partiene, kun representantene som enkeltpersoner. For Stortinget er partigruppene bare en måte som representantene selv har valgt å organisere seg i, ikke noe som Stortinget forutsetter eller gidder bry seg særlig mye med.
Men det er klart at siden Stortinget kun kjenner representantene som individer kunne de like gjerne nettopp vært plassert etter partigruppene. Fordi det er gruppene som bestemmer. Og lojaliteten til partigruppene er meget sterk. Sterkere enn til fylkene. Det er nemlig meget sjelden at man som enkelrepresentant får lov til å gå i stortingssalen og stemme mot det ens egen gruppe vedtar til fordel for eget fylke (sist det skjedde var vel i saken om flytting av tilsynene).

Det praktiseres heller gjerne slik at man enkelte ganger får anledning til å ta ordet for å markere at man egentlig er litt mot det som nå blir vedtatt, selv om man stemmer for. Litt oftere enn dette benyttes også muligheten til å la være å stemme (det kan man gjøre fordi partiene har avtalt seg i mellom å skalere ned hvor mange som møter fra hver gruppe for å stemme, slik at kun en fast andel av gruppene møter opp for å stemme slik at flertallet bevares).

Gruppene er viktige. Disse ulike partigruppene samler seg i sine respektive grupperom på Stortinget hver onsdag ettermiddag for å diskutere aktuelle politiske saker. Frp har sitt faste møterom i fjerde etasje over Vandrehallen, hvor de endog har hengt opp et bilde av partiets grunnlegger på veggen, stikk i strid med retningslinjene (det er Stortingets møterom, ikke Frps). Ingen dramatisk sak - men "lov og orden", liksom.

Ap har det største møterommet av alle, kinosalen (som ligger i Stortingsbygningens femte etasje ut mot Akersgata), fordi de har en såpass stor gruppe. SV har et av de fineste møterommene, et tidligere høringsrom med buede vegger i tre, med et V-formet langbord for representanter og statsråder og statssekretærer (de med talerett), og med en tribune (!) for ansatte. Sp har grupperom i etasjen under SV.

Det hadde sikkert også vært mulig å lage et poeng ut av at SV og Sp har grupperom et stykke unna Ap, men til gjengeld i umiddelbar nærhet av hverandre. Men det skyldes nok bare tilfeldigheter. Møteromskapasiteten på Stortinget er begrenset, og man må ta det man kan få. Uansett er kontakten mellom gruppene under gruppemøtet lik null.

Alle møterommene i Stortinget står ulåste døgnet rundt, slik mange også lar sine egne kontorer stå åpne. Det kan man fordi det hersker stor intern tillit i bygningen, og fordi det er gode sikkerhetsrutiner ved inngangene. Den som først er innafor kan altså fritt gå rundt hvor man vil, og således kan det hele minne litt om ideen bak EU.