Det er noe rart med selve ideen om Konkurransetilsynet:
Et statsfinansiert kontor som sitter og måler markedsandeler i ulike bransjer og passer på at ingen private bedrifter blir for store. Et "apolitisk" tilsyn - som har helt klare oppfatning er av hva som er god og ikke god næringspolitikk. Som har stor nok makt til å få gjennom det de tror på. Men som - når man går dem nærmere på klingen - egentlig ikke har fletta peiling.
Er det ikke litt...sovjetisk?
Grunnen til at jeg for tredje gang tar opp temaet (tidligere her og her) er at jeg nå nettopp har lest en rapport fra det statlige Konkurransetilsynet, som i et ferniss av vitenskapelighet forsøker å dokumentere følgende to forhold:
1) Hvor viktig privatisering og liberalisering er for velferden,
2) Hvor riktig privatiseringen og liberaliseringen har vært for utviklingen av en rekke næringer i Norge; blant annet vannkraften, apotekene, telekommunikasjon og flytrafikk.
(I tillegg inneholder rapporten et tredje punkt: "Hva kan vi lære av feilene?" Men neida, ikke feilen ved at vi liberaliserte, selvsagt, eller at vi liberaliserte for mye, men kun feilen vi gjorde når vi liberaliserte på en feil måte. Naturligvis).
Det er fire årsaker til at jeg irriterer fletta av meg over den slags vrøvl:
For det første så er virkeligheten mye mer komplisert enn det forfatterne selv påstår, i verste fall feilinformerer de om resultatene av liberalisering - de holder nemlig tilbake viktig informasjon om hva som skjedde i de enkelte bransjene (mer om dette under).
For det andre kan det virke som de gjør det bevisst for å nå fram med et spesifikt politisk budskap om at høyrepolitikk lønner seg. Det er en skandale - når vi veit at den norske velferdsstaten er bygget opp på et helt annet grunnlag enn det konkurranseteori sier - nemlig gjennom offentlig eierskap til skole, sykehus og vannkraft.
Og for det tredje: Hva er Konkurransetilsynets neste trekk? At vi må ha mer konkurranse i skoleverket? I sykehus? At vi bør privatisere Statkraft?
Tilfeldigvis det samme som Høyre og Frp har programfesta.
Så for det fjerde: Hvorfor i all verden skal en rødgrønn regjering ha en gjeng statsansatte forkjempere for mer høyrepolitikk, som sier at verden trenger mer privatisering, konkurranseutsetting og liberalisering?
Når de uansett tar feil?
Jeg er usikker på om jeg skal le eller gråte.
La oss ta apotekene:
Apotekbransjen var opprinnelig organisert på den måten at Norsk Medisinaldepot, et statlig grossistmonopol, kjøpte inn alt av medisiner og utstyr, i store mengder, til store kvantumsrabatter (som Vinmonopolet fortsatt gjør på vin), som de deretter solgte videre til apotekene. Dette er smart, fordi én stor kjøper kan presse prisen overfor flere tilbydere enn det flere kan hver for seg. Og gudene skal vite at medisinprodusentene trenger å presses litt.
Apotekene på sin side var eid av lokale farmasøyter. Det var staten som ga konsesjoner til de som skulle drive apotek, og dermed en slags enerett til å selge medisiner i det området de holdt til. Kun de som hadde farmasøytisk universitetsutdanning kunne bli apotekere. Det var altså et krav om formal kompetanse til å eie apotek. Dette formalkravet fungerte samtidig som et krav om lokalt eierskap.
Det var med andre ord mye i apoteknæringa som brøt med ideen om konkurranse: Grossistmonopol betydde fravær av priskonkurranse på grossistleddet. Krav om kunnskap i form av farmasøytisk universitetsutdanning laget en terskel for hvem som kunne etablere og drive apotek ("barriers of entry", som Konkurransetilsynet kaller det - slike er ikke bra for konkurransen). Og ikke minst at statens konsesjonssystem bidro til det mange oppfattet som lokale apotekmonopoler.
