Boom - there she goes

"Risiko er helt nødvendig for å skape ny økonomisk oppgang".

Det skriver [den navnløse] sjefen i KPMG på KPMG sine hjemmesider. Han bruker påstanden om sammenhengene mellom risiko og økonomisk vekst som bakteppe for å argumentere mot Obamas varslede innstramming overfor den amerikanske finanssektoren.

KPMG-sjefen er kort fortalt irritert over at innstrammingene i finanssektoren kommer nå - nå som markedet nettopp trenger mer og ikke mindre risiko.

Det er jo et morsomt poeng.

Men det poenget er bare riktig om man forutsetter at alt virket så bra før det smalt. Og om man forutsetter at Obama strammer inn for mye, og i praksis sier nei til investeringer. Og om man forutsetter at mer risiko = mer vekst.

Ingen av delene er riktige.

1) Krisa oppsto ikke fordi noen tok en velkalkulert risiko. Krisa oppsto fordi ingen skjønte at de deltok i en spekulasjonsboble. Problemet var at risikoen var skjult, innpakket og bortgjemt i kompliserte, selvrefererende spekulasjonsprodukter hvor ingen hadde oversikten. Stadig flere boliglån ble pumpet ut, og bidro til å holde boligprisene kunstig høye. Boliglånene var koblet til "sikre spareprodukter".

Det var kort fortalt et kollektivt von Münchaussen-syndrom - hvor alle trodde det var mulig å løfte seg selv opp og trosse tyngdekraften utelukkende ved egen kraft. Det viste seg å ikke gå.

Boom - there she goes.

Ett grep Obama derfor varsler er å gi det amerikanske Kreditttilsynet sterke fullmakter. Ganske nøyaktig det samme som vi allerede har gjort i Norge - og vi kom som kjent mindre uheldig ut av finanskrisa enn USA.

2) Det blir mer, ikke mindre penger, til investeringer med Obama. 30 milliarder dollar skal hjelpe småbankene til å gi småbedrifter de pengene de trenger til åutvikle seg. Dette er ikke spekulasjon og høy risiko. Men det er sannsynligvis viktige penger for å skape litt flere arbeidsplasser (disse pengene tas ikke fra storbankene, slik mange tror. De tas fra den kontoen hvor storbankene har betalt tilbake nødhjelpen de fikk av staten i forbindelse med finanskrisa).

3) Obamas pakke dreier seg ikke primært om å hindre utlån til prosjekter med risiko. Det innføres derimot et tydeligere skille mellom investeringsbanker som driver med finansielle investeringer, og forretningsbanker som tar i mot lån fra innskytere og låner ut penger til husholdninger og bedrifter. Ganske nøyaktig det samme som vi allerede har gjort i Norge - og vi kom som kjent mindre uheldig ut av finanskrisa enn USA.

4) Et grep har vært å sette et tak på banksjeflønninger for de bankselskapene som får støtte fra staten, samt å innføre regler for mer åpenhet rundt lederlønninger. Det siste er langt på vei en kopi av det som EU og Norge også har gjort, nemlig at det er aksjonærne (generalforsamlingen) som skal godkjenne styrets forslag til lederlønninger. Ganske nøyaktig det samme som vi allerede har gjort i Norge - og vi kom som kjent mindre uheldig ut av finanskrisa enn USA.

Fint at Obama tar grep.

Men jeg tror det er for lite.

Thore Johnsen ved handelshøyskolen BI sier at forslagene er mindre omfattende enn mange i USAs finansnæring hadde fryktet.

The Economist sier Obamas politikk er en blek kopi av de reglene som var før.

Nobelprisvinner i økonomi fra 2008, Paul Krugman, sier i sin spalte i New York Times' nettutgave at han tror at finansinstitusjonene vil være i stand til å lage fikse løsninger som går rundt de nye reglene.

KPMG-sjefen mener det er feil timing. Jeg mener det er riktig timing, fordi er pedagogisk riktig.

Man må gjerne kalle det etterpåklokt. Men å ikke stramme inn overfor finanssektoren nå, slik KPMG-sjefen nærmest tar til orde for, ville vært politisk tonedøvt.

I Norge har vi kommet lettere ut av finanskrisa, fordi vi allerede hadde tatt de grepene som Obama nå tar.

Men også her kan det komme innstramminger. Til jul kommer nemlig Finanskriseutvalget med sin rapport.

Da får vi en ny debatt i Norge.

Og kanskje noen gode innstramminger.

God jul.