Det ser vi i arbeidslivet, hvor høyresiden ønsker mer konkurranse mellom ansatte (i form av skepsis til fagbevegelsen, positiv til mer midlertidighet og korttidskontrakter og mindre fast arbeid), helsepolitikken (mer bruk av private sykehus), eldrepolitikken (økt bruk av private eldrehjem), skolepolitikken (flere privatskoler), i elevpolitikken (økt bruk av karakterer og medaljer), landbrukspolitikken (økt import), mer konkurranse på jernbanenettet, og mer konkurranse på bygging av vei, og ja til EU (som er en grunnleggende konkurranseprosjekt).
La oss et øyeblikk se bort fra det helt opplagte poenget om at konkurransepolitikken ikke virker. Det finnes det nok av dokumentasjon på.
Det mer interessante spørsmålet er følgende: Finnes det en sivilisert konkurransepolitikk? En konkurransepolitikk for et bedre samfunn? Hva skulle det være? Hva slags konkurransepolitikk ønsker venstresida seg?
Konkurransepolitikk har alltid vært et viktig spørsmål for venstresida. Høyresidens nyklassiske økonomer og Marx har én ting felles, nemlig at de begge er opptatt av konkurranse som en samfunnsendrende kraft: Begge sider anerkjenner konkurranse som en kraft som er i stand til å endre, påvirke, dreie samfunnet.
Forskjellen mellom dem er at mens Marx så på konkurranse arbeidere i mellom (og konkurransen - dvs. maktforholdene - mellom arbeider og kapital) som en skadelig kraft for arbeidere (det er i arbeidsgivernes interesse at det finnes høy ledighet og en nærmest anarkistisk, lønnsmessig alle-mot-alle-kamp som tvinger lønningene ned), mener økonomene på høyresiden at den samme konkurransen skaper utvikling, verdier og mer velferd til samfunnet som helhet.
Det som verken Marx eller andre problematiserer i særlig grad er nyansene i selve konkurransebegrepet. Jeg pleier å skille mellom "den lille" og "den store" konkurransepolitikken.
Den lille konkurransepolitikken - høyresidens konkurransepolitikk - dreier seg om å ha som politisk mål å få til en priskrig mellom flere som kan levere samme, identiske tjeneste produkt eller tjeneste, som skal føre til lavere pris på tjenesten eller produktet, enten det gjelder arbeidere eller bedrifter: Ansatt mot ansatt, flyselskap mot flyselskap på strekningen Oslo-Bergen, meieri mot meieri om den samme osten. Flere tilbydere av togtjenester som kan konkurrere mot NSB. Privatskoler som lever av å kopiere den offentlige skolen, framfor å tilby et reelt alternativ. Dette er høyresidens konkurransepolitikk. Det er dette som er den lille konkurransepolitikken.
Det andre perspektivet er den teknologiske konkurransen; mellom ulike måter å gjøre ting på; den store konkurransepolitikken. Her er ikke antall aktører som leverer det samme produktet interessant. Det interessante er om det finnes flere substansielt forskjellige måter å levere en tjeneste på:
- I transportsektoren konkurrerer tog med bil, båt og fly.
- Innenfor energi konkurrerer vannkraft med ny fornybar, olje og gass.
- Innen programvare konkurrerer åpne og lukkede standarder.
- Innen mat og næringsmidler er konkurransen mellom økologisk og uøkologisk produserte næringsmidler, mellom kjøtt og fisk, mellom brus, juice, melk, vann og øl
- I medier og kommunikasjon er konkurransen mellom radio, TV, aviser og internett, mellom private og offentlige eide kanaler.
- Innen film er konkurransen mellom kino, DVDer/Blue-ray, TV og nettet.
Det er den siste jeg mener er den mest spennende konkurransen; den teknologiske konkurransen mellom ulike måter å gjøre ting på.
En konkurransepolitikk for venstresida dreier seg egentlig en bevisst teknologipolitikk.
Fordi det er her de politiske interessante spørsmålene finnes. Hva er best for framtiden? Hva er best for forbrukerne? Hva skal vi styrke? Hvordan utvikler vi teknologien videre? Hvordan oppnår vi produktivitetsøkning gjennom teknologisk utvikling? Hva skaper flest arbeidsplasser? Hva skal vi leve av?
Trenger vi mer tog på bekostning av vei? Trenger vi mer nyfornybar på bekostning av olje og gass? Trenger vi mer åpne standarder, på bekostning av lukkede standarder?
Det er dette jeg mener bør være venstresidas konkurransepolitikk: 1) Å vektlegge analysen av den teknologiske konkurransen mellom ulike måter å gjøre ting på, og 2) Foreslå veivalg for samfunnet om hva som er gode og mindre gode måter å gjøre ting på, og på den måten stake ut en sivilisatorisk kurs for landet.
Jeg er veldig enig med deg at det er feil å fokusere på konkurranse som en politikk (hvor begrepet politikk er styring av makt). Det som du derimot ikke får frem, er at sentralstyring og planlegging ikke fungerer, aldri har fungert og er dømt til å feile.
SvarSlettDe fleste oppegående mennesker vet at verken du, Jens Stoltenberg eller Siv Jensen vet hva som er best for fremtiden. Dere vet heller ikke hva som er best for forbrukerne. Dere vet ikke hva behovet for infrastruktur, Internett, skolebøker, utdannelse, arbeidsinnvandring eller alle de andre behov i vårt samfunn.
Dere gjør en god jobb i å overbevise den gjennomsnittlige borgeren at dem selv er ute av stand til å ta viktige avgjørelser i sine liv...
Heldigvis er samfunnet bygget opp av mennesker og mennesker har kapasitet til rasjonell tankegang. De har kapasitet til å tenke selv og planlegge sin egen situasjon etter egne ønsker. Har man lyst på en ferie til syden, kan man legge litt penger til side og jobber litt ekstra. Ønsker man raskere Internett, kan man kutte ned på fast-food og bruke pengene annerledes. Har man en utsatt jobb hvor det er få pensjonister, da bør man tenke litt fremover og spare litt ekstra til fremtidig tidlig pensjon.
Du, Jens Stoltenberg, Siv Jensen og alle andre på Stortinget er veldig gode eksempler på hvordan man best organisere et frivillig, fredelig og medmenneskelig samfunn: Nemlig ved å behandle vår familie, venner og naboer med gjensidig respekt. Tenk hvor mye bedre samfunnet hadde vært om dere behandlet meg og min nabo på samme måte som dere behandler deres egen familie og venner.
Det er kun et samfunn basert på frivillighet som er moralskt forsvarlig. Politikerne på Stortinget står ikke for et moralskt forsvarlig samfunn, dere forfekter ideer om tvang, trusler om vold, nedverdigelse av medborgere, osv..
Dere forfekter ideer om at konsepter har rettigheter (staten, landet, nasjonen, folket). Når dere først har lurt folk til å akseptere dette, da kan dere tråkke over den enkelts borger rettigheter til frihet fra tvang.
La meg til slutt nevne artikkel 17 i Menneskerettighetserklæringen som stadfester:
- Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre.
- Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
Takk for oppmerksomheten!