Med Aps Tore Tønne som helseminister skulle dette snus opp ned på. Statlige grossistmonopoler, lokale eneretter og kravet om formal kompetanse var konkrete motsetninger til den nyklassiske teoriens forutsetninger om mest mulig fri flyt, og færrest mulig monopoler og eneretter.
Den nye Apotekloven skulle bli en av de mest liberale i Europa. Etter 400 år med monopol skulle det bli konkurranse og lavere priser. ”Nå får vi tøff konkurranse og lavere priser”, lovte daværende helseminister Tore Tønne (Ap). ”Kall det teori, men konkurranse skal og vil føre til lavere priser”.
Endringen skjedde på flere områder:
- I 1995 ble det statlige grossistmonopolet for legemidler, Norsk Medisinaldepot, opphevet
- Da den nye apotekloven trådte i kraft var det slutt på det gamle bevillingssystemet hvor myndighetene bestemte hvem som skulle få eie det enkelte apotek, hvor mange apotek det skulle være i Norge, og hvor det skulle opprettes nye apotek. Selskaper kan nå eie apotek, det er tillatt med kjededanning, og i prinsippet kan hvem som helst få eierkonsesjon, bortsett fra legemiddelprodusenter og legemiddelforskrivere.
- Fra 1. november 2003 ble det tillatt å selge utvalgte reseptfrie legemidler i visse utsalgssteder utenfor apotek (basert på Dagsavisen 22.12.2003).
Resultatet ble imidlertid ikke himmelen - det ble bare monopoler på et høyere nivå.
Stikk i strid med alle intensjoner la liberaliseringen av grossistmonopolet til det statlige Norsk Medisinaldepot (NMD) grunnlaget for nye monopolliknende kjeder. Det skjedde en tredeling av grossistmarkedet med Hamro, Holtung og NMD, og alle de tre grossistene har integrert vertikalt med detaljistene i legemiddelomsetningskjeden. Apokjeden og Allianceapotekene har integrert mot henholdsvis Hamro og Holtung. NMD integrerte mot detaljistleddet Vitusapotekene og Ditt apotek. NMD har i tillegg de fleste sykehusapotekene som kunder.
Kort tid etter at den nye apotekloven trådte i kraft 1. mars 2001, signaliserte alle de store apotekkjedene at de ikke ville konkurrere på pris.
I 2003 skriver Forbrukerrapporten at "…i stedet domineres markedet av tre kjeder som ikke konkurrerer. Prismessig er det ett fett hvilket apotek du velger, viser tall Forbruker-rapporten har innhentet" (07.05.2003)
”Etter to og et halvt år med liberalisert apotekmarked har prisene steget, apotekene har nedbemannet og kompetansen forsvinner, og det varsles om nedlegging av apoteker i distriktene. Viktige legemidler for uvanlige sykdommer er blitt vanskeligere å få tak i, mens apotekkjedene tjener milliarder på kopimedisiner”, skrev Dagsavisen (22.12.03). ”For et utvalg reseptfrie legemidler finner vi dessuten en markert realprisøkning i perioden etter apotekreformen”, skriver SNF i en evaluering av ny apoteklov og indeksprissystemet (Brekke mfl 2003)
Ett av effektiviseringstiltakene til apotekkjedene har vært å kutte på lagerkostnadene.
Det er ifølge Jens Hammerstrøm, professor og overlege ved St. Olavs Hospital, en av årsakene til at det er blitt vanskeligere å få tak i en del viktige medisiner. ”Leveringsproblemene har økt etter privatiseringen av apotek og legemiddelgrossister. Ganske ofte opplever vi at for eksempel blodkreftpasienter ikke kan skaffes viktige cellegiftpreparater”, sier Hammerstrøm til Dagsavisen. Han mener apotekene er mest opptatt av å klare å levere medisiner til store pasientgrupper.
