Ny konkurransepolitikk

Da Norge i 2004 fikk ny og strengere konkurranselov, var det mange som jublet. Det var fordi det var høyrepolitikk som ble lovfestet:

• Stortinget lovfestet ideen om at det er priskonkurranse som sørger for samfunnsutvikling (§1)
• Stortinget lovfestet at konkurranse er bra for forbrukere, og at hensynet til konkurranse er viktigere enn andre hensyn (§1, andre ledd)
• Konkurransetilsynet ble gjort til ett av de mektigste næringspolitiske virkemidlene, og gitt fullmakt til å være både politi og domstol overfor bedrifter.

Konkurranseloven er dratt ut av nesa på samfunnsøkonomisk teori. Skal man organisere samfunnet ut fra en teori, bør teorien være realitetsorientert, virkelighetsnær og god.

Den er ingen av delene.

1) Påstanden, forutsetningen, om at priskonkurranse utvikler samfunnet er direkte feil. At Norge i dag er en høyteknologisk, konkurransedyktig økonomi skyldes ikke at vi har gjort ting billigst mulig, men at vi har vektlagt forskning, kompetanse og teknologisk utvikling. Snarere enn å være billige har vi blant de høyeste timelønningene i verden, men likevel - eller nettopp derfor - er vi også blant de mest produktive i verden.  

Selv høyrefolk skjønner at det er ingen ulempe å være dyr, om man er god på kvalitet. Men loven sier altså det motsatte.

2) At økt priskonkurranse er bra for forbrukerne, høres i utgangspunktet fornuftig ut. Men når man studerer hva dette betyr i politisk praksis har det noen nedsider som er for store til å feie under teppet. Taxinæringa i Oslo er ett eksempel, hvor drosjejuks og priskaos har steget i takt med økt konkurranse. I dagligvarehandelen er "reell konkurranse" ensbetydende med å kunne velge mellom RIMI, Kiwi og Rema - altså nærmest identiske, middelmådige såkalte lavpriskjeder. I noen, viktige tilfeller - som togtrafikk - er spørsmålet om økt konkurranse helt irrelevant. 

3) Det sies at de bedriftene som næringsministeren viser fram for sine utenlandske kolleger, er de samme bedriftene som Konkurransetilsynet etterforsker for brudd på konkurranseloven. Morsomt sagt - men det er et snev av sannhet i dette. Konkurransetilsynet domineres nemlig av et syn på virkeligheten hvor alle store bedrifter er potensielle lovbrytere, fordi loven bygger på at store markedsandeler er prinsippielt mistenkelig (Og: Jeg minner om det er høyresida, ikke venstresida som har innført denne loven).

Er store markedsandeler skummelt? Er markedsmakt skummelt? Det spørs vel både hvordan man har fått den makta, og hvordan man bruker den makta. Stor markedsandel kan jo skyldes at bedriften har gjort noe teknologisk lurt som ingen andre har gjort, at de utnytter stordriftsfordeler, at de faktisk er best i bransjen. Da blir det jo viktig å spørre om tilsynet har de riktige redskapene til å skille "de gode" fra "de onde"? Eller måler de bare markedsandeler?

Vi må komme oss bort fra et perspektiv hvor antall flyselskaper som kjører mellom Bergen og Oslo er et mål på vårt sivilisatoriske nivå.

Mye viktigere enn å telle flyselskap, er den teknologiske og politiske konkurransen mellom fly og tog og bil. Det er en teknologisk konkurranse - ikke en priskonkurranse - om hva som er smartest å gjøre.  

Mye viktigere enn å telle konkurrerende kraftselskaper og regne Statkrafts markedsandel i Norge, er den teknologiske og politiske konkurransen mellom vannkraft, vindkraft, bioenergi og gasskraftverk.  Det er en teknologisk konkurranse - ikke en priskonkurranse - om hva som er smartest å gjøre.

Vi trenger ett nytt perspektiv i konkurransepolitikken. Priskonkurranse har aldri vært noen viktige og lekker vei til sivilisatoriske framskritt. 

Og derfor bør Konkurransetilsynet få nye og mer spennende oppgaver.