I en artikkel i Tidsskrift for den norske Lægeforening skriver Apoforsk at mye tyder på at apotekene drives mindre rasjonelt etter liberaliseringen: For det første er det blitt overkapasitet, og derfor har ”de norske grossistene […] slitt med underskudd siden monopolet ble opphevet i 1995”.
Resultatet av frislippet av apoteknæring ble også en voldsom nyetablering i tettbygde strøk - og tilnærmet ingen i distriktene. Folk i byene har fått bedre apotektilgang, men de som ikke bor i tettbebygde strøk har kanskje fått dårligere. Det sier Anne Marie Horn i Apoforsk til Dagsavisen. - Apotektilbudet blir ytterligere svekket – ikke bare i distriktene, men også i byene. De store kjedene mener de tjener for dårlig. Nær halvparten av apotekene går med underskudd. Nedbemanningen har startet, og kjedene har varslet at de vil legge ned apoteker - og det er i distriktene apotekene ryker først, skriver Dagsavisen.
- På sikt tror jeg nok priskonkurransen vil bedre seg når oppmerksomheten omkring medisinprisen øker”, sier konkurransedirektør Knut Eggum Johansen
Markedet for innenlands luftfart var lenge kjennetegnet av to selskaper; det felles-nordisk eide SAS, hvor den norske, svenske og danske stat eier like store andeler hver med rundt 14 prosent hver, og Braathens SAFE, et mindre, familieeid, innenriks flyselskap. Forholdet mellom selskapene var forholdsvis harmonisk, med bytte av folk og kompetanse ved behov. Braathens ble kjøpt av SAS, og i dag har SAS Braathens en dominerende stilling, med en markedsandel på omkring 80 prosent. Enkelte har prøvd å etablere seg i konkurranse med SAS Braathens, men det er i dag bare Norwegian som konkurrerer med SAS Braathens på de største innenriksrutene.
Regjeringen Bondevik ønsket i sin tid å bruke norsk innenriks luftfart for å statuere et eksempel på at konkurransepolitikken virkelig virker. For å få inn flere aktører i luftfarten fjernet de derfor først den såkalte bonusordningen på innenriks flytrafikk, for å styrke stillingen til den private konkurrenten Norwegian, og for å redusere lojaliteten til det halvstatlige SAS.
Deretter ble Konkurransetilsynet i tildelingsbrevet for 2005 bedt særskilt om å overvåke konkurransen i luftfartsmarkedet. Dette var i praksis et klarsignal om å plage SAS mest mulig, for å få lille Norwegian til å vokse.
Resultatet ble at Norwegian ble heiet fram av norske konkurransemyndigheter, mens SAS i praksis ble plaget og pisket, i en endeløs kjede av henvendelser, rettssaker, bøter og rettsaker, både mellom SAS og tilsynet, og mellom de nye aktørene og SAS.
Hvor mye koster denne støyen for samfunnet?
Hva kostet det for SAS?
Hvor kommer disse kostnadene inn i konkurransetilsynets regnestykker om økt effektivitet og "lavere priser"?
Hvor mye slitasje betydde SAS' sparepakke på ufattelige 14 mrd - tilsvarende 14.000 årsverk - for de ansatte? Kabinansatte i SAS og Braathens måtte akseptere ti prosent lønnskutt. Hvor kommer disse kostnadene inn i det samfunnsmessige regnestykket?
Og ikke minst: Hvordan kan en systematisk svekkelse av SAS fra norske konkurransemyndigheters side sies å gjøre selskapet bedre? Skulle ikke konkurranse gjør alle bedre?
"SAS utsettes og har blitt utsatt for systematiske ukentlige henvendelser fra Konkurransetilsynet. Dette krever store ressurser fra bedriften, for de skal besvares seriøst. Ressursene som brukes, gir ikke SAS økt konkurransedyktighet - snarere tvert imot!" sa en representant fra Arbeiderpartiet da konkurranseloven ble diskutert i Odelstinget.
Men dette er for tilsynet uvesentligheter.
Det som måles, er prisen på flybilletten.
Ta derfor en titt på figuren under. Det er denne Konkurransetilsynet bruker for å vise at konkurransepolitikken virker for å få ned flyprisene. Linjen som går litt opp og ned viser utviklingen i flyprisindeksen. Den flate linjen er prisstigningen i samfunnet som helhet.
Figuren forsøker å fortelle at i perioder uten konkurranse har prisen på flybilletter gått opp, som da Color Air innstilte i 1999, og som da tilsynet unnlot å gripe inn mot SAS-Braathens-fusjonen i 2001.
Figuren forteller også at i noen perioder har prisen gått ned, som våren 2002, da bonusforbudet ble vedtatt, flypassasjeravgiften avskaffet og Norwegian hjelpes inn på banen.
Kort fortalt: Konkurranse gir laver priser, fravær av konkurranse gir høyere priser. Figuren skal illustrere at med riktig politikk får vi lave priser på fly, noe alle bør være glade for. Det er slik konkurransen gir sivilisatorisk utvikling. Det er slik konkurranse gir økt velferd.
Nei.
Så enkelt er det ikke.
- Figuren forsøker å vise at etter vedtaket om bonsusforbud sank prisen på flybilletter med 15 prosent - uten å nevne at dette var akkurat sammenfallende i tid med at den internasjonale flybransjen lå med brukket rygg etter flykapringene og kollisjonen med tvillingtårnene i USA høsten 2001.
- Tilsynet fremhever som et argument for konkurranse at prisene synker med ti prosent våren 2002. Men dette skyldes at flypassasjeravgiften ble fjernet. Flypassasjeravgiften er en miljøavgift som har som hensikt å gjøre andre transportformer mer konkurransedyktige, som for eksempel tog.
- Figuren forsøker å fremstille det som om prisene har sunket fra nærmere 160 til 95 på indeksen på grunn av økt konkurranse. Men figuren viser slettes ikke en slik fantastisk prisnedgang på grunn av konkurranse. Fra Norwegian starter sine ruter høsten 2002 (og fra SAS' sin lavprisstrategi starter i oktober 2003) synker prisen på indeksen fra 128 til 122, altså en nedgang på rundt fem prosent, frem til til høsten 2005. Norwegians inntreden har isolert sett gjort at prisen på flybilletter synker med fem prosent.
At prisen går ned med fem prosent er for så vidt hyggelig. Men finnes det virkelig en gratis lunsj her, slik tilsynet forsøker å fremstille det?
Nei - det finnes ingen gratis lunsj.
Det er alltid noen som betaler.
Denne figuren er etterhvert blitt tilsynets varemerke. Den pryder forsikden av den nevnte rapporten.
Og den er kanskje det mest tendensiøse og mest politiske som er kommet fra Konkurransetilsynet noen gang.
En av Norges mest utskjelte bedrifter er Telenor, den tidligere monopolisten Televerket. En flom av klager har bragt Telenor til bunns på profil- og forbrukermålinger. Statsråd Norman oppsummerte historien slik: "I det gamle Televerket behøvde man ikke tenke noe særlig på produktutvikling eller kunder. Man hadde et produkt, og kundene stod der i kø, trygt og godt, både lenge og vel" (Odelstinget februar 2004).
I desember 2000 ble derfor Telenor delprivatisert og børsnotert. Denne omstillingen skjedde som en gradvis tilpasning til en økende konkurranse i det norske telemarkedet etter dereguleringen på 1990-tallet, med full konkurranse for alle tjenester fra 1998. Med NetComs inntreden er det nå to teleselskaper i Norge som eier mobilnett.
Det som har skjedd er verd en nærmere studie.
En flom av klager har bragt Telenor til bunns på profil- og forbrukermålinger - etter at selskapet ble konkurranseutsatt og delprivatisert. Det var faktisk slik at i 1994, lenge før børsnoteringen, var konsernet blant de fem best likte bedriftene i Norge. Ni år senere, etter børsnotering og konkurranseutsetting, var Telenor blant de mest forhatte, på en 48. plass av totalt 100 bedrifter.
Norman driver selektiv historieskriving.
Hovedmålsettingene bak liberaliseringen var oppriktige nok, nemlig ”å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris” og ”å sikre størst mulig verdiskapning og effektiv utnyttelse av de ressurser som settes inn på telesektoren" (fra innstillingen i Stortinget).
Forfatterne Eli Skogerbø og Tanja Storsul gjennomgår i 2003 liberaliseringen av telesektoren med tanke på om disse målene faktisk er oppnådde.
De viser at prisene sank, men at de viktigste faktorene bak prisnedgangen på 80- og 90-tallet ikke var konkurranse. Det som forklarete lavere priser var
1) den teknologiske utviklingen (som gjorde produkter og tjenester billigere), samt
2) utbyggingen av et landsdekkende telenettet, som i stor grad ble ferdigstilt i løpet av 1980-årene.
De viser til at i perioden med tiltakende konkurranse - etter 2000 - har prisreduksjonen i stor grad stagnert. Noen priser faktisk har økt på 1990-tallet, særlig abonnementsavgiftene. I tillegg ble det innført startavgift på fast- og mobiltelefonsamtaler.
Da har jeg ikke engang begynt å snakke om Idar Vollvik.
I juni 2005 kom nyheten om at Chess-gründer og engang hele Norges favorittmilliardær Idar Vollvik solgte sitt firma Chess til svenske Telia/Sonera. Prisen var ufattelige 1,8 mrd kroner.
For den prisen skulle man tro at Idar Vollvik hadde funnet opp noe fantastisk, noe som verden trenger og er villig til å betale godt for.
Det hadde han ikke.
Han videresolgte nettkapasitet som han leide av NetCom.
Vollviks forretningsidé var ingenting annet enn å leie og videreutleie noe som andre hadde skapt. Netcom eier et landsdekkende mobilnett i Norge, på samme måte som Telenor eier et landsdekkende mobilnett. Idar Vollviks forretningsidé var å leie og selge videre nettkapasitet hos Netcom. Idar Vollvik er muligens en gründer, i betydningen av at han startet en ny bedrift som fikk mange kunder (det var kundemassen hans som Telia/Sonera betalte 1,8 mrd kroner for). Men han er ingen entreprenør, på den måten at han skaper noe teknologisk nytt eller forbedret.
Vollviks idé var verd 1,8 mrd kroner. Én milliard er tusen millioner kroner.
Det er ganske bra betalt for å være et et fordyrende mellomledd.
Hver krone han har tjent har nemlig bidratt til å gjøre prisene høyere for forbruker. De pengene han har ”skapt selv” skyldes ene og alene forskjellen mellom den prisen NetCom trengte for å leie ut sine nett til Vollvik, og den prisen Vollvik tok fra sine kunder. 1,8 mrd kroner er mange penger og veldig mange tekstmeldinger.
Norge var blant de første landene som liberaliserte kraftmarkedet i Europa. Fra 1. januar 1991 ble det innført nasjonal konkurranse i produksjon og omsetning av elektrisk kraft. Det var Syse-regjeringen som la fram den første endringen av energiloven i 1990. Daværende energi- og industriminister Eivind Reiten (Sp) og nå ex-Hydro-direktør la frem forslaget om ny energilov i 1990. Loven ble vedtatt i Stortinget, med bred politisk støtte.
De største endringene for forbrukere i forhold til tidligere er at strømprisen har gått fra å være politisk bestemt til en variabel markedspris, samt at det er nå fritt valg av strømleverandør.
De første årene etter at energiloven trådte i kraft var strømprisen stabil på grunn av et solid kraftoverskudd. Men i 1996 skjer det en større endring. Da går Norge og Sverige sammen og oppretter verdens første internasjonale børs for kraftomsetning. Nå skulle det handles strøm også utenfor Norges grenser. Det nye nordiske kraftmarkedet skulle kobles til det nordeuropeiske, særlig det tyske markedet.
Flere aktører betyr økt konkurranse, og skulle bety enda bedre bruk av ressursene. Problemet var bare at strømprisene var svært ulike i Norge og for eksempel Danmark. Mens norske forbrukere raste når prisen på en kilowattime nærmet seg 35-40 øre, hadde danske forbrukere allerede den gang en strømpris som lå på kroner 1,30-1,40, gjerne høyere.
Det bør ikke være en handelsteorietisk overraskelse at et land med store energiressurser og få innbyggere vil ha lav energipris så lenge landet bare forsyner seg selv. Det bør heller ikke være overraskende at prisene vil øke når landet åpner for å selge deler av sin kraft til større land med flere folk og mindre egen energiproduksjon.
Derfor førte omleggingen først og fremst til en mulighet for flere private aktører til å tjene penger på kraft, samtidig om norske forbrukere ikke fikk lavere priser.
Forsker Lars Thue ved BI skriver derfor at ”liberaliseringen av kraftmarkedet har ført til høyere strømpriser. I tillegg til ulempen med sterkt svingende priser, har en vanlig husholdning med et forbruk på 25 000 kWh tapt til sammen 5400 kroner etter at markedskreftene slapp løs i 1991”.
Med to millioner husholdninger tilsvarer dette 10 mrd kroner. Mellom 1990 og 2002 har gjennomsnittsprisen pr kWh vært 49,2 øre inklusive avgifter og betaling for nett. I de tolv årene før markedet slapp løs i 1991 lå prisen i gjennomsnitt på 47,5 øre, regnet i 2000-kroner. Før dette og under reguleringenes glansdager, betalte husholdningene enda mindre for strømmen. I 1990 var det heller ingen fare for rasjonering. Tvert i mot hadde vi et betydelig overskudd av kraft for eksport.
Da har jeg ikke engang nevnt strømkrisen vinteren 2003. Den høyst variable strømprisen var oppe i nesten ti kroner per kilowattime.
Og hva med forbrukerne?
Til tross for at omleggingen var begrunnet ut i fra hensynet til forbrukerne, kunne TNS Gallup våren 2003 legge fram en undersøkelse som viste at strømkundene ikke har stor tillit til informasjonen som kommer fra kraftbransjen. Over 60% av forbrukerne sier de har liten tillit til informasjonen som kommer fra dette hold. Det er ikke mer enn drøye 10% som sier at de stoler på informasjonen i stor eller svært stor grad.
”Resultatene er oppsiktsvekkende (…) Det er sjelden vi måler så lave skårer”, sier TNS Gallup. Riktignok kom resultatene etter en vinter med høye strømpriser, forårsaket av det mange mener i første rekke var lite nedbør. Bransjen pekte derfor på det urettferdige at kraftverkene må ta skylda for noe som været hadde skapt. Men at prisøkningene på lang sikt hadde sammenheng med liberaliseringen av strømmarkedet, er det ikke tvil om.
Konkurranseøkonomer vil kunne innvende at konkurranse ikke gir automatisk lavere pris, men riktigere pris og dermed bedre bruk av ressursene.
”I et effektivt marked for elektrisk kraft vil prisene løpende gi informasjon om ressurssituasjonen” og ”Muligheten for riktig ressursbruk styrkes derfor vesentlig med et system for riktig prisfastsetting”. Alt dette i følge konkurransedirektøren.
Dette blir imidlerltid for enkelt. Hvertfall i følge finansanalytiker Lars Ove Skorpen i Pareto.
Han mener at konkurranse har ført til for lav pris– Knallhard konkurranse har ført til at de fleste har solgt strømmen for billig, sier han.
Han lager analyser av lønnsomheten i strømselskapene. I 2004 var det bare åtte av 91 selskaper som var lønnsomme nok, i følge hans beregninger. Hele 16 selskaper solgte strøm til under innkjøpspris, mens 27 selskaper solgte strømmen for billig til å dekke sine kostnader.
Både Gudbransdal Energi og Ustekveikja som ofte har vunnet prissammenlikningene hos Konkurransetilsynet de siste årene, er i denne gruppa. Dette er resultater av konkurranse som på kort sikt gir gevinst for forbrukeren. Men om selskaper skulle gå konkurs, slik selskaper som driver med tap over en lengre periode gjerne gjør, er heller ikke dette til gode for forbrukerne.
Det finnes noen erfaringer fra Sverige. De viser at økt konkurranse har gitt dårligere og ikke bedre produkt, ved at strømselskaper bruker langt mindre på vedlikehold av linjenettet enn før. Dette betyr økte sjanser for linjebrudd, og/eller økt strømtap i overføringene, som igjen fører til høyere kostnader enn det ellers ville blitt. Det samme kan ha skjedd i Norge. I den norske kraftbransjen har økt konkurranse ført til økte priser og reduserte investeringer i vedlikehold av linjenettet, skriver NRK, på bakgrunn av Brennpunkt 1. februar 2005.
Hva ellers har vi opnådd?
Det er mulig å påstå at frislippet dyrka fram en del useriøse, private aktører, for å si det forsiktig. Følgende sitater er hentet fra Forbrukerrådets hjemmesider (2004):
"Meganor Energi har for lengst sluttet å levere strøm. Men de som var kunder, får fortsatt fakturaer fra selskapet. Meganor utsteder nå etteregninger for 2001 etter selv å ha kalkulert feil."
"Artic Entel - en strømleverandør som har lagt opp - har glemt innbetalt forskudd og a-konto i mange sluttavregninger. Men selskapet vil bare rette feilen for kunder som selv oppdager den."
" B2C og Total Energi krangler om strømkunder. Total Energi, som tidligere har levert strøm til B2Cs strømkunder, har hevet avtalen med B2C. Nå krangler selskapene om hvem som har rett til å beholde strømkundene. – Bytt til en annen strømleverandør, som det ikke er noen risiko med, råder Forbrukerrådet".
" Får du tilbud på kjøpesentre om kjøp av strøm og telefoni? Eller tropper ivrige selgere opp på døra di? Da bør du tenke deg om to ganger før du takker ja."
"…urimelig høye priser for kunder etter konkursen i Kraftkompaniet Vest"
"En rekke tidligere kunder av kraftleverandøren Meganor har mottatt krav om tilleggsbetaling, etter at den tidligere strømleverandøren oppdaget at avregningen for 2001 har vært feil. Men bare de som fikk en faktura med forbehold om at det kunne være galt, er pliktige til å betale."
" KrediNor inndriver nå krav fra B2C. De forbrukerne som mottar kravbrev fra KrediNor rådes til å protestere skriftlig til dem, og legge ved kopi av eventuelle tidligere fremsatte innsigelser overfor B2C."
" Forbrukerkraft sender ut fakturaer – uten å ta hensyn til tidligere innbetalinger. – Ikke betal de feilaktige regningene, råder Forbrukerrådet".
" Etter initiativ fra Forbrukerrådet griper nå Forbrukerombudet inn overfor firmaet B2C Norge. Ombudet truer med bøter på opptil 450 000 kr dersom ikke B2C slutter med sine ulovlige salgs- og kontraktsmetoder."
" De har betalt inn flere tusen kroner i forskudd for strøm som ikke ble levert. Nå kommer ikke kundene i kontakt med Artic Entel. Det gjør heller ikke Forbrukerrådet, som vurderer å anmelde firmaet for grovt underslag."
" Artic Entel er konkurs. Den tidligere strømleverandøren skylder nå bl.a. på Forbrukerrådet"
Oppsummert kan man si at en viktig målsetting ved vedtaket om å liberalisere kraftmarkedet i Norge, var at den ville skape konkurranse og derfor mer effektiv bruk av ressursene i denne sektoren. Konkurransen skulle igjen føre til lavere priser ut til forbrukerne. Det er vanskelig å kunne påstå at prisen har blitt lavere etter liberaliseringen.
Og det er vanskelig å se at det har blitt bedre for forbrukeren, snarere tvert i mot.
Men Konkurransetilsynet fortsetter med sitt politiske prosjekt